Kaster skygger over gjeldsvurdererne

De helt dominante kredittvurderingselskapene Moody's, Standard & Poor og Fitch kommer dårlig ut en artikkelserie tungevekteren Washington Post har gjort på deres fremferd i markedet

19.05.08 00:41

I den tredje artikkelen publisert onsdag trekker Washington Post frem eksempler på hvordan spesielt Moody's forsøker å presse internasjonale selskaper til å betale for deres tjenester.



Avisen har snakket med et av verdens største forsikringsselskaper, tyske Hannover Re, som i fjor virkelig fikk merke makten til de tre store kredittvurderingsselskapene som kontrollerer det globale markedet for gjeldsratinger.



Ratingene er meget viktige i forhold til hvilken rente selskaper, som skal ut å hente penger i lånemarkedet, må ut med, noe det også ser ut til at de tre store er meget klar over.



Skrekkeksempel

Styreformann Wilhelm Zeller i Hannover Re forteller til Washington Post at han fikk et brev fra Moody's, hvor selskapet informert om at de ville starte ratingdekning av selskapet gratis. I samme brev sto imidlertid at Moody's så frem til den dagen Hannover vil være villige til å betale.



Hannover Re betalte allerede på det tidspunkt et sekssifferet dollarbeløp til S&P og Fitch, og så ingen verdi i å skulle begynne å betale Moody's i tillegg.



Moody's startet, ifølge Washington Post, likevel dekning, men forsikringsgiganten var fortsatt ikke villige til å betale.



Så i fjor, mens de to andre byråene fortsatte å gi Hannover Re gode skussmål og ratinger, kuttet Moody’s helt overraskende Hannover Res rating til junk-status. Dette førte til massive aksjekursfall i løpet av timer for Hannover Re. 175 millioner dollar av selskapets børsverdi ble bort som følge av kuttet.



- Hva som skjedde med Hannover begynner å forklare hvorfor så mange selskaper, offentlige utstedere og regjeringer har blitt lei av de tre store ratingselskapene, skriver Washington Post.



Setter sine egne regler

Det er, ifølge avisen, ingen regler som styrer ratingselskapenes fremferd og praksis, samtidig som ratingselskapene går langt i å overbevise selskaper om behovet for deres ratinger.



Ifølge The Post finnes det eksempler på både at ratingselskapene har startet dekning mot utstederes vilje, som i Hannover eksemplet, og at de truer med å trekke ratinger når de ikke får det som de vil.



Truet med økt avgift

Programvareprodusenten Compuwares erfaring er et godt eksempel på hvordan ratingselskapene arbeider, skriver den amerikanske avisen. Her brukte, ifølge The Post, Moody’s sin tyngde til å øke årsavgiften uten å forhandle med kunden.



I slutten av 1999 skulle Compuware hente 500 millioner i lån, og søkte to ratinger slik tradisjonen er.



S&P tok 90.000 for å starte analysedekning, og en årlig avgift på 25.000 dollar deretter. Moody's tok derimot 225.000 dollar for å starte dekningen, men opplyste ingenting om årlige avgifter etter det.



Under et år senere så kom Moody's med et krav om en årlig avgift på 5.000 dollar, som ville bli tredoblet året etter dersom ikke selskapet gjorde en ny utstedelse som ville føre til nye oppdragsbetalinger til Moody's.



Selskapet endte opp med å betale 5.000 for 2001 og 15.000 dollar i 2002 selv om ikke Moody's gjorde noe ekstra i 2002.



The Post trekker frem flere lignende eksempler på ratingselskapenes enorme makt i dette spesielle men viktige markedet for gjeldsutstedere.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.