Gå til sidens hovedinnhold

- Jeg var stein dau

Idar Vollviks reddende milliardærengel hadde selv englevakt da hjertet hans stoppet i 10 minutter under Oslo Maraton for nøyaktig ett år siden.

Kristian Adolfsen er mest kjent som Idar Vollviks «rike onkel». Gründeren av hotellkjeden Norlandia liker å hjelpe venner i nød, men i fjor, under Oslo Maraton, var det hans tur til å få nødhjelp.

- Jeg var stein dau i nesten 10 minutter, sier Adolfsen i dag.

Nettavisens økonomiredaktør Ole Eikeland møter gründer og milliardær, Kristian Adolfsen, til «Det store intervjuet».

Kristian Adolfsen er, sammen med broderen Roger, trolig to av Norges mest ukjente milliardærer. De har over 6.000 ansatte og omsetter for over tre milliarder kroner.

Til sammen har de en formue på rundt tre milliarder kroner.

- Jeg husker absolutt ingenting

- For nøyaktig ett år siden løp du Oslo halvmaraton. Hva skjedde?

- Jeg hadde løpt mitt første helmaraton bare noen uker før, «Midnight Sun Marathon». Ett halvmaraton i Oslo skulle jo bare være «a piece of cake».

- Men etter rundt 14 kilometer sa det pang.

- Rett ved operaen?

- Jeg husker ikke helt eksakt hvor det var, men rundt der ja.

- Da falt du om. Hjertet orket ikke mer?

- Ja, hjertestans.

- Hva skjedde?

- Jeg husker absolutt ingenting. Jeg har gått jevnlig til lege i alle år og aldri kjent noe til problemer med hjertet.

- Først fire dager senere våknet jeg opp av komaet. Også de 24 timene i forkant av løpet, er blanke. De er helt borte for meg.

- Jeg skal plutselig ha sittet på huk, ifølge noen jenter som kom bak. De tok tak og ringte nødnummeret. En av jentene var sykepleier, en fysioterapeut og den siste jobbet i AMK i politiet. Snakk om flaks. Det kom også en motorsykkelambulansesjåfør veldig raskt til.

- Jeg skal møte alle fire nå i helgen, to av dem for første gang siden det skjedde. Da skal jeg få mer detaljer.

- Stein dau

- Hadde det ikke vært for dem, hadde du ikke vært her i dag?

- Nei, jeg var jo stein dau.

- Hvor lenge stoppet hjertet å slå?

- Nesten 10 minutter.

- Er ikke det innmari lenge?

- Jo, jeg har hatt griseflaks. Ifølge statistikken er det kun rundt åtte prosent som overlever hjertestans utenfor sykehuset. Halvparten av dem igjen, får varig mén.

- Jeg tenker på dem som hjalp meg hele tiden, spesielt i ferier, i jula og i andre høytider. Jeg kan jo aldri få takket dem nok. De stoppet til og med sitt eget løp.

- Leger løp forbi

- Det var ikke alle som stoppet, har jeg forstått?

- Jeg har hørt at noen leger løp forbi, men jeg la jo ikke merke til det, jeg lå jo bare der.

- Hvor lenge lå du på sykehuset?

- Ti dager, men det tok jeg ut som ferie. Jeg skulle ikke ha på meg at jeg hadde vært sykemeldt, ha, ha.

- Jeg ble skrevet ut fra sykehuset onsdag, og torsdag morgen var jeg på kontoret. Siden har jeg ikke hatt problemer.

- Så du er blitt helt frisk?

- Ja, akkurat som før. Det eneste de har gjort, er å sette inn to såkalte stent, slik at blodtilførselen til hjertet går bra. Ballongsprengning kalles det visst også.

- Det første halvåret bare gikk jeg, men nå er jeg i gang med løpingen igjen.

- Skal du delta i Oslo Maraton denne helgen?

- Nei, ikke i år. Doktoren sa at jeg burde vente noen år før jeg fikk startnummer på brystet. Menn i min alder har en tendens til å gi litt ekstra når vi konkurrerer, vet du.

- For du er ikke et konkurransemenneske?

- Nei, ikke i det hele tatt, haha.

- Hvor gammel er du forresten?

- 51 år, så jeg var 50 når det skjedde.

- Private gjeldshelvete

Den tidligere turboinvestoren og Chess-gründeren, Idar Vollvik, kan takke Kristian Adolfsen for at han nå er i ferd med å slå seg opp igjen på ny.

I 2010 kom Kristian og broren Roger på banen, for å redde Vollvik fra hans personlige gjeldshelvete.

- Hva er det med Idar Vollvik som får deg til å satse millioner på ham?

- Han ringte meg på høsten for to år siden og trengte litt hjelp privat. Han fortalte meg at han hadde store problemer og om ikke jeg kunne være så snill å hjelpe ham.

- Det begynte som en vennetjeneste, så det var ikke meningen at det skulle bli så omfattende.

- Han trengte hjelp med gjelden til First Securities og kemneren?

- Ja, det begynte først med skatten, men så ble vi dratt baklengs inn i det. Det dukket opp nye utfordringer hele tiden. Det var ikke planene da vi begynte, at det skulle bli så jævlig mye.

- Men nå er jeg sånn skrudd slik sammen at når jeg først har begynt på noe liker jeg ikke å gi meg heller. Hadde vi ikke løst disse tingene, hadde alt gått til helvete.

- Det var en ren vennetjeneste å hjelpe Idar. Jeg har kjent han fra lenge før han ble både kjendis og storkar.

LES TIDLIGERE «DET STORE INTERVJUET» HER:

- Hvordan ble du kjent med ham?

- For første gang tilbake i 2000. Han er en superselger, som du sikkert vet. Da drev han en mobilbutikk som het GSM Senteret i Oslo hvor han solgte mobiler med abonnement på NetCom.

- Han allierte seg med dørvakta på Smuget, som kjente mange folk som ringte mye i mobiltelefonen. Dørvakta booket møter for Idar, så fikk han en andel av salget.

- Dørvakta heter faktisk Roy Holmboe og spiller Terje Tannfe i reklamen til Fjordland, han med propellen.

«Hva i helvete var det som skjedde her?»

- Du var mye på Smuget med andre ord?

- Jeg var stamkunde på slutten av 1990-tallet, ja. Roy spurte meg om jeg ikke hadde lyst på billig mobilabonnement, så sto det plutselig to karer på kontoret vårt noen dager senere.

- Det var Idar og Roar Petajama. Roar jobbet i NetCom, mens Idar solgte telefoner med NetCom-abonnement. Idar fikk også prosenter av det kundene ringte for.

- Før Idar hadde gått hadde han fått meg og broderen til å skifte fra Telenor til NetCom for alle de ansatte i konsernet. Vi fikk litt billigere mobilregning, men vi fikk dårligere dekning. Og den gangen måtte man jo bytte telefonnummer også, noe som utgjorde flere hundre stykker.

- Da Idar stakk, sa broderen: «Hva i helvete var det som skjedde her?», ha, ha.

- Vi hadde jo ikke tenkte å gjøre noen ting, men det viser jo bare hvor god han er på salg og markedsføring.

- Så ble du aksjonær i Vollvik Gruppen?

- Han ringte noen måneder senere, det vil si våren 2000, og fortalte at han hadde fått litt likviditetsproblemer. Da ble vi de første eksterne aksjonærene i holdingselskapet hans.

- Så ble vi med på reisen med Chess, som ble kjøpt noen år etter vi kom inn.

- Rundt 2003?

- Ja, det kjøpte vi fra A-pressen. Der gjorde Idar en kjempedeal. Prisen på tre millioner var en ting, men han gjorde også en avtale, om der det var ledig annonsekapasitet i A-presseavisene så satte de inn en Chess-annonse.

Gikk glipp av 70 millioner

- Hvor mye tjente dere på Chess?

- Vi tjente ikke så mye. Vi gikk inn med rundt 2,5 millioner kroner, men vi solgte for tidlig. Vi fikk ut med 7,5 millioner, men hadde vi sittet ett år til hadde vi fått 75 millioner kroner.

