Meningsartikkel av George Gooding

Total krig er et begrep om en krig hvor de stridende mobiliserer alle tilgjengelige ressurser i samfunnet og ikke skiller mellom militære og sivile mål; fiendebildet utvides til å gjelde hele befolkningen på motsatt side.

Det er nå på tide å innføre et lignende begrep for hvordan politikken og samfunnsdebatten forvaltes via pressen: total politisk krig.

I en total politisk krig skilles det ikke mellom en politikers synspunkter og en politikers privatliv; barna og familien til en politiker er medskyldig i politikerens politiske «forbrytelser» og må regne med å bli straffet.

Black Box Theaters konspirasjonsteori-forestilling om justisministeren og flere andre, og de påfølgende anslagene mot justisminister Tor Mikkel Waras private hjem og familie, i form av forsøk på brannstiftelse av bil og bolig, og trusler mot han og familien, var den første politiske volden begått i Norge siden 22. juli.

Pressen, derimot, tok det hele med knusende ro. En presse som vanligvis ser sitt snitt til å spekulere fritt i saker med politisk tilsnitt, hvem som skal utdeles med «ytringsansvar» for trusler og vold, fant ingen plass til å spekulere hvem som kan ha stått for angrepene mot Wara.

Omfanget i dekningen av saken var også beskjeden, gitt hvor eksplosivt saken var, politisk vold i Norge.

Hvordan er det mulig, rent objektivt sett?

Over dammen i USA, fikk vi flere lignende eksempler på en politisk opposisjon som bruker pressen som et våpen til å angripe Fienden.

Brett Kavanaugh ble utnevnt av Trump til høyesterett, en dommer som ble varmt anbefalt av den fratredende høyesterettsdommeren Anthony Kennedy, og fikk tilnærmet perfekte skussmål fra American Bar Association. Kavanaugh hadde tidligere blitt ansatt av den progressive høyesterettsdommeren Elena Kagan da hun var dekan ved Harvard Law.

Kavanaugh hadde utmerket seg ved at han hadde relativt høy grad av kvinnelige jusassistenter ansatt hos seg som dommer.

Men, han ble utnevnt av Trump, og måtte derfor knuses. Det måtte også hele hans familie, og hans lange og plettfrie karriere.

Etter titalls timer av avhør fremfor Senatet, hadde Demokratene ikke funnet noe saklig grunn til å motsette seg Kavanaughs utnevnelse til Høyesterett, bortsett fra det vanlige, at han var for konservativ i hans tolkninger av grunnloven.

Dagen etter siste høring slo det ned en politisk bombe i amerikansk presse: en kvinne hadde visstnok meldt fra om et kritikkverdig forhold av seksuell karakter fra Kavanaughs fortid.

Det kom senere fram at Demokratene hadde mottatt dette varselet over en måned tidligere, og hadde altså sittet på dette for å bruke det som en siste mulighet til å ødelegge Kavanaughs kandidatur.

Så ballet det på seg, og straks var Kavanaugh stemplet som voldtektsmann, gruppevoldtektsmann, ja det fantes ingen grenser for hva slags seksuelle forbrytelser denne mannen som hadde vært gjennom mange FBI-sjekker og juridiske utnevnelser hadde på samvittigheten.

Det eneste som manglet var bevis.

Kavanaugh og hans kone mottok trusler, inkludert drapstrusler. Avistegnere benyttet seg av Kavanaughs barn til å polemisere mot ham. Pressen brettet ut den ene anklagen etter den andre som kom via f.eks. Michael Avenatti, som hadde sagt at han kom til å stille som presidentkandidat mot Trump. Saturday Night Live latterliggjorde Kavanaugh og familien.

I kjølvannet av dette måtte Kavanaugh vitne for Senatet på nytt, sammen med Christine Blasey Ford, som hadde nå anklagd ham for å ha forsøkt å voldta henne da han var 17 år gammel.

Marie Simonsen, som selv har opplevd trusler mange ganger, latterliggjorde Kavanaughs tårefulle vitneavhør: «Brett Kavanaugh griner seg hele veien til høyesterett».

I en slags fuck you til Vær Varsom-plakatens § 4.2 om å gjøre klart hva som er faktiske opplysninger og ikke, gjenforteller Simonsen en absurd, løgnaktig versjon av vitneutsagnet til Kavanaugh, og avslutter med dette:

«Omtrent slik lød det. Ovenstående er dessverre en ganske presis gjengivelse av en kommende høyesterettsdommers vitnemål, om enn med noen tolkninger og noe ironi. Herved innrømmet og advart for dem som ikke så høringen, eller dem som ønsker å gi Kavanaugh tvilen bokstavtro gjengivelse kan skape, selv om alle vet at det er misvisende.»

Gjengivelsen er ganske presis, bortsett fra noen tolkninger og ironi. Leseren må rett og slett selv finne ut hva som er hva.

Simonsen fremstiller Kavanaugh som å ha ment at «det er et hevntokt mot hvite priviligerte menn som ham selv», til tross for at han ikke sier noe i nærheten av dette.

Hun unntar ham en hver mulighet for menneskelighet ved å la være å fortelle hvorfor Kavanaugh gråt.

Her hadde vi en mann som hadde mottatt trusler mot en selv og familien, som hadde fått hele karrieren forsøkt ødelagt av en rekke absurde, ubeviste beskyldninger, fra politisk motiverte aktører, gjenfortalt ukritisk av pressen verden rundt – og Simonsen later som det hele handlet om at han hadde selvmedlidenhet fordi han ikke var vant, som hvit privilegert mann, til å bli utfordret.

Hvordan kunne Simonsen utvise så lite forståelse for et annet menneskes faktiske situasjon? Hvordan kunne Simonsen ha så lite empati med et menneske som opplever noe av det samme hun selv har opplevd i form av trusler og bakvaskelseskampanjer?

Total politisk krig. Kavanaugh ble utnevnt av Trump, og Trump er fienden. Alle som assosierer med Fienden skal dehumaniseres og ødelegges.

Christine Blasey Ford kunne ikke bevise anklagene sine mot Kavanaugh. Alle de hun hevder var tilstede da Kavanaugh skal ha forsøkt å voldta henne sier de ikke kan huske at dette skjedde, til og med Fords egen venninne.

Ford ble avslørt for å ha diktet opp en frykt for å fly, noe som ble brukt som grunnlag til å trenere tidsskjemaet for å holde ny høring. Demokratene spekulerte i at de skulle klare å få utsatt avstemning om Kavanaughs utnevnelse til etter det kommende kongressvalget, slik at de kunne stanse den.

Simonsen stilte seg ukritisk til påstandene mot Kavanaugh, og skrev om selve nøkkelbeviset til Ford mot Kavanaugh: «Problemet til anklagerne og skeptikerne, og dette inkluderer Aftenpostens lederskribent, er at Christine Blasey Ford beviselig hadde tatt opp saken i parterapi før Kavanaugh ble nominert.»

Men Ford viste aldri sine angivelige notater fra parterapi til noen. Journalister fikk bare tilsendt utdrag fra dem, fra Ford. Senatet ba flere ganger om å få se notatene, men Fords advokater nektet. Det ble ikke engang bekreftet at terapeuten eksisterte, eller hvem terapeuten var. Terapeuten ble således aldri bedt om å forklare seg, eller om å bekrefte at det Ford sier stemte.

Ford vitnet også om at hun fikk bygget en ekstra inngangsdør til huset sitt i California med bakgrunn i hendelsen med Kavanaugh, i 2012. Dessverre viser dokumenter fra lokale myndigheter i California at den ekstra inngangsdøren er til en utleieenhet som ekteparet Ford bygget på sitt hus den gang. Plasseringen og tegningene av huset er ikke forenlig med Fords forklaring om at denne døren ble laget som en ekstra fluktrute for henne.

Ingenting av dette brydde Simonsen seg om. Kavanaugh skulle ruineres, uten bevis, uten helt vanlig journalistfaglige undersøkelser av informasjonen som hadde kommet fram.

Simonsen spredte flere løgner på Twitter om Kavanaughs vitneutsagn, f.eks. at han skal ha hevdet at Ford må ha drukket mer enn den ene ølen hun hevdet hun drakk den angivelige kvelden. Alle kan lese vitneutsagnene hans og se at dette, og mye annet av det hun har skrevet om saken, ikke stemmer.

Under saken mot Kavanaugh kom hun i skade for å sitere konspirasjonsteoretikeren Louise Mensch om saken, som hun senere slettet.

Hun hevdet at Kavanaugh "Ser demokrater som fiender", som er 180 grader fra sannheten; det var da vitterlig Demokratene som forsøkte å destruere hele karrieren til Kavanaugh ved å lekke ubeviste påstander mot ham etter han var i ferd med å bli godkjent til høyesterett.

Demokraten Cory Booker, senator fra New Jersey, uttalte under saken at man ville være «delaktig i ondskap» dersom man godkjente Kavanaugh til høyesterett.

Delaktig i ondskap.

Men Simonsen mener altså at det er Kavanaugh som ser Demokratene som fienden, i steden for det motsatte. Ned er opp, opp er ned, når alt man ser er Fienden.

Anne Holt gjorde et hederlig forsøk på å be Simonsen i det minste anerkjenne at denne heksejakten på Kavanaugh ikke sto særlig i stil med rettssikkerheten, uansett hva man måtte mene om ham.

Dette var under et innlegg der Holt blant annet skrev: «At en mann på over 50 skal sitte og svare på hva slags sexliv han hadde i tenårene, og det i forbindelse med en jobb han forøvrig, rent juridisk, synes klart kompetent for, er aldeles hinsides. Jeg opplevde nattens høringer som en tragisk farse, der en fyr jeg absolutt ikke har noe til overs for ble utsatt for en verdenskringkastet og dyp krenkelse.»

Simonsen stilte seg uforstående til slike nyanser. Kavanaugh var Fienden, alt annet var irrelevant.

