(iFinnmark): Året er 1987. Kjell Vidar er bosatt i byggefeltet på Svanvik i Pasvikdalen, bare et steinkast unna grensa til Sovjetunionen.

Snøen laver ned. Det er en sein fredagskveld i desember, og julebordsesongen er godt i gang. Kjell Vidar tenker umiddelbart at naboen har vært på fest, siden han kommer dragende på en kar han ikke kjenner, men det viser seg å være noe langt mer sensasjonelt enn som så.

– Naboen sier at han tror mannen er en russer som har kommet over grensa på elveisen.

Russeren hadde på seg en brunaktig skinnjakke, genser innenfor, en hvit kaninfarget skinnhue og halvlange vintersko. Det luktet litt vodka av ham.

– Jeg inviterte dem inn. Russeren ville liksom ikke det først, men så tødde han litt opp, og satte seg i sofaen. Og så var det å prøve å finne ut hva han egentlig ville, forteller 74-åringen, som fortsatt husker svært mange detaljer fra den spesielle kvelden, til tross for at det nesten er førti år siden det skjedde.

Asyl og julekaker

Det var flere grunner til at Kjell Vidars nabo, Trond Ingebrigtsen, tok med seg russeren, som først hadde banket på hjemme hos ham, til familien Ryengs hus.

– Naboen hadde ikke telefon, men det hadde jeg. Og så visste han at jeg drev og prøvde å lære meg russisk, forteller Kjell Vidar.

Russeren ble tilbydd både kaffe og mat hjemme hos familien Ryeng.

– Vi satte fram julekaker til han, men han smakte ikke på dem. Han ville bare ha kaffe.

– Han var helt grei å kommunisere med. Jeg trodde først at han var en offiser. Det var det jeg hadde sett for meg. Men han virket egentlig veldig vanlig. Han ville til Amerika.

– Fikk dere noe mer klarhet i hvorfor han var på rømmen?

– Nei, den delen av historien kom han ikke med da. Men vi nevnte asyl, og han nikket samtykkende til det så vidt jeg husker. Ved hjelp av ordbok fikk vi forklart ham at det ville være bedre for ham å søke asyl i Norge enn i Amerika, erindrer Kjell Vidar.

Og fortsetter:

– Og så fikk jeg navnet hans husker jeg. Han presenterte seg som Volodja, som jo er et kallenavn for Vladimir.

Ble fart på sakene

På et tidspunkt spurte Volodja om Kjell Vidar kunne kjøre ham til Oslo. Da tenkte pasvikdølen at det var på tide å koble på politiet. Han informerte russeren om at han kom til å kontakte politiet. Det så nesten ut som om han hadde forventet at det kom til å skje.

– Jeg gikk til et biapparat jeg hadde i kåken så jeg uforstyrret kunne ringe til politiet.

Kjell Vidar humrer litt når han tenker tilbake på samtalen med lovens lange arm.

– Dette her var jo som sagt seint en fredagskveld, og da jeg ringte og sa at jeg har en rømling på besøk, reagerte politivakta deretter. Han trodde nok først at jeg drev gjøn med ham.

Ryeng lot seg ikke vippe av pinnen av den grunn, og fortsatte med å legge fram sitt ærend.

– Hva skal jeg gjøre med ham? Skal jeg komme ned til dere med ham, eller kommer dere og henter ham, spurte Kjell Vidar politiet.

– «Ka du sier for nokka? Har du en russer i hjemmet ditt! Du må ikke slippe han laus noen plass», etterligner Kjell Vidar politivakta, som nå forsto alvoret i saken.

– «Du må holde på ham. Vi kommer. Kor du bor»? Politivakta ble helt rar i andre enden, forteller Kjell Vidar.

– «Eto militsia»?

Volodja ble tilbydd mer kaffe, og Kjell Vidar informerte ham om at han nå hadde ringt politiet, og at de skulle komme og hente ham om tre kvarter. Det så ikke ut som informasjonen opprørte russeren nevneverdig.

– Han kikket på vegguret, og så på sin egen klokke, for så å poengtere at det var forskjell på norsk og russisk tid.

– Jeg sa igjen at om 45 minutter, så vil politiet være her. I mellomtiden ringte det også fra E-tjenesten, forteller Kjell Vidar.

– Det kom to stykker og hentet ham, og Vladimir hadde nok forestilt seg mer ståhei. Det kom en sivilbil, og to menn kom ut, lite stelt, de var nok egentlig på frivakt, tenker Kjell Vidar.

– Volodja bøyde seg mot meg, pekte på dem og sa: «eto militsia»? Er det politiet? Jeg svarte bekreftende at det var det. Og han ristet litt på hodet.