- Hvem kjøpte?

- Det var Idar.

- Og dere er fortsatt venner?

- Det er vi. Ungene til broderen og meg var heldigere. De gikk inn med 10.000 kroner hver, gjorde 30-gangeren og satt igjen med 300.000 kroner på noen år.

- Så gikk dere på en runde nummer to med Ludo?

- Vi var ikke med helt i oppstarten. Han spurte oss, men vi sa nei fordi vi hadde så mye annet å holde på med. Etter hvert skulle vi hjelpe ham med å få inn penger, og da måtte vi investere litt selv. Vi måtte jo vise at vi hadde troen på det vi også.

- Hvor mye investerte dere?

- Vi gikk inn med noen millioner.

«Flakslodd»

- Når du sier noen millioner, hvor mye er det. To millioner?

- Betydelig mer enn det.

- 20 millioner?

- Ha, ha. Nei, det får du ikke ut av meg, men vi eier rundt 20 prosent av Ludo i dag.

- Du har fortsatt stor tro på Idar og Ludo?

- Når det gjelder Ludo, er vi bare en passiv aksjonær og deltar ikke aktivt i driften. For oss var det først og fremst en vennetjeneste, men vi gjør jo ikke dette uten at vi har tro på at det blir penger av det på sikt.

- Det er stor risiko forbundet med investeringen, det er vi klar over. Det er litt «Flakslodd» over investeringen. Enten blir det mye verdt, eller veldig lite.

- Du har alltid jobbet har jeg hørt?

- Jeg hadde min første jobb fra jeg var 4-5 år gammel. Jeg solgte Andøya Avis.

- Min første faste jobb, hadde jeg fra jeg var 7 år til jeg var 18 år. Jeg var visergutt på en kolonialbutikk hjemme på Andøya. Hver lørdag sto jeg bak disken og kjørte ut varer til de gamle damene. Sykkel om sommeren og spark om vinteren.

- Og fra mandag til fredag på vinterstid, skar jeg torsketunger fra jeg var 7 til 14 år.

LES TIDLIGERE «DET STORE INTERVJUET» HER:

- Du er ikke normal!

- Gikk du på skolen?

- Vi var ferdig der klokken to.

- Og det gikk greit?

- Jeg gjorde det bra på skolen, det var viktig for meg. Jeg visste hva jeg skulle bli allerede da.

- Og det var?

- Siviløkonom.

- Siviløkonom. Du er ikke normal. Visste du det da du var syv?

- Ja.

- Du har foreldre som har fulgt deg tett opp forstår jeg?

- Fatteren sitter faktisk ute i gangen her nå. Fra jeg ble visergutt visste jeg at jeg skulle jobbe med økonomi og handel.

- I familien vår har også flere drevet ulike selskaper, så jeg visste tidlig hva jeg ville bli. Jeg visste også at jeg trengte gode karakterer på skolen.

- Du er siviløkonom?

- Ja, fra BI. Etter noen års jobb reiste jeg til USA og tok en MBA i Madison, Wisconsin. Jeg har aldri fått bruk for papirene, siden jeg har drevet mitt eget hele veien, men jeg har fått stor bruk for det jeg lærte. Helt klart. Særlig innen finans, strategi og langsiktig tenkning.

- Når startet du for deg selv?

- Å skjære torsketunger var jo som et enkeltmannsforetak å regne. Jeg fikk betalt enten per tunge eller per kilo, så det gjaldt å være effektiv.

- Mitt første ordentlige firma, var et enkeltmannsforetak i 1983. Et regnskapsbyrå, som jeg hadde ved siden av studiene.

- Sammen med din bror?

- Nei, vi startet hver vårt. Han kom jo først to år etter meg. Jeg underviste også i «touch-metoden» på kveldstid. Det ga meg nok penger til at jeg kunne kjøpe min første PC i 1983.

- Den var jævlig dyr

- Hva slags PC var det?