Når de kvinnelige senatorene på republikansk side ikke lot seg påvirke av dette absurde politiske teateret som Demokratene satt i gang, og ble med på å godkjenne Kavanaugh til høyesterett, furtet Simonsen: «USA er styrt av hvite gamle menn som hater kvinner. I dag ble det slått fast.»

En mann som ble forsøkt dratt ned i en av de mest nedrige forsøkene på karaktermord i USAs politiske historie, av en rekke håpløse påstander, om forhold som skal ha skjedd for 30 år siden, som ingen var i stand til å bevise, er for Simonsen ensbetydende med at de som likevel godkjente Kavanaugh «hater kvinner».

Når ens virke er å være kriger i en total politisk krig, er alle tapte slag et tegn på at fienden fortsatt er ondskapen selv.

Ble hengt ut på nett – nå snakker Nick Sandmann ut om hendelsen «alle» snakker om

Den maniske heksejakten på Covington Catholic-elevene, som de aller fleste nå har fått med seg ble en av de verste skamplettene i moderne journalistisk historie, er nok et slikt slag i den totale politiske krigføringen.

Elevene hadde Trump-caps, derfor måtte alt folk hevdet om dem være sant, og de måtte ruineres.

Elevene og skolen deres mottok massevis med trusler, amerikanske kjendiser gikk ut og ba folk om å angripe dem, ja altså anbefalte vold mot elevene.

Selv mindreårige barn ble altså gjenstand for denne politiske klappjakten. Norsk presse deltok med glede. Disse ungdommene var tross alt en del av Fienden.

I en total politisk krig skånes ikke familien eller barna til motstanderen.

Så til slutt, KrF.

Det ble stor ståhei da en Frp-er kalte Knut Arild Hareide for judas når Hareide åpnet for å samarbeide med Arbeiderpartiet.

Hareide hadde opparbeidet seg en stilling blant pressen som en slags nøytral part i konflikten mellom dem og Frp i regjering. Hareides KrF var en vennlig aktør på innsiden av det borgerlige samarbeidet, som titt og ofte kunne brukes til å splitte Fienden fra innsiden.

Så valgte KrF å snu Hareide ryggen og valgte å etablere tett forbindelse til Fienden, Frp.

Over natten forsvant silkehanskene som norsk presse har brukt med KrF og Hareide.

Kjell Ingolf Ropstad fikk så ørene flagret, han var «noe av det verste» (slik Simonsen sa om ham) skravleklassen kunne tenke seg. Han mente jo det samme som Hareide, men nå var han dessverre på vei inn i regjering med Fienden, Frp.

«Mørkemann» fikk Ropstad også påskrevet seg, noe skravleklassen aldri har sagt om Hareide, til tross for at de har helt like meninger om disse spørsmålene som plutselig pressen har fattet interesse for å snakke mye om, f.eks. abort.

Det er vanskelig å se noen logisk rød tråd mellom pressens behandling av Hareide og KrF sammenlignet med Ropstad og KrF – bortsett fra denne assosiasjonen til Frp via en ny regjering med dem.

KrF gjorde noe utilgivelig, de gikk helt over til Fienden, Frp. Total politisk krig betyr da at KrF og dets politikere nå er fritt villt.

Dette måtte en rådgiver for påtroppende KrF-utviklingsminister kjenne på kroppen for noen dager siden.

Gjermund Øystese hadde tidligere stått frem som pornoavhengig for noen år siden, noe som skjedde da han var 17 år gammel, altså for omtrent 13 år siden.

I sammenheng med at han var blitt valgt til rådgiver for utviklingsministeren dro pressen fram denne saken for å ydmyke ham og KrF.

En av journalistene som skrev den første «KrF-ministerens nye rådgiver var avhengig av porno»-saken for NRK skrøt på Facebook-veggen sin om at han hadde det «moro på jobb». Da jeg forsøkte å dele dette innlegget på min Facebook-side, fjernet han det fra offentlighet.

Det vi er vitne til er en utvidelse av «the politics of personal destruction», en presse som opererer etter reglene i Saul Alinskys «Rules for Radicals».

Vårt valg som et samfunn er å bistå denne totale politiske krigføringen, eller å avvise den og dyrke samhold på tvers av grupper, partier og kulturer.

Vårt valg som et samfunn er enten å la oss rive med av denne krigføringen, eller legge ned «våpnene» og undersøke om det som skrives faktisk stemmer, om de vi så lett ønsker å misforstå og mislike.

Det er alt for mange der ute som fremdeles ikke har innsett hva pressen driver med, og hvem de gjør det på vegne av. Dette er ikke en konspirasjon, men mer en slags bevegelse av likesinnede, en flokk som alle løper i samme retning fordi noen få løper i forveien og leder vei.

Veien de leder oss fører ikke til noe godt, for noen av oss.

Det er på tide at vi velger en annen retning, en som går mot forsoning og nedbryting av polariseringen, og en total avvisning av total politisk krig.