Gå til sidens hovedinnhold

Jubler over julebordsrester

- Hadde du sett meg på gata, hadde du ikke tenkt at jeg var fattig, sier Johanna Engen.

- Nei, kom og se hva vi har fått! Er det ikke fantastisk!

Johanna Engen er en av Norges fattige, og er en av de frivillige på Fattighuset i Oslo på Grønland.

- Så fantastisk mat! Det ser så lekkert ut! Vi har fått julebordsrester fra Bygdøy Roklubb, skjønner du. Nå blir det fest her, roper Engen ut mens nysgjerrige kommer fram og titter i mateskene. Gleden er til å ta og føle på.

- Du skjønner, det er ingen selvfølge å spise varm mat hver dag, påpeker Engen.

- 400.000 fattige i Norge
- Det vanskeligste er å definere seg selv som fattig. Du er fattig dersom du tjener mindre enn 60 prosent av medianinntekten. Over 400.000 mennesker i Norge er fattige, forteller Engen.

Hun forteller at FAFOs undersøkelse fra 2006 viste at det fantes rundt 85.000 fattige barn i Norge.

- Vi sier at det finnes ikke fattige barn, men fattige foreldre. Og antallet har nok økt siden 2006. Å være fattig betyr at man ikke har råd til varm mat, og at man ekskluderes fra ting som andre tar som en selvfølge. Det kan være å gå på kino, spise en middag ute, gå på teater, dra på ferie eller feire jul og bursdager, forteller Engen.

Les: Her bor det flest fattige barn

Hun mener at det finnes et økende gap mellom fattig og rik i Norge.

- Vi fattige blir glemt, vi synes ikke så godt. Det dreier seg om en usynlig fattigdom. Hadde du sett meg på gata, hadde du ikke tenkt at jeg var fattig, påpeker Engen.

Hun legger til:

- Det er merkelig at Norge som et av verdens rikeste land skal ha et fattigdomsproblem. Stoltenberg sa under valgkampen: «Alle skal med», men vi sier: «Alle skal med, unntatt de fattige». Slik er det i praksis. Selv om vi får hjelp, så forblir vi fattige på grunn av inntekten vår, sier Engen.

Hun lurer på hvorfor det skal være så vanskelig å avskaffe fattigdommen i Norge.

- Det er ikke nok med hjelpetiltak, og søke på all type støtte via en haug kontorer. Hvorfor kan man ikke heve sosialsatsene, slik at den blir lik over hele landet. Dette hadde ført til at man hadde klart seg selv, og det er jo det vi ønsker. Vi er jo ikke en gjeng med tapere, konstaterer Engen.

- Enkelt å bli fattig
- Det er lett å bli fattig i Norge. Det kan være at man har vært en hjemmeværende husmor, oppdratt barn og hatt deltidsjobber. Til slutt ender man som uføretrygdet, og da er man automatisk fattig, påpeker Engen.

Under finanskrisen merket Fattighuset en stor forskjell i antall besøkende.

- Folk hadde mistet jobben, og vi har et NAV som ikke fungerer så veldig bra. Vi så en stor økning i antall besøkende. Det er absurd at vi trenger et fattighus i Norge. Men mange er takknemlige for det, uten det hadde mange manglet mat og klær, forteller Engen.

Dette er Aino enig i. Hun har tidligere hatt godt betalt arbeid, og er nå en av Fattighusets frivillige.

- Jeg har ikke alltid vært fattig. Men så ble jeg uføretrygdet, og da får man ikke mye. Plutselig må man omstille seg totalt, sier hun.

- Gjør statens jobb
- Vi gjør en jobb som stat og kommune burde ha hatt, påpeker Engen.

- Det er urovekkende når sosialkontorer i Oslo tar kontakt med oss på vegne av sine klienter, for å høre om de kan komme hit og få mat og klær!

- Det er helt surrealistisk! Jeg har ikke ord for det, rett og slett. Det er klart at vi skal hjelpe så godt vi kan, men vi er da kun et supplement. Vi kan ikke holde liv i folk, det er myndighetenes oppgave! raser Engen.

Problemer med NAV
- Det er ikke greit å gå på sosialkontorene. Jeg hører om mange som har fått avslag på det de faktisk har rettmessig krav på ifølge loven. Alle disse historiene viser bare hvor utrolig heldig jeg har vært, som har fått bostøtte, forteller Engen.

Det er mange av de fattige som søker om nødhjelp på NAV.

- Men da kan de gjerne få beskjed om at det er 14 dagers ventetid, selv om det står i loven at nødhjelpen skal utbetales samme dag. Noe slikt kan være nedbrytende.

Mange fattige sliter med selvtillit, som igjen gir utslag i mage-, hode-, og nakkesmerter.

- For ikke å snakke om alle de dårlige tennene man finner her på Fattighuset! Man har hull i både tennene og i CV-en, det er ikke rart at mange av de som ønsker å få seg jobb, ikke får det. Så er det de som ikke kan søke jobb, på grunn av sykdom og lignende.

For liten støtte
- Visste du at Norge er et av fire land som ikke har rettighetsfestet minsteinntekt? Det betyr at sosialhjelpssatsene er ulike fra kommune til kommune, påpeker Engen.

Hun forteller at det finnes kommuner hvor man kun får 3.500 kroner i måneden i støtte, og det finnes kommuner som ikke har økt sosialhjelpsatsen på mange år.

- Dette skjer samtidig som at alt annet øker. Halden er et eksempel, her har man ikke økt sosialsatsene siden 2005, hvor man får utbetalt 4.500 kroner i måneden.

Engen forteller at SIFO oppgir at 7.400 kroner per måned er et minimum for en som er bosatt i Oslo.

- Sosialhjelpsatsen i Oslo er på rundt 5.500 kroner for enslig aleneboende. Dette viser hvor vanskelig det er for oss fattige å klare seg på sosialhjelpen.

- Vanskelig høytid
- Når julereklamene begynner å tyte på skjermene, og når vi leser i media om hvor mange ganger nordmenn har trukket bankkortene sine, da står vi på sidelinja med store øyne, forteller Engen.

Hun forteller at hun vet om flere besteforeldre og foreldre som gruer seg til julaften.

- Barn lærer seg raskt å ikke ønske seg noe. De er meget lojale overfor foreldrene, sier Engen.

Hun forteller at det gjerne er disse barna som dropper ut av skolen.

- De har ikke ressurssene som trengs for å fortsette på skolen. Mange av barna sliter på skolen, det kan være mobbing eller at de ikke har råd til å bli med på vanlige idrettsaktiviteter. Disse barna starter gjerne livet sitt som sosialklienter, sukker Engen.

Mange barn slutter plutselig å dukke opp på fotballtreninga når kontingenten skal betales.

- Når barn ikke har noe å henge fingrene i, kjeder de seg lett. Da tyr barn gjerne til rampestreker, noe som er helt normalt. Men dette kan lett føre til at barn blir småkriminelle, og veien er kort og brutal til å bli kriminell, sier Engen.

Galgenhumor på Fattighuset
- Jeg kan ikke rose dette stedet godt nok. Jeg har vært medlem her siden mars i fjor, og er her gjerne 2-3 ganger i uka. Det er liksom blitt «jobben» min, smiler Aino.

Her har hun fått mange gode venner, og føler at hun gjør nytte for seg ved å jobbe som frivillig på Fattighuset.

Aino sitter sammen med en gjeng i stua på Fattighuset. De begynner å prate om typiske hverdagsepisoder hvor galgenhumoren lett sniker seg inn.

- Jeg har opplevd at jeg ikke har hatt råd til et eple en gang, med 1,50 kroner i lommeboka, sier en.

- Ja, og hva med alle tomflaskene man panter! Eller alle de gangene man leter febrilsk i alle lommer og vesker og samler sammen mynter, og finner til ens store glede en 20-kroning! ler en annen i stua.

- Og så må man gå og telle eksakt antall kroner, for å ikke stå og se dum ut når man skal betale for noen få varer og ikke ha nok penger! flirer en tredje person.

Engen forteller om en episode hvor hun sto på utsiden av Blå Kors i matkø. I nærheten sto en krokbøyd mann, som så ganske medtatt ut.

- Forbi kom to fjonge fruer. De spurte meg hvorfor vi sto i kø der. Den kvikkeste av oss alle, var faktisk han krokbøyde mannen. Han svarte: «Vi står i kø fordi vi skal kjøpe Rolling Stones-billetter!»

Alle braser ut i voldsom latter.

- Vi ler og gråter litt, slik er det, forteller Engen.

- Skjuler fattigdommen
I stuen på Fattighuset forteller de at det ikke er vanlig å snakke om ens egen fattigdom.

- Fasaden er viktig, sier en av gjestene. De andre nikker enstemmig.

- Jeg har en venninne som til slutt skjønte at jeg var fattig. Da hadde jeg ofte avslått hennes tilbud med hvite løgner, fordi jeg faktisk ikke hadde råd til å finne på noe sosialt. En dag ringte hun meg og ba meg med på tur til en festival i Førde. Jeg sa jo nei, for da måtte hun betale. Men hun sa hun gjerne ville betale, for da fikk hun selskap. For en opplevelse det var! Huff, nå merker jeg at jeg begynner å gråte, smiler Engen.

De andre har kan også fortelle om lignende opplevelser.

- Man har jo gjerne et ønske om å bidra. Det kan være så enkelt som at man ønsker å ta med seg noe mat ved besøk, eller invitere tilbake på middag, forteller Aino.

Engen kommer tilbake til stuen etter et kort fravær:

- Jeg har en gledelig nyhet! Vi får to store frysebokser fra Elektrolux neste uke! Frysebokser, som vi har trengt så lenge!

Alle i stua klapper av glede.

Reklame

Shoppingfesten fortsetter - Sjekk søndagens Black Weekend-salg