Av Fabian Stang, tidligere ordfører i Oslo

Det er å håpe at medienes jakt på salg og «klikk» roer seg litt etter dette, slik at sann nyhetsformidling igjen blir prioritert.

Det fortjener leserne.

Min erfaring er at vi har mange flinke journalister, men noen ødelegger standens troverdighet.

Pressens tillit har også vært utfordret av at egne feil nesten aldri innrømmes, mens andres når forsidene umiddelbart.

Medias formelle korrektiv er Pressens faglige utvalg. Der jobbes det samvittighetsfullt, men for leserne oppfattes avgjørelsene som oftest som et langt gjesp om en gammel sak.

VG brukte lang tid på å plassere ansvaret hos egen journalist i saken om «Giske-dansen». Avisens tillit ble også svekket når «straffen» ble seks måneder fri med full lønn.

Oppslag skygger for virkeligheten

VG ville laget oppslag etter oppslag hvis en politiker hadde fått samme avskjedsgave.

De seriøse journalistene utfører en viktig og avgjørende samfunnsoppgave. Ære være dem for alt de setter på trykk, og ikke minst alt de holder tilbake, fordi de skjønner at de bare har et oppslag, men ingen sak.

Noen ganger har jeg møtt journalister som gir inntrykk av at de leker seg som i et dataspill, hvor den som «dreper» flest vinner.

Oppslaget og overskriften skygger fullstendig for virkeligheten.

Det kan virke som om noen journalister rammes av en form for spillegalskap, eller kanskje mer en «oppslags-galskap».

Det å få sin artikkel på forsiden eller øverst på nett synes å ha blitt en besettelse som går foran hva for eksempel 27-årige kilder egentlig mener og eller kan stå inne for.

Egen agenda

Jeg har noen ganger følt at journalister ikke bare har bestemt seg på forhånd, men faktisk har sin egen eller bekjentes agenda som første prioritet.

Den gode nyheten er at «Skarvøy-journalistikken» er borte for en stund. Men følg med, plutselig er den tilbake.

Debatten har synliggjort mange meninger, men heldigvis er det unison enighet om at 27-åringen skulle hatt et sterkere vern. Det er bra.

Samtidig synes mange å mene at politikere må tåle mer.

Selv VGs moderate Hanne Skartveit forfekter at politikere må tåle mer enn vanlige mennesker.

Ja, selvfølgelig skal politikernes standpunkter og fremferd settes på prøve og politikere må tåle offentlighetens lys.

Må tåle «mer»

Men dette « mer», som noen mener politikerne må tåle, hva er det? Er det misvisende overskrifter, litt usanne historier, bilder fra en helt annen sammenheng eller oppdiktede kilde-referater?

Kan denne pressens idé om at politikere må tåle «mer» være grunnen til at mange flinke folk skyr politiske verv?

Poenget med demokratiet var at vi skulle representeres av våre likesinnede, lærere, fiskere, butikkeiere, bønder og oljearbeidere.

Har jaget etter overskrifter, skandaler og «det vil ellers se rart ut-oppslag» skremt ærlige, seriøse, velmenende og kompetente mennesker bort fra politikken?

I så fall koster slik journalistikk vårt samfunn enormt mye mer enn seks måneders etterlønn.