*Nettavisen* Nyheter.

Kan Fosse gjentas for mye?

Foto: Erik Berg

Nok en gang beskriver Jon Fosse mellommenneskelige relasjoner i et isolert rom.

31.05.06 14:55

Jon Fosse: Skuggar. Urpremiere Den nationale Scene, Festspillene i Bergen. Regi: Falk Richter. Med: Kai Remlov, Frøydis Armand, Anne Krigsvoll, Nicolai Cleve Broch, Erland Bakker og Ine Jansen.

Forestillingen som hadde urpremiere i Bergen tirsdag er skrevet spesielt for Festspillene i Bergen og har vekket internasjonal oppmerksomhet. I «Skuggar» følger vi en mann (Nicolai Cleve Broch) som trer inn i et udefinerbart landskap der han treffer igjen den avdøde faren, farens elskerinne, moren, sin beste venn og ekskonen som gikk fra ham for denne vennen. Ingen av dem vet hvor de er henne, men stedet synes å gjøre noe med dem fordi grensene mellom dem flyter.

«Skuggar» er veldig typisk Fosse med bruk av gjentagende verbale repetisjoner som gjennom stykket får stadig ny valører ettersom hvem som uttaler dem og hvordan de sies. På den måten vokser både karakterene og innholdet seg store ved at gjentagelsene gir fortellingen liv og avdekker stadig nye lag i stykkets virkelighet. Gjentagelsene betegner en form for ordknapphet, som gir en ikke-verbal mening til handlingen. Samtidig gjentas personenes bevegelser, de stirrer mot den andre – som viser seg å være den som stod bak den vi som seer trodde den så på. Og de som elsker og har elsket gir hverandre en kjærlig klem, for så å forlate for den andre, og så gå tilbake igjen.

Ved å flytte på de visuelle motivene og personenes repeterende ordbilder, og bygge dem til et hele, makter Fosse også i «Skuggar» å få frem dette udefinerbare som dirrer mellom ordene. Dette er et noe som man bare aner, og som på mystisk vis gir glimt av en helhet i oss selv. En slags sjelserfaring.

- Ser du det? – Ja, jeg ser det i meg selv, svarer mannens mor mot slutten av stykket.

Som seer blir jeg aldri klok på hvor menneskene befinner seg. Kulissene sier ingenting, med gråsteinslignende vegg bak og grå lyngtuer på bakken. Innholdmessig kan det virke som de befinner seg i et slags tomrom etter dødsøyeblikkene der vi alle treffes igjen. Eller i en drøm mellom våken og dyp søvn, der alle de følelsesmessige brikkene faller på plass? Eller i en slags følelsenes verden som ligger utenfor tid og den fasaden vi fremtrer med i verden. Det som egentlig skjer mellom mennesker i kjærlighet og tap, men som vi mer kjenner enn sier.

Rent opplevelsesmessig gir denne plassen etter hvert en klaustrofobisk følelse. Gjentagelsen og personenes manglende evne til å forlate plassen gir assosiasjoner til en tung drøm man sliter med å våkne fra. Eller nettopp denne gråsonen mellom søvn og våken tilstand, der man kan få en følelse av å styre handlingen – uten at noe er i kontroll.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Erik Berg (Foto: Erik Berg)

«Skuggar» er regissert av Falk Richter (37), en prisbelønt tysk instruktør som tidlig i sin karriere ble fremhevet som en av de fremste innen tysk teaterverden.

Stykket er stramt komponert på en kort time, veldig rent og strippet for dikkedarer. Fosses karakteristiske form fascinerer igjen, men fascinerer den alltid og igjen?

MER OM SKUGGAR:
Stort salg og internasjonalt innrykk

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.