*Nettavisen* Nyheter.

Lily Bandehy

Kan alle bli norske?

 

DEFINERES IKKE AV BOSTED: - Å bo på et bestemt geografisk sted kan ikke definere en person, sier Lily Bandehy. Foto: Paul Weaver (Mediehuset Nettavisen)

Frank Rossavik skriver i Aftenposten 24. september om det klassiske spørsmålet jeg har blitt spurt i alle år. «Hvor mange år har du vært i Norge», spør de. «31 år», sier jeg. «Du er norsk», er svaret.

Nei, svarer jeg, jeg kan aldri bli norsk samtidig som jeg ikke kan være iransk heller. Og det er ikke noe mål i seg selv å bli norsk. Å bo på et bestemt geografisk sted kan ikke definere en person.

For eksempel: Jeg er 70 år, og nesten halvparten av de årene har jeg bodd her i Norge. Jeg snakker noenlunde bra norsk, skriver norsk, de fleste av mine venner er norske, jeg elsker norske epler, matpakke og å gå lange turer. Jeg elsker jul, påske, 17. mai, leser Arnulf Øverland og Hafez, å gå på det norske teatret, se på iranske filmer, heier på Magnus Karlsen og iransk fotball, men det betyr ikke at jeg har blitt norsk eller er iransk.

Les også: Mennesker må alltid gå foran religion

Må frigjøres fra fordommer

En journalist sa til meg, «du er norsk! Ikke sant?» Jeg sa til ham se rundt deg, du ser en norsk hytte men på gulvet er iranske tepper. Jeg serverer deg kaffe med dadler. Han smilte.

Målet er ikke å bli norsk fordi det er umulig, målet er å bli et bedre menneske med kjærlighet og respekt for andre mennesker uansett hvor på jordkloden de er kommet fra eller bor.

Å bli et bedre menneske er en lang prosess som går på det kognitive planet, slik at man ser, vurderer og erstatter gamle koder med nye. For eksempel, hvis det i mitt opprinnelsesland er vanlig med juling som en del av barneoppdragelsen, kan jeg se at det er mulig å oppdra barn uten vold, og vurdere og forstå at dette er riktig. For å bli et bedre menneske, må man frigjøre seg fra fordommer fra religion, legning og kjønn.

Les også: Er du norsk?

- Frigjøre seg selv

«Sannheten» som vi fikk inn med morsmelken er ikke hele sannheten. For å komme til ny forståelse må man være sterk nok til å ta kamper med seg selv og frigjøre seg selv. Man gir ikke andre lov til å ta kontroll over sitt liv pga kjønn, legning eller religion, og samtidig kan man frigjøre seg fra å utøve kontroll over andre menneskers liv.

Den første og hardeste kampen er å frigjøre seg selv. Fordi mange av oss som kommer hit er bundet av klanskultur og religionen. Vi har vinger, men vi kan ikke fly, fordi vi lever i et trangt rom av fordommer. Vi må gå gjennom den smertefulle prosessen med å åpne kjettingene, strekke vingene ut, og fly mot lyset, mot en ny horisont av selvbestemmelse, kjærlighet og mot.

Dette koster oss i form av at vi blir alene, får kjeft, får mange pekefingre rettet mot oss, møter trusler, og får mange stygge bemerkninger. Men vi må ta denne kampen fordi vi alle muligheter her i landet til å være fri. Den dagen vi er fri og aksepterer andres frihet, får vi mange venner og mer respekt, i hvert fall respekt for oss selv.

Norsk natur

Så kommer dagen jeg kan gå lange turer i den norske naturen, i kortbukse, med matpakke og termos, og sette meg under et furutre. Mens jeg legger underlaget for å sette meg, ser jeg plutselig tunbalderbrå, blir glad, plukker den, lukter på den, og tenker på min mors ris med tunbalderbrå.

Les også: IS-arven er ikke arv, men en brennemerking av menneskeheten

Dette betyr ikke at jeg er norsk, for ingen av mine norske venner har noen barndomsminner med denne planten, men jeg er ikke iransk heller, for i Iran kunne jeg ikke gått lange turer alene i skog og mark med de klærne. Jeg våget ikke. Jeg er bare et menneske som går gjennom et landskap og lager en blomsterbukett av det som var, og det som er, og setter pris på det som er.

Svaret til Frank Rossavik: Nei. Ikke i min tilfelle. Og jeg vil ikke at noen andre heller definerer meg som enten norsk eller iransk, for jeg er bare et menneske. Dette er viktig å se.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.