RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Peter Z Mahakian (Bloomsbury)

Kalte datteren søppel

Sist oppdatert:
Amy Chua har kjørt et beinhardt regime overfor døtrene.

(SIDE2): Det er veien til suksessfulle barn, mener hun.

Jernkvinnen
Den kinesiske «superkvinnen» og professoren i juss ved Yale, Amy Chua, engasjerte og provoserte leserne av The Wall Street Journal med sitt essay «Why Chinese mothers are superior», som er hentet fra boken hennes «Battle Hymn of the Tiger Mother». I en tid der det er satt fokus på hvorfor kinesiske barn gjør det så mye bedre akademisk enn vestlige barn, er Chuas innlegg en brannfakkel.

I essayet forklarer hun i klartekst hvorfor kinesiske mødre oppdrar stereotypiske suksessfulle barn og trekker paralleller til sin egen morsrolle.

Hennes to døtre har nemlig fått en klassisk kinesisk oppdragelse og har ikke hatt mange valg i oppveksten. Noen av de tingene hennes døtre Sophia og Louisa absolutt ikke fikk lov til var blant annet dette:

Sove over hos andre
Ha med noen hjem fra skolen eller bli med noen hjem fra skolen for å leke
Være med i en teateroppsetning på skolen
Se på TV eller spille Playstation
Velge sine egne aktiviteter
Få dårligere karakterer enn A
Ikke være den beste studenten i alle fag utenom gym og drama
Å spille et annet instrument enn fiolin og piano
Å Ikke spille fiolin eller piano

Ekstremt! vil de fleste vestlige foreldre kanskje mene, men forskjellen, mener Chua, har med forventninger å gjøre.

- Foreldrenes jobb
- Alle kinesiske foreldre tror sine egne barn kan bli best, og er derfor ikke fornøyd med middelmådig innsats. Det er foreldrenes jobb å gjøre barna best mulig ellers gjør de ikke jobben sin, skriver hun.

Måten de gjør dette på kan virke horribelt for den gjengse forelder, men Chua forteller villig vekk om at hun har kalt datteren både «søppel» «patetisk» «lat» og «feig» fordi hun klaget og ikke klarte å spille et spesielt vanskelig pianostykke. Etter flere timer gråt og tenners gnissel og mye kjefting fra mor som blant annet nektet at hun forlot pianokrakken for å gå på do, klarte hun det.

Chuas konklusjon er at datteren til slutt oppnådde mestringsfølelse og ingenting er gøy før du kan det og at barn må øve for å få det gøy.

Hun har måttet tåle hard kritikk, men forsvarer boka si med at den er mer memoarer og ikke en guidebok til hvordan man skal være forelder.

En annen historie fra boka er også temmelig ekstrem. Hennes yngste datter, som da var 4 år gammel hadde skrevet et bursdagskort til sin mor. Kortet var et ark som var foldet sammen med et stort smilende ansikt på forsiden. Inne i kortet sto det: «Gratulerer med dagen, mamma. Love Lulu».

Chua ga kortet resolutt tilbake til datteren og sa:

«Dette er ikke bra nok, jeg vil ikke ha dette kortet. Jeg vil ha et du har brukt mer tid og krefter på.»

«Våre» blir gode til å samarbeide
Amy Chua bor i New Haven, Connecticut med sin amerikanske mann Jed Rubenfeld og sine to døtre Sophia (18) og Louisa (14). Hennes foreldre var immigranter og Chua er selv oppvokst i USA med tre yngre søsken. Hun har skrevet en rekke bøker og er til daglig professor i juss ved Yale Law School. Merittlisten er lang og selv har hun en doktorgrad fra Harvard University.

Vi spurte familieterapeut Lars Fengsrud i Familiehjelp as om hva han syns om Chuas oppdragelse.

- Generelt vil jeg si at det er viktigere at foreldrene er sensitive i forhold til barnets personlighet og følelsesliv enn om man skal kreve mer eller mindre av barna sine i forhold til akademiske ambisjoner. I tillegg har vi ikke disse store kulturforskjellene i Norge som i USA, selv om vi begynner å se tendenser også her.

Han mener ros og oppmuntring er virkemidler som er forankret i forskningen.

- Vi i Familiehjelp as arbeider etter evidensbaserte metoder når vi veileder foreldre og familier. En av metodene det er forskningsmessig belegg for å hevde virker, nesten uavhengig av barnets fungering og personlighet, er ros og oppmuntring.

Fengsrud mener også at vi som foreldre bør være bevisste vår egen atferd.

- Foreldre er barnas viktigste rollemodeller, på godt og vondt. De vil lære konfliktløsning, sosiale ferdigheter og kommunikasjon av oss. At foreldre er bevisste på hvordan de selv opptrer i disse situasjonene, øker sannsynligheten for at barna tar opp det som er ønsket atferd fra foreldrene. Dette går inn under såkalte foreldreferdigheter som igjen er en viktig del av foreldrenes omsorgskapasitet.

I vesten og Norge, er vi ofte opptatt av at barna skal:

Skåre høyt på ferdigheter knyttet til sosial atferd
Identifisere egne følelser
Gjenkjenne andres følelser
Ha gode empatiske evner
Regulere uønsket og ønsket atferd gjennom å følge regler og belønninger framfor å bli gode akademikere.

Det vil si at vi i større grad har en kollektivistisk og sosial motivasjon i forhold til barneoppdragelse og foreldrerolle, sammenlignet med de nevnte kinesiske foreldrene som i større grad vektlegger individualitet og prestasjon.

- Således tenker jeg, noe generalisert, at «våre» barn blir gode til å samarbeide, mens de kinesiske barna ofte blir svært gode i forhold til individuelle ferdigheter. Hvis vi drar dette litt lengre, tenker jeg at det i utgangspunktet er bedre å kunne samarbeide med andre og ha et «ok» ferdighets- og kunnskapsnivå, enn å være en ener i matte eller fiolin og ikke kunne samarbeide eller spille på lag med andre.

Knuste glass på kafé
Men Chua har fått smake baksiden av medaljen også da hennes egen datter vendte seg mot henne.

- Da Lulu var 13 år hadde hun et konstant apatisk uttrykk og alt hun sa var:

- «Nei», eller «jeg bryr meg ikke»

Først etter at datteren skreller av seg håret, knuser et glass på kafé og skriker til sin egen mor åpenlyst, heiser Amy Chua det hvite flagget, skriver The Guardian .

For Chua, som ser på oppveksten til døtrene «som en treningsperiode» for investering senere i livet, har måttet tåle kritikk også fra sine egne døtre. Men døtrene mener moren kun har dratt fram de verste eksemplene i boka si. I oppveksten har de også vært på baseballkamper, bowling, familieturer og hadde det mye gøy innimellom all treningen.

Hennes amerikanske mann har også vært en motvekt til Chuas strenge kinesiske oppdragelse.

Uansett så skal det mye trening til for å oppnå det Lulu og Sophia har oppnådd. De er begge A-studenter. Da Sophia var 14 hadde hun opptrådt med Prokofiejvs «Juliet as a Young Girl» ved Carnegie Hall i New York, mens Lulu var 11 år da hun var på audition på et førcollege program ved det prestisjetunge musikkakademiet Juillard.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere