Gå til sidens hovedinnhold

Kommunene må ta ansvar når staten svikter

Gjesteredaktør Inga Marte Thorkildsen:

Vår tids to største utfordringer er klimaendringene og økende forskjeller. Det er innbyggere og lokalpolitikere verden over som nå tar ansvar der statene svikter.

Av Inga Marte Thorkildsen, byråd for oppvekst og kunnskap (SV), og gjesteredaktør i Nettavisen

Vi har lenge satt vår lit til at nasjonale regjeringer og internasjonale toppmøter skal ta ansvar for å snu utviklingen. Men fortsatt øker klimagassutslippene. Fortsatt øker forskjellene. Det er innbyggere og lokalpolitikere verden over som nå tar ansvar der statene svikter.

Mens årets valgkamp har vært preget av mulig regjeringskrise, «bompengekrise» og vaser fra Glasmagasinet, er det to altoverskyggende utfordringer vi må løse:

Klimakrisen

Det ene er klimakrisen. Den globale oppvarmingen og ekstremværet rammer også oss nå. Ungdommene våre går i streik. Tiden er i ferd med å renne ut. Hver internasjonale klimakonferanse har blitt fulgt med håp om at nå vil endelig politikerne handle. Men etter titalls konferanser er det eneste resultatet økte klimagassutslipp, både internasjonalt og i Norge.

Les også

Skolevalgene viser at den grønne bølgen bare såvidt har begynt og vil bli større

Økende forskjeller

Det andre er økende forskjeller. Når forskjellene mellom