– Da jeg fulgte dem ut, hørte jeg at politiet sa til hverandre at de fikk sette på barnesikringen i bilen, sier Kjell Vidar og begynner å le, før han legger til:

– Det var det siste jeg hørte, før de dro av sted med Volodja.

Skapte stor oppstandelse

Den gang, som nå, fikk den ulovlige grensepasseringen over Pasvikelva mye oppmerksomhet.

Kjell Vidar, som hadde hatt grensekrenkeren hjemme i egen stue i halvannen time, ble utsatt for et voldsomt mediekjør de påfølgende dagene etter at nyheten om den sovjetiske avhopperen, som viste seg å hete Vladimir Perminov, ble kjent.

– Jeg hadde alle landets aviser etter meg. Jeg tror jeg satt i fire og en halv time i intervju med forskjellige aviser.

– Det var jo en veldig spesiell hendelse, og jeg kom veldig i rampelyset, selv om det egentlig var naboen som støtte på ham først. Perminov passerte en norsk grensepost og flere hus, før han banket på hos Ingebrigtsen på Mostadfeltet på Svanvik.

Allerede samme helg som Perminov ankom Norge, skal han ha vært i intense avhør hos overvåkingspolitiet i Oslo:

– Vi kan bekrefte at sovjeteren er i vår varetekt og at han fortsatt sitter i avhør, opplyste politiinspektør Iver Frigaard til NTB få dager etter pågripelsen.

Det ble også skrevet i mediene at 35-åringen var både lastebilsjåfør og bussjåfør, og skal ha forlatt sin kone og to barn i Murmansk for å søke asyl i Norge.

Mirakelflukt

Også den gang var det mange som satte et stort spørsmålstegn ved hvordan det var mulig å komme seg forbi «jernteppet», og inn i Norge.

Dagbladet beskrev rømlingens flukt fra Sovjet på denne måten:

– Avhopperen smøg seg forbi KGB-soldater med skarpladde automatgevær, soldater i utkikkstårn og ilske blodhunder. Han måtte også klatre over to tre meter høye piggtrådgjerder.

Videre skriver avisen at folk i området betegner det som et mirakel at han klarte å passere den godt bevoktede grensa.

– I dyp nysnø tok han seg ut på elveleiet som skiller Norge og Sovjet. Grensa går midt i den dypeste renna. Temperaturen var nede i om lag 15 minusgrader, og det var tett snødrev.

Vladimirs dramatiske flukt gikk heller ikke avisen Nationen forbi:

– Strekningen som består av flat mark, og en rekke piggtrådsperringer, kontrollposter og et utrolig sterkt KGB-vakthold, er i utgangspunktet den minst opplagte fluktruten langs den 196 kilometer lange grensen mellom Norge og Sovjet, sto det skrevet den påfølgende mandagen.

– Har du noen formening om nøyaktig hvor Volodja tok seg over grensen?

– Jeg var og kikket etter sporene hans, husker jeg. Han kom på land antakelig i Skrøytnes-området, men sannsynligvis litt mer mot Svanvik, svarer Kjell Vidar og legger til at det ser ut som de to avhopperne – Volodja og Andrej Medvedev – har hatt nokså lik fluktrute.

Ekteskapsproblemer og politisk motiv

– Problemer i ekteskapet kombinert med politisk motiv var årsaken til at den 35-årige sovjetiske lastebilsjåføren fra Murmansk valgte å hoppe av til Norge, opplyste politiinspektør Iver Frigaard til Nationen 14. desember 1987.

I VG samme dag slår politiinspektør Frigaard fast at mannen ikke er noen «tung» avhopper.

– Kan han være en plantet agent, spør VG.

– Det kan selvfølgelig hende han forsøker å lure oss, men det tror jeg ikke svarte Frigaard.

Det skulle ikke gå mange månedene før norske myndigheter hadde en annen formening om Perminovs hensikter.

Et halvt år i utlendighet

Etter nesten sju måneder i Norge, ville Vladimir Perminov reise tilbake til Sovjet. Han skal ha bodd et halvt år på hybelhus for asylsøkere i Kristiansand, og fått innvilget opphold på humanitært grunnlag.

– Vladimir ringte meg faktisk, og sa «Du må lese Dagbladet. Jeg er der», sier Kjell Vidar med tilgjort russisk aksent.

Og legger til:

– Jeg trodde jo at det var noen som drev gjøn med meg. Men det viste seg at det virkelig var Vladimir Perminov.

Vladimir fortalte Kjell Vidar at han skulle reise hjem. Han hadde lært seg litt norsk under oppholdet, og de to hadde en liten prat.

I juli 88 opplyses det i Finnmarken at Vladimir har dratt hjem til Sovjet for å prøve glasnost.