- En Casio, med grønn skjerm og to diskettstasjoner. Ingen harddisk. Den var jævlig dyr, kostet over 50.000 kroner.

- Hvordan fikk du råd til det? Det er jo fortsatt mye penger den dag i dag.

- Jeg jobbet mye og så tok jeg opp et lite lån.

- Ville det ikke vært bedre å kjøpe seg en leilighet?

- Det gjorde jeg noenlunde samtidig. Den kostet 300.000. Dette var mye penger, så jeg jobbet hardt. Jeg kjøpte et regnskapsprogram til PCen og førte regnskap for små firmaer i Bærum. BI lå jo på Nadderud den gangen.

- PC var nytt, så det var ingen kursing i regnskap på data den gangen, så jeg måtte lære meg alt selv. Derfor skrev jeg et kompendium for hvordan lære regnskap på data.

- Til Friundervisningen, hvor jeg underviste i tekstbehandling, foreslo jeg at de skulle kjøpe inn en del PC-er, så kunne jeg undervise i regnskap på data. Jeg var jo superfornøyd som avanserte fra skrivemaskin-lærer til datalærer. Det ble en kjempesuksess.

- Tilfeldighetene skulle ha det at jeg traff igjen på rektoren fra Voksenopplæringen fra Andøy, Per Omar Johnsen, på et kurs i friundervisningen. Han hadde erfaring fra administrasjon og jeg kunne undervise. Sammen med broderen startet vi vårt første aksjeselskap, Merkantilt Institutt, i 1987.

- Vi skrapa sammen 75.000 kroner i aksjekapital. 25.000 i cash, 12.500 i tingsinnskudd, noen gamle møbler, mens den siste halvdelen kunne man betale inn etter ett år. Da tok vi ut 37.500 i styrehonorar, som vi betalte inn igjen som aksjekapital.

- Vi fikk et lite kontor og leide klasserom etter behov borte i Theatergaten 1, hos Olav Thon. Han var den eneste som hadde troen på oss.

«Jaaaaaaaaaaaaa, det høres jo ut som en god idé»

- Vi hadde jo nesten ikke penger, men en veldig god idé. Vi ble avvist overalt, bortsett fra hos Olav.

- På sin karakteristiske måte sa han: «Jaaaaaaaaaaaaa, det høres jo ut som en god idé», ha, ha.

- Han ville ha 10-årskontrakt, men allerede etter ett år hadde vi vokst ut av dem. Vi brukte dem som kontor helt fram til for fire fem år siden, da vi flyttet hit.

- Jeg fortalte Olav for noen år siden at den gården der er det jo vi som har betalt for han, så han kunne bare overføre den til oss. Da flirte han godt, ha, ha.

- Han er en fin fyr?

- Ja veldig. I 1996 fikk vi litt likviditetsproblemer, da lånte han oss 14 millioner kroner.

- Tilbake til Merkantilt Institutt. Det tok helt av?

- Det gikk som en kule og det tok ikke lang tid før vi omsatte for 40 millioner kroner og hadde fire millioner kroner i overskudd.

- Dere eide en tredjedel hver?

- Ikke helt. Jeg hadde solgt litt til Per Omar, for å finansiere masterstudiet mitt, mens broderen hadde litt mindre fra starten. Siden har broderen og jeg hatt alt likt. Per Omar hadde litt over 40 prosent, mens noen få av de ansatte hadde fem prosent til sammen. Vi hadde ikke råd til overtidsbetaling, så de fikk aksjer i stedet. Det må være den beste overtidsbetalingen ever.

- For dere solgte det for en god slump?

- Ja, NKS ville inn på klasseromsundervisning og vi var den skolen som hadde desidert flest kurs godkjent av Lånekassen.

Laila, Monika, Muriel...

- Hvor mye fikk dere?

- 25 millioner kroner til sammen. Her har du kontrakten. 4. oktober 1993. Jeg hadde ikke tid til å vente på at pengene kom inn på konto, så jeg løp opp og hentet en sjekk, ha, ha.

