Gå til sidens hovedinnhold

Jeg ser deg bror, isolert i ditt eget emosjonelle fengsel

Til våre fedre, brødre, partnere og sønner:

Jeg er så lei meg på dine vegne. Den lille gutten i deg gråter, og du vet ikke hvordan du skal få ham til å slutte.

Du kjenner bare ubehaget, og de eneste verktøyene du har er å enten rømme fra deg selv, reagere med sinne, eller fryse fast i ensomheten.

Jeg ser deg omringet av dine kompiser, hvor dere står side om side, uten å føle nærhet. Dere snakker, men ingenting treffer hjertet ditt.

Du søker etter din verdi i valuta, på fire hjul eller i et hus med store søyler, uten innhold. Du kan erobre elskere, men du vet ikke hvordan du skal elske.

Skritt etter skritt følger du fotspor blindt rettet mot et ideal som du aldri kan leve opp til. Et halvt menneske. Styrke uten svakhet. Hardhet uten mykhet.

Jeg vet hvor sterkt du vil tilhøre, men er halve deg verdt å ofre?

LES OGSÅ: Jeg er så glad for at du sier det, du som har utenlandsk bakgrunn

Tilknytning og aksept

Vi har alle en dyp lengsel etter emosjonell tilknytning og aksept. Helt fra vi er i det pre-natale stadiet, i mors mage, opplever vi for første gang en kroppslig sensasjon som gjør at vi føler oss tilknyttet et annet legeme.

Fra vi fødes, skilles og legges tilbake på mors bryst vil denne syklusen bli en av de mest basale drivkreftene i våre liv, hvor vi søker den samme betryggelsen og følelsen av tilhørighet. Med vår tilpasningsdyktighet forsøker vi å finne disse elementene i miljøet rundt oss, og følger i fotsporene til våre nærmeste for å føle den samme følelsen av trygghet, tilhørighet og nærhet.

Vi synkroniserer oss etter forbilder betinget av tidligere generasjoners mangel på selvrealisering og selvutvikling, hvor menn ikke skal føle, de skal handle.

Fargenes makt og forventningskraft

Forventningene til kategorien «mann» blir tegnet opp tidlig, med fargekoding og markedsføring rettet mot de blå, basert på handling og «action» med superhelter og slåsskjemper, mens de rosa er basert på emosjonelt drama og skjønnhet i deres rollemodeller.

Dagens mannskultur amputerer utvikling og forståelse av emosjonell kompleksitet, og higer etter et ideal som er følelsesløst. Unge gutter blir frarøvet sin emosjonelle kompetanse ved å gjennom sosiale betingelser måtte undertrykke følelsene sine for å føle aksept, istedenfor å lære håndtere dem.

Feminine egenskaper som emosjonalitet, sensitivitet og empati ansees som svakhet og byttes ut mot et målrettet, handlingsbasert og materielt verdigrunnlag.

Resultatet av dette er flere generasjoner av menn som ikke kan kommunisere eller bearbeide følelser, og har «fattige» relasjoner til verden rundt seg og seg selv.

Rop ingen hører

Det er store mørketall i psykiske lidelser hos menn. undersøkelser viser at flere kvinner søker hjelp, mens menn i større grad forsøker å selvmedisinere ved bruk av rus, alkohol eller overarbeid.

Les også: Disse Nettavisen-meningene var mest lest i 2019

Selv om disse stemmene ikke høres, betyr det ikke at behovet er noe mindre enn hos kvinner. Terskelen for å få hjelp eller snakke om det har en pris som går ut på å bryte med idealet om maskulinitet, som er selve grunnlaget for mye av identiteten menn bærer.

Innlegget fortsetter etter meningsmålingen.

Mest utbredt er depresjon, som innen ulike former av psykoterapi ofte blir ansett som synonymt med ensomhet. Alkohol, rus og overarbeid blir kun former for distraksjon for mange, hvor det skaper et midlertidig plaster for det tomme rommet i en selv som så sårt trenger å fylles.

Vi prøver å døyve smerten og savnet etter noe, men vet ikke hva vi selv egentlig trenger.

Smerte og savn

Hvordan skal du vite hva du trenger når du ikke hører dine egne rop? Hvordan skal du skape sunne relasjoner når du ikke har en relasjon til deg selv? Hvordan skal du kunne være en god kjæreste og forstå andre når du ikke kan forstå dine egne følelser? Hvordan skal vi respektere kvinner når femininitet blir sett på som svakhet? Hvordan skal du være en god far når du kun videreformidler din egen ulykke og uvitenhet? Hvordan skal du være en god kollega, når ditt språk er å dominere?

Les også: Slik gjør du jobben som integrerings-minister

Denne syklusen fortsetter å gjenskapes i de nye generasjonene, til det er én i leddet som velger å bryte mønsteret og helbrede en vond syklus.

Er det du som skal bryte syklusen, eller vil du fortsette å lukke øynene?

Kun fordi vår realitet har blitt konstruert slik betyr ikke at det er en evig sannhet.

Forskning viser at ideen om kjønn er konstruert når vi ser det fra et sosiohistorisk perspektiv, hvor idealer om maskulinitet har endret seg totalt gjennom tid - og fra kultur til kultur.

Vi har derimot nådd en bevissthet hvor vi har mulighet til å konstruere vår egen idé, som kan fremme god psykisk helse og emosjonell kompetanse.

Kommentarer til denne saken