Påfallende omstendigheter

Kort tid etter at Perminov forlater Norge, er det flere medier som spekulerer i om han dro hjem for å gi KGB verdifull informasjon.

I begynnelsen av august i 88 skriver Dagbladet at verken ledelsen i den sivile eller den militære overvåkingstjenesten i Norge ønsker å kommentere mistanken om at Perminov dro hjem for å overlevere informasjon til KGB om hvordan Norge tar imot og forhører avhoppere fra øst. Men Stein Ulrich, nestsjef i overvåkingspolitiet, skal ha sagt at «omstendighetene» omkring Perminovs avhopping var noe påfallende.

Og med det var katta ute av sekken.

Sør-Varanger Avis fastslår langt på vei at Ryeng hadde huset en KGB-agent som hadde tatt seg over for grensen for å kartlegge:

– Signaler fra Forsvarets etterretningstjeneste tyder på at den russiske «avhopperen» var en plantet KGB-agent. Operasjonen ble trolig gjennomført for å sjekke Norge og Natos sikkerhetsrutiner, skrev avisen 6. august 1988.

Omtrent på dagen, ett år etter, blir det skrevet i samme avis at Perminov ønsker seg tilbake til Norge, og at sovjetiske myndigheter gjorde livet surt for ham, og stemplet han som en fyllik da han kom tilbake til hjemlandet.

– Jeg vil reise med familien min til Norge. Her i Sovjetunionen er ikke livet til å holde ut, sa Perminov til avisen.

Perminov forteller i samme intervju at avisene i Murmansk har skrevet masse løgner om han mens han var borte. Han forteller også om en daglig kamp for å få endene til å møtes, og at han ble sendt til et psykiatrisk sykehus i Moskva, og etter det tilbrakte sju måneder i et fengsel ved elva Volgograd før han ble sluppet fri.

Tro kopi

Når iFinnmark tar kontakt med Kjell Vidar Ryeng helt på tampen av januar, sitter han og leser om den angivelige Wagner-soldaten som skal ha tatt seg over Pasvikelva.

– Det er nesten tro kopi av det som skjedde den gang, sier han til iFinnmark.

– Du kjenner deg igjen i det som fortelles om den ulovlige grensekryssingen nå?

– Ja, jeg kjenner meg veldig igjen i historien. Da jeg leste det, tenkte jo for meg selv «aha, reprise av det som skjedde da». Det er mange likhetstrekk mellom de to hendelsene. Om jeg ikke husker feil, så kom vel Forsvarets etterretningstjeneste utpå sommeren året etter fram til at Perminov hadde blitt hjulpet gjennom gjerdet på russisk side.

iFinnmark sier at det er mange som tenker at det samme må være tilfelle med Andrej Medvedev.

– Det er jo sikkert mulig å avtale noe. Om man har nok penger i bakhånd, så er det sikkert mulig å kjøpe seg tjenester. Men Vladimir Perminov skal ha vært bussjåfør i Murmansk, og en sjåfør er ikke så høytlønnet, så at han hadde anledning til å kjøpe seg tjenester, er jeg usikker på. Det var mye som skurret med den historien.

– Sånne ting som skjer i den såkalte spionverden

– Hadde dere den gang noen teori om at dette var en test fra sovjetisk side?

– Jeg tror lokalavisa konkluderte med at jeg hadde hatt KGB i stua, sier Kjell Vidar, og må flire litt.

Før han legger til:

– Det er jo mulig at KGB tenkte at ja, han kan vi sende over som en prøvestein, og så kunne han komme tilbake og spille teater. Forklaringen om at Vladimir kom til Norge på grunn av et vanskelig ekteskap, og at han skal ha sovet gjennom dokumentkontrollen for å komme inn i grensesonen på russisk side, høres begge deler ut som en litt tynn forklaring.

– Så enden på visa ble at dette måtte ha vært en test fra sovjetisk side?

– Ja det var nok det. Det jeg ikke hadde fått med meg, var at utenriksminister Schultz i den amerikanske regjeringen var på besøk i Norge på den samme tiden som Perminov tok seg ulovlig inn i Norge. Jeg regner med at Schultz’ besøk var det som var tenkt for å prøve ut vår sikkerhetstjeneste, og se hvordan det norske systemet virket. Det er vel sånne ting som skjer i den såkalte spionverden, sier Kjell Vidar tankefullt.

Før han legger til:

– Det er jo egentlig ikke noe å spekulere så mye i. Dette er stormaktenes spill, og spill er uærlig kommunikasjon. Hvordan ting fungerer i kulissene, det vet vi ikke. Den hele og fulle sannheten får vi kanskje aldri vite, avslutter Kjell Vidar Ryeng.

Les flere saker fra iFinnmark her