- Der ser du alle navnene, Laila, Monika, Muriel - ha, ha, fantastisk.

LES TIDLIGERE «DET STORE INTERVJUET» HER:

- Da brukte dere pengene på hotelleiendom?

- Vi hadde i mellomtiden startet et selskap, Oslo Corporate, sommeren 1990. Det drev med syndikering av KSer innen shipping. Det var sinnssykt dårlig timing. Vi startet 1. august 1990 og 2. august kom invasjonen av Kuwait og syndikeringsmarkedet gikk helt til helvete.

- Hva skulle vi gjøre da? Vi bestemte oss for å se på eiendom, især hotelleiendom. I november 1990 syndikerte vi vår første eiendom. Det vi tjente på tilretteleggerfee, brukte vi til å kjøpe andeler i prosjektene.

- Da vi solgte Merkantilt Institutt, brukte vi pengene på å kjøpe ut mange av KS-holderne. I 1995 hadde vi kommet opp i 13 hoteller.

- Hvor lå de?

- Langs E6.

- Gjennom det å drive hotell, så vi at det å drive med eldreomsorg var relativt likt. I USA var det big business, det samme i Sverige, hvor vi i 1997 hadde kjøpt vårt første hotell.

- Vi allierte oss med noen som var god på omsorgsdelen, og kombinert med vår servicetankegang, ble det en suksess.

- I 1997?

- Ja, og siden vi trengte mange gode folk ble vi gode på bemanning innen omsorg, og da startet vi like godt et rekrutteringsselskap rettet mot den sektoren.

- Slik har vi fortsatt innen andre nisjer. Det har hele tide vært sånn knoppskyting. Vi starter i det små, med ting vi kan bittelitt om. I dag er det stor forskjell på det vi driver med, men vi har tatt små skritt hele veien. Vi er nå aktive innenfor ti helt atskilte konserner innen de tre forretningsområdene reiseliv, helse/omsorg og eiendom.

Omsetter for tre milliarder

- Hvor mye omsetter dere for nå?

- Litt over tre milliarder totalt og vi har rundt 6.000 ansatte, men i årsverk er det rundt 4.000.

- Bra bunnlinje på det meste?

- Alt går jo ikke bra hele tiden. Det er jo alltid noe å måtte rette på. Men generelt sett går det akkurat nå veldig bra, ja.

- Vi har noen hundre millioner kroner totalt i systemet.

- Og du og broderen har like eierandeler, ikke sant?

- Ja, vi deler broderlig, bokstavelig talt.

- Hvor mye eier dere i de forskjellige selskapene?

- Vi eier fra 40 til 100 prosent med et snitt på nærmere 70 prosent.

- Dere har vel litt gjeld i konsernet?

- Vi har jo enormt mye eiendom i konsernet så det blir litt. I forhold til verdien i konsernet, er det ikke avskrekkende.

- Det vil jeg ikke spekulere i

- Hvor mye er du god for?

- Det vil jeg ikke spekulere i, det er din jobb, ha, ha.

- Hvor har dere satset mest på eiendom?

- Vi er store i Sverige og i Norge synes vi at Bodø er veldig interessant. Det er «hovedstaden» i Nordland. Sammen med en barndomskompis fra Andøya bygger vi mange leiligheter der.

- Andøya må være en utklekkingsanstalt for gründere. Dere driver jo mye sammen med barndomskompiser?

- Ha, ha. Vi liker å drive business sammen med folk vi kan stole på. Da er det naturlig å trekkes mot barndomskompisene. Flinke folk som vi stoler på.

- Dere har hjulpet Idar Vollvik den siste tiden, men i 2005 fikk dere hjelp av ham?

- Ja, vi fikk et lån på 20 millioner kroner en kort stund. Det var bare noen måneder mens vi ventet på at den permanente refinansieringen skulle gå i boks. Man hjelper hverandre, det er viktig.

- Det var et helvete

- Årsaken til at vi solgte våre Chess-aksjer ett år før han var at vi trengte penger til likviditet. Vi havnet i en liten likviditetsskvis da Nordlandsbanken nesten gikk til helvete.

- Som følge av Finance Credit-skandalen ble Nordlandsbanken satt under administrasjon. Vi hadde en kassakreditt der. Den gikk ut på dato og vi fikk ikke den fornyet. Da måtte vi sette i gang en del tiltak for å løse det, så vi solgte litt ting vi egentlig ikke hadde lyst til å selge, blant annet Chess, skisenteret i Oppdal og vi solgte 25 prosent av Skandinavias største resort, Lalandia i Danmark.

- Det var et helvete.

- Nå er det glemt og det har aldri stått bedre til med Norlandia-konsernet enn nå?

- Totalt sett er vi større enn noensinne, men med så mange ting og bransjer vi driver innen, er det alltid noen ting man sliter med.

- Vi er jo til enhver tid aktivt inne i selskaper i en tidlig fase, da er det nesten alltid en eller annen utfordring. Sånn er det bare.

- Hvordan er det å være gründer i Norge?

- Det er stort sett greit å drive business i Norge. Det eneste dumme er den jævlige formuesskatten slik at vi etter hvert må ta ut utbytte for å betale formuesskatten.

- Nå er ikke vi de som er hardest rammet, siden vi ikke har så stor ligningsformue. Siden vi ikke er børsnotert og har mye eiendom, så blir det ikke så mye. Noen 100.000 kroner i året blir det vel.

- Men det er sure penger likevel.

- Har dere vurdert å børsnotere konsernet?

- For 15 år siden var vi inne på tanken, men i dag er ikke det aktuelt.

- Vi er ikke risk lovers, men risk tankers

- Du har en sønn som basehopper. Trenger du adrenalinkick for å trives?

- Ha, ha. Ikke så mye som ham. Spenning er bra, men ikke med livet som innsats. Jeg liker ikke at han driver med det der.

- Men du må jo være en risikotaker for å lykkes med det du har gjort?

- Ja, driver du for deg selv, så blir det alltid litt risiko. Vi er ikke risk-lovers, men risk-tankers. Driver du egen virksomhet, må du alltid være forberedt på at ikke alt går som du håper.

- Så langt har vi tatt alle tapene selv. Vi kunne ha konket ting, men vi har alltid gjort opp for oss. Noen har måttet vente på oppgjør, slik at vi har fått frigjort likviditet, men vi har alltid gjort opp for oss til syvende og sist.

- Så dere har aldri slått et aksjeselskap konkurs?

- Nei, det er mange ganger vi kunne gjort det, men det har vi altså ikke gjort.

- Vi har eksempel nå i Danmark. Akkurat som Stordalen har vi tapt mye penger på hotell i Danmark - en 50 til 60 millioner kroner i løpet av de siste fem til seks årene. Der har vi sagt opp leiekontraktene og gått ut oppsigelsesperioden.

- I Fürstveien på Snarøya, hvor vi utviklet litt eiendom blant annet sammen med han Halgrim Thon, inngikk vi et forlik med beboerne. Det er også et selskap som burde gått konkurs.

- Hva er den største luksusen du unner deg? Vin er det jo ikke, fete biler, hus, leiligheter, hva?

- Jeg har brukt under ti millioner kroner til sammen på ett hus og to hytter, så jeg vil ikke kalle det ekstravagant.

- Når det gjelder biler tror jeg at jeg har hatt fem seks biler siden 1979, og det er ikke dyre biler. Jeg hadde en Fiesta i 11 år, en Opel Astra og en Ford Galaxy, en syvseter.

- Jeg har ikke tid til luksus. Jeg jobber stort sett fra jeg står opp til jeg legger meg. Kanskje litt ok ferier. Jo, det er luksusen min.

- Hvor går turen da?

- Jeg liker meg best i USA. Alt fra New York til California og Florida, men jeg reiser på turistklasse. Da jeg var i militæret reiste jeg mye med Hercules, så turistklasse blir jo som førsteklasse i forhold, ha, ha.

LES TIDLIGERE «DET STORE INTERVJUET» HER:

Kommentarer til denne saken