Friske meninger

Jeg var det «vanskelige» barnet

- Mot min overgriper var jeg sjanseløs, mot jevnaldrende hadde jeg en mulighet. Derfor tok jeg alltid igjen. Om de voksne hadde forsøkt å forstå, hadde de kanskje fått vite hvorfor jeg var så «vanskelig», skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB/Scanpix

- Mot min overgriper var jeg sjanseløs, mot jevnaldrende hadde jeg en mulighet. Derfor tok jeg alltid igjen. Om de voksne hadde forsøkt å forstå, hadde de kanskje fått vite hvorfor jeg var så «vanskelig», skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB/Scanpix

Jeg var det barnet som lærere og andre foreldre ikke likte. Hadde de prøvd å forstå meg, ville de kanskje fått vite hemmeligheten min.

Av anonym, Vestlandet

Jeg var det vanskelige barnet på barneskolen. Det barnet lærerne, rektor og de andre foreldrene hatet. Jeg trodde lenge at mine minner fra barneskolen umulig kunne være helt riktige, det kunne ikke ha vært det helvete jeg opplevde.

Etter å ha lest papirer fra barneskolen, ser jeg at mine minner stemmer. Selvfølgelig så jeg situasjonene fra et barns perspektiv, men de stemmer stort sett overens med det som står beskrevet i papirene.

Mobbingen jeg ble utsatt for var både fysisk og psykisk, og nesten samtlige i klassen deltok. Det var ikke de som mobbet som var problemet, det var jeg, mobbeofferet, som var det. Grunnen til det var at jeg tok igjen. Slo noen meg, så slo jeg tilbake. Beskjeden jeg fikk av lærerne og rektor var at hvis jeg ikke tok igjen, ville mobbingen stoppe. Dette fungerte selvfølgelig ikke og jeg fortsatte å ta igjen. Slik ble jeg det vanskelige barnet.

Jeg var sta og opptatt av rettferdighet, og godtok aldri at det alltid skulle være min skyld. Jeg ga tidlig opp å argumentere min sak, jeg stod bare der å så dem rett i øynene mens de kjeftet. Hvorfor orke å forklare dem hva som skjedde, når utfallet alltid var at det er min skyld. Jeg var jo syndebukken. Dette syntes nok skolepersonalet var utrolig provoserende, og jeg ble som regel sittende utenfor rektors kontor.

Selv om jeg gikk glipp av undervisning fikk jeg ikke lov til å gjøre skolearbeid eller lese mens jeg satt der. Jeg skulle sitte der og tenke på hva jeg hadde gjort, rett og slett en skammekrok. Det var ikke hver gang rektor snakket med meg en gang.

Undervisningen var min styrke og redning. Jeg elsket å lære og fungerte godt i timene selv om jeg alltid var på vakt. Jeg har aldri følt meg trygg på skolen, så jeg var i forsvarsmodus hele skoledagen.

Bøker ble min redning. Jeg leste mye og gjennom historiene greide jeg å skape en fantasiverden. Dette var min friplass, en plass jeg var trygg. Faktisk den eneste plassen jeg var helt trygg.

Hva hadde skjedd hvis skolen hadde prøvd å forstå seg på min atferd og handlingsmønster? Hva hvis en av dem hadde prøvd å se meg, blitt kjent med meg og fått meg til å stole på vedkommende.

Kanskje jeg da hadde turt å fortelle dem hemmeligheten min. Den som ingen fikk vite, den som familien min den dag i dag ikke vet om, men som jeg har fått hjelp av helsevesenet til å bearbeide.

Det jeg kunne ha fortalt denne personen var at jeg hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep jevnlig helt siden jeg var seks år.

At grunnen til at jeg alltid tok igjen når noen mobbet meg var for at jeg faktisk kunne. Mot min overgriper var jeg sjanseløs, mot jevnaldrende hadde jeg en mulighet. At grunnen til at jeg ofte dyttet andre vekk når det ble trangt, var at jeg ikke taklet å ha andre så nært meg.

Så hva ønsker jeg å oppnå med å dele dette? Jeg ønsker at du som forelder, lærer, rektor og andre som jobber med barn skal tørre å se at barn er ikke vanskelige, de har det vanskelig, og at hva som plager dem ikke alltid er lett å finne ut av. Du må gi dem tid og tålmodighet.

Og hvis du kommer til det punktet der du faktisk begynner å føle hat mot et lite barn, be om hjelp.

Barn er ikke dumme, de føler hatet selv om du prøver å skjule det.

Bergensavisen, som først publiserte dette innlegget, kjenner innleggforfatterens identitet. Teksten er gjengitt i Nettavisen med tillatelse.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.