*Nettavisen* Nyheter.

Mahmoud Farahmand

Koalisjoner har en tendens til å koste penger. Alle har en eller annen hjertesak som de vil få gjennomført

Oppsummering av kommune- og fylkestingsvalget 2019:

FRAGMENTERT POLITIKK KOSTER: - Det totale valgresultatet vi står igjen med er et fragmentert politisk landskap, hvor man må ha massive koalisjoner for å kunne regjere. Det vil i totalen blir svært dyrt, skriver Nettavisens kommentator Mahmoud Farahmand i dette innlegget.

FRAGMENTERT POLITIKK KOSTER: - Det totale valgresultatet vi står igjen med er et fragmentert politisk landskap, hvor man må ha massive koalisjoner for å kunne regjere. Det vil i totalen blir svært dyrt, skriver Nettavisens kommentator Mahmoud Farahmand i dette innlegget. Foto: Paul Weaver (Nettavisen)

Dette lokalvalget har for alvor synliggjort avstanden mellom by og land - mellom de som bor innenfor bomringen - og de som bor på utsiden av den.

Lokalvalget i 2019 kommer nok til å gå inn i historiebøkene som et valg som for alvor synliggjorde hvor delt Norge er blitt rent politisk.

Politikk på lokalplanet driftes i stor grad på mer eller mindre hobbybasis av lokalpolitikere som sjonglerer mellom jobb, familie og politikk.

Dette gir til tider noen underlige utslag. Som når man velger å ta opprivende maktkamper rett før et valg, eller ta standpunkter som ikke forsvares ideologisk eller praktisk, eller i aller verste fall når man inngår de underligste samarbeidskonstellasjoner.

Tidligere var Arbeiderpartiet partiet man kunne ha lit til ville få over 30 prosent av stemmene, slik ser det ikke ut til å være lenger.

Partiets valgresultat i Nord-Norge som lenge har vært en Ap-bastion synliggjør dette. Den eneste mannen som så ut til å forstå dette er den utskjelte og marginaliserte Giske. Han lånte sin fars nokså utslitte Volvo og fikk tak i en enda mer sliten campingvogn og la ut på valgturne i nord. Selv dette hjalp ikke Ap som tapte terreng til det gamle bondepartiet.

Senterpartiets fremmarsj sies å skyldes sentralisering, som man kan si skyldes SPs spissformuleringer godt hjulpet av enkelte medier som har fremmet og støttet partiets syn om denne kampsaken. Selv når en rekke av av påstandene om sentralisering ble tilbakevist, både av Faktisk.no og fagfolk, tviholde partiet på sin retorikk. Det ga gode resultater.

Ikke så overraskende at innvandrere har latt seg forlokke av FNB. Innvandrere kjører mye bil, og er glad i sine biler. Når man har mer 1, 25 barn er bilen et kjærkomment fremkomstmiddel

Elendigheten for det som en gang var arbeidernes partiet ser ikke ut til å stoppe med tapt terreng til Senterpartiet. I Oslo er det Miljøpartiet de Grønne som ser ut til å spise seg inn på deres revir, og det gjør de ikke alene. De har med seg både SV og Rødt, men også Folkebevegelsen nei til bompenger har slått seg opp i Arbeiderpartiets kjerneområder i og rundt Oslo.

Det er viktig å ha med seg er at MDGs vekst blant de urbane velgerne ikke ser ut til å speiles ut i distriktene.

I Oslo, Bergen og Trondheim fikk MDG 13,1 prosent av stemme . nesten en dobling fra valget i 2015. Men i resten av landet hadde de en tilbakegang på 1,5 prosentpoeng, fra 4,8 prosent til 3,3 prosent. Totalt ender MDG med en nasjonal oppslutning på 6,7 prosent.

Dette er en endring på 2,5 prosent fra sist valg, men altså intet brakvalg. Til tross for at de på alle fronter og i alle medier har erklært klimakrise. En krise de selv ønsker å løse ved å redusere vekst og bruke penger på tiltak som ser ut til å være designet av «rent seekers» som i stor grad er ute etter å berike seg selv.

Det interessante er at folk innenfor Ring 3 i Oslo lot seg overraske over bompengeopprøret. Det sier kanskje litt om kontakten med omverdenen

MDGs byrådsleder Lan Maries valgtale bar preg av en viss arroganse og tonedøvhet som til og med overgår Siv Jensens «Morna, Jens»-tale.

Det som kommer til å bli kjent som Lans «Vi elsker bompenger»-tale viser at MDG i sin helhet ikke forstår forskjellen på virkemidler og mål. Bompenger er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv. Man kan kun tenke seg et MDG med regjeringsmakt som står og skriker av full hals at de elsker bompenger, til synkront trampeklapp fra deres grå kledde fans.

MDGs endelige mål om at sentrum i alle storbyer skal bli et paradis for hippier kan nå endelig gå i oppfyllelse.

MDGs diametrale motsetning er Folkeaksjonen nei til bompenger (FNB). Et ensaksparti har klart å samle en del rettmessig frustrerte sjeler, alt fra tidligere Frp-velgere til trofaste AP-velgere.

Til manges store overraskelse har bompartiet klart å gjøre innhogg i de tradisjonelle arbeiderpartitunge bydelene i Oslo øst. Det kan se ut som mange blant innvandrerbefolkningen i disse bydelen har stemt på partiet som kan påvirke deres lommebok og hverdag aller mest, nemlig FNB. Dette til tross for at Ap i ukesvis har kjørt politisk reklame for gratis skolemat på arabisk og advart folk mot å stemme på andre enn dem.

Samtidig som FNB dukket opp ble Frps ubeskyttede kjake blottlagt for et ordentlig slag

Ikke så overraskende at innvandrere har latt seg forlokke av FNB. Innvandrere kjører mye bil, og er glad i sine biler. Når man har mer 1, 25 barn er bilen et kjærkomment fremkomstmiddel. Tenk om et annet parti hadde kommet på denne ideen og kunne erobre disse stemmene i Oslo øst, men for enkelte partier ble dette et uverdig standpunkt å ta.

Reduksjon eller fjerning av bompenger passer ikke for de velstående som uansett bor på innsiden av bomringen.

FNBs plutselige fødsel i kombinasjon med MDGs ikke så overraskende vekst (trusler om menneskehetens utryddelse har en tendens til å gi effekt), har i Stavanger gitt utslag i det underlige samarbeidet mellom MDG som jubler for bompenger og FNB som er imot bompenger.

Dermed har Høyres viktigste storby gått tapt. Hva som har skjedd bak kulissene hos Stavanger Høyre vites ikke, men noe kan tyde på at samarbeid med FNB ikke har blitt ansett som en troverdig løsning.

Det totale valgresultatet vi står igjen med er et fragmentert politisk landskap, hvor man må ha massive koalisjoner for å kunne regjere. Det vil i totalen blir svært dyrt

Etter seks år med regjeringsmakt har til og med Siv Jensen og Frp forstått prisen man betaler for å ha makt. Valgresultatet synliggjør dette. Samtidig som FNB dukket opp ble Frps ubeskyttede kjake blottlagt for et ordentlig slag. Det interessante er at folk innenfor Ring 3 i Oslo lot seg overraske over bompengeopprøret. Det sier kanskje litt om kontakten med omverdenen.

Ikke så overraskende opplever også Høyre at seks år med regjeringsmakt ikke er gratis. Slitasjen legges merke til på valgresultat. Det som kanskje er utfordringen til Høyre foruten regjeringsslitasje er at hensikten i alle reformene de har gjennomført drukner i retorikk som ikke alltid er like forståelig. Samtidig som reform etter reform rulles ut, ser man også en stadig økning i pengebruken, noe som er en pris man må betale når man har med seg koalisjonspartnere.

Det Høyre i liten grad har klart å ta tak i dette valget er venstresidens profitt-fiendtlighet. Et levende marked gir også grunnlag for valgfrihet og mangfold.

Til slutt har vi Rødt og SV, to andre mer eller mindre radikale partier som mener alt løser seg bare man har statlig monopol og maksimerer statens og kommunens utgifter.

Det totale valgresultatet vi står igjen med er et fragmentert politisk landskap, hvor man må ha massive koalisjoner for å kunne regjere. Det vil i totalen blir svært dyrt. Koalisjoner har en tendens til å koste penger. Alle har en eller annen hjertesak som de vil få gjennomført.

Dette valget varsler om en fremtid med stadig større fragmentering, og et stadig større skille mellom de som bor i norges «urbanistaner» og de som bor i landets «ruralistaner».

De som bor innen for «ringen» i storbyene og kan gå fra kafé til kafé, har ikke lenger et forhold til det som skjer i distriktene. Til nød har de en hytte der.

Denne utviklingen kommer nok til å vedvare, og vi har det for godt til å bry oss. Det er helt til lånerentene går opp og kommunene må få kontroll på kostnadene.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.