Gå til sidens hovedinnhold

- Jeg er en ekte feminist, men Flyktninghjelpen er bedre tjent med en mannlig landdirektør

Da titusener ville rømme fra Kabul, prøvde norske Astrid å komme seg tilbake dit

Norske Astrid Sletten leder hjelpearbeidet på bakken i Afghanistan, men må sitte musestille i forhandlinger med Taliban og la mennene få snakke i fred.

Flyktninghjelpens landdirektør i Afghanistan, Astrid Sletten, befant seg på ferie i nabolandet Pakistan da den kaotiske tragedien brøt ut på Kabuls flyplass i forrige uke. Hun landet sent på kvelden onsdag 18. august.

Mens tusenvis av mennesker flokket seg sammen både utenfor og inne på flyplassen med et desperat ønske om å flykte fra Taliban, gikk Sletten motstrøms for å komme seg tilbake til kontoret i Kabul.

- Det var viktig for meg å komme tilbake til Kabul. Landdirektøren må være på plass på bakken, sier hun til Nettavisen på telefon fra Kabul mandag ettermiddag.

Les også: Fly fra Kabul med 157 personer om bord har landet på Oslo lufthavn

Titusener av desperate afghanere har den siste uken valfartet til den internasjonale flyplassen i Kabul. Håpet er at de kan evakueres sammen med internasjonalt ambassadepersonell, journalister, hjelpearbeidere og forsvarspersonell. Flere titalls mennesker har dødd som følge av trengsel og trefninger, og senest mandag var det en skuddveksling på flyplassen med dødelig utfall.

- På utsiden sto Taliban og tok meg imot

De enorme folkemengdene på flyplassen gjorde det helt umulig for Sletten å komme seg inn til Kabul. Hun var derfor «strandet» på flyplassen i flere dager.

- Det var helt umulig å komme seg ut på grunn av folkemengdene. Jeg ble kjørt til det norske feltsykehuset (inne på flyplassen red.anm.) og spurte dem om de kunne hjelpe meg ut av flyplassen. Jeg ble tatt hånd om og fikk et rom der. Jeg fikk lite søvn de dagene jeg oppholdte meg på flyplassen. Det var stadig knitring fra geværene. Jeg fikk god behandling og opplevde ingen ubehageligheter. På lørdag ble jeg til slutt eskortert trygt ut av flyplassen. På utsiden sto Taliban og tok meg imot, sier Sletten.

USA og NATO-styrkene har ført en blodig krig mot Taliban i hele 20 år. Forrige uke ble alt snudd på hodet. Taliban og amerikanske styrker samarbeider nå om evakueringen på flyplassen. Det amerikanske forsvaret er på innsiden mens Taliban er på utsiden av flyplassen.

- Det er en tragedie det som skjer her. Det kommer ikke til å ta slutt før amerikanerne har pakket og reist fra Afghanistan, sier Sletten.

Les også: Skyting ved flyplassen i Kabul

USAs president Joe Biden har kunngjort 31. august som frist for evakueringen av amerikanske styrker i Afghanistan. Flere NATO-land, inkludert USA, har ytret ønske om å forlenge fristen for evakueringen. Taliban har imidlertid påpekt i et intervju med Sky News at 31. august er en «røde linje» og at det vil bli konsekvenser om evakueringsfristen ikke overholdes.

- Dette er det verste jeg har sett

Selv om Sletten kom seg helskinnet ut av oppholdet på flyplassen, var hun vitne til tragedier som setter merker for livet.

- Det var en kamp å komme seg ut av flyplassen. Jeg er ikke skuddredd og har jobbet i bransjen i over 20 år. Ni av årene har jeg vært i Afghanistan. Og jeg har vært steder som betegnes som helvete på jord, som for eksempel Somalia, Sør-Sudan og Sierra Leone under borgerkrigen fra 2001 til 2003. Men dette er det verste jeg har sett. Det var hjerteskjærende, sier Sletten.

- Da jeg dro fra flyplassen var jeg bare noen meter fra «frontlinjen» og så disse ansiktene til barna som hadde hylgrått i flere dager på grunn av alt kaoset, sier hun.

Les også: 823 afghanere ble evakuert med amerikansk transportfly

- Jeg er ikke en sånn suicidal mission-freak. Jeg føler meg mer trygg i Kabul nå enn jeg gjorde for tre måneder siden. Men jeg er glad for at jeg kom meg ut av flyplassen. Jeg hadde høy puls på flyplassen, og det var en surrealistisk opplevelse å bli overlevert til Taliban som fulgte meg til bilen. Det første Taliban sa til meg var: «Welcome back, Madame Sletten». Han spurte om han skulle bære kofferten min, men jeg takket nei, sier Sletten.

Hun forteller videre om de store kontraster fra tilværelsene på flyplassen til et langt roligere Kabul by.

- Kabul har null trafikkork, mange butikker er åpne og det er litt sånn fredagsstille (muslimsk helligdag red.anm.), som det ville vært på en søndag hjemme. Det er en sånn unaturlig stemming.

Taliban brukte om lag halvannen uke på å gjenerobre hele Afghanistan etter at mesteparten av styrkene til USA og NATO forlot landet etter 20 års militær tilstedeværelse. Den beryktede Taliban-bevegelsen styrte det de selv omtalte som Det islamske emiratet Afghanistan fra 1996 til 2001. Offentlige henrettelser på fotballstadioner, amputering av hender og føtter samt kvinnesegregering var dagligdags under Talibans regjeringstid.

Les også: Frykten for hevn fra Taliban øker i Afghanistan

Nå frykter mange afghanske menn og kvinner en tilbakekomst av terrorregimet som nektet jenter å gå på skole og forbød kvinner å arbeide. Taliban-ledelsen har erklært at de skal respektere kvinners friheter og rett til å jobbe i henhold til «islamsk lovgivning».

Taliban har også gitt løfter om at de ikke er på noe hevntokt på afghanere som samarbeidet med NATO og USA under den 20 år lange militæroperasjonen. Taliban har i enkelte tilfeller lovt amnesti, men vestlige tunger påpeker at en ikke skal bry seg for mye om hva Taliban sier, men vektlegge hva de faktisk gjør.

- Hijabene er strammere enn ellers

Taliban-soldater har allerede revet ned plakater av kvinner som har prydet eksteriøret til Kabuls frisør- og skjønnhetssalonger. Det sies at mange afghanere kvitter seg med vestlige klær, at menn lar skjegget og håret gro, og at kvinner finner fram de tradisjonelle klesdraktene for dekke seg til når de beveger seg ute i offentligheten.

- Det har alltid vært folk med burka her, men de som bruker hijab og hodesjal er kanskje litt mer pakket og stramme rundt hodet enn ellers. Mange kvinner går også på jobb uten å dekke til ansiktet, men flesteparten holder seg hjemme nå, sier Sletten.

Les også: Svensk ekspert: Taliban-seier gir et løft for jihadister over hele verden

Flyktninghjelpen er én av flere internasjonale hjelpeorganisasjoner som opprettholder den humanitære innsatsen i landet til tross for Talibans maktovertakelse. Organisasjonen vil blant annet kjempe for jenters rett til skolegang. Det innebærer nye forhandlingsrunder med Taliban.

- Flyktninghjelpen kommuniserer med alle parter i konflikten. Vi har kommunisert med Taliban og operert i Taliban-kontrollerte områder i mange år. Det er ikke nytt for oss å ha forhandlinger med Taliban, sier Sletten.

- Foreløpig har vi fått ett krav av Taliban

Flyktninghjelpen har 1600 lokalansatte i landet, og flere av dem er kvinner. Denne uken har organisasjonens kvinnelige lokalansatte begynt å vende tilbake til jobben.

- Vi har foreløpig kun fått ett krav av Taliban. Og det er at kvinner og menn ikke skal dele kontor sammen. Vi har ikke fått krav om mahram (ledsagelse av mannlig verge red.anm.) for våre kvinnelige ansatte som jobber på kontor. Men det er krav om mahram for våre kvinnelige ansatte som er ute i felt. Våre kvinnelige ansatte får tilbud om mahram hvis de ønsker det. Det er nesten å anse som en type trygg transport, sier Sletten.

Les også: Taliban jaktet på cash i sentralbanken: - De trenger åpenbart hjelp av en økonom

Sletten forteller at Flyktninghjelpen får relativ god behandling av Taliban.

- Det som er sannheten med Taliban, er at de er avhengige av oss NGO-er fordi de ikke har ressursene eller kapasiteten selv til å håndtere den humanitære krisen. Og dette kommer til å bli en humanitær katastrofe. Det fysiske trykket vi så på flyplassen, vil etter hvert spre seg ut i landet og videre til Pakistan og Iran. Dette er store folkemengder med desperate mennesker som er uten vann, mat og husly. Afghanistan er et land med kuldegrader om vinteren, påpeker hun.

Les også: Historieprofessor: - Trumps avtale med Taliban var et veikart til overgivelse

- Bedre tjent med en mannlig landdirektør

Sletten forteller at samtlige hjelpeorganisasjoner i Afghanistan har satt mye av hjelpearbeidet på vent i påvente av nye retningslinjer fra Taliban. Derfor bruker hun dagene til å forhandle med Taliban i Kabul.

- Vi har satt på «pauseknappen» for alle våre hjelpeprogrammer. Selv om toppledelsen i Taliban har sagt alle de rette tingene, så må dette også kommuniseres ut til de lokale Taliban-kommandørene rundt omkring i landet. Taliban-ledelsen må komme med konkrete, lokale retningslinjer for hvordan humanitære organisasjoner skal jobbe videre, sier hun.

Sletten deltar fysisk i forhandlingene med Taliban, men er tvunget til å sitte taus mens mennene fører ordet.

- Jeg er en ekte feminist, og det sitter langt inne å si dette. Men jeg tror i det lange løp at Flyktninghjelpen vil være bedre tjent med en mannlig landdirektør. Det er faktisk tilfellet. Jeg er heldig fordi jeg har en mannlig, lokalt ansatt som er senior. I forhandlinger med Taliban må jeg bite i det sure eplet og late som at det er han som bestemmer. Jeg må sitte helt stille og får ikke lov til å si noe. Jeg forbereder ham godt før hvert møte og gir ham snakkepunkter. Også gir jeg ham gule lapper underveis i møtet, sier landdirektøren.

Les også: Kan hjelpe én flyktning i Norge - eller 468 i Pakistan: Nå bryter krangelen løs

- Sånn er hverdagen nå. Dette er ikke kritikk av Taliban, men bare en beskrivelse av arbeidsdagen min. Det er helt ok å ha en sånn arbeidssituasjon på kort sikt, men det går ikke i det lange løp. Jeg har en kontrakt som går ut i juni neste år, men den har jeg ikke tenkt å forlenge. Det er heller ikke uvanlig at man går videre etter to år på ett sted, sier Sletten som har til sammen bodd og jobbet i Afghanistan i ni år.

- En av grunnene til at Taliban godtar at jeg er med på møtene, er fordi jeg kler meg i de lokale klærne og viser respekt for deres kultur. I tillegg er jeg over 50 år, og da er man minst bestemor i Afghanistan. I Afghanistan har man respekt for de eldre. Respekten for de eldre går til både kvinner og menn, sier hun.

- Ikke la Afghanistan bli en glemt krise

De neste dagene vender samtlige norske forsvarsstyrker hjem fra Afghanistan etter 20 års innsats. Sletten har derfor en bønn om at mediene fortsatt følger med på det krigsherjede landet i tiden etter NATO-operasjonen.

- Jeg har et ønske til norsk media. Ikke glem Afghanistan når amerikanerne har forlatt åstedet og støvet har lagt seg. Ikke la Afghanistan bli en glemt krise, men fortsette å følge med på landet, sier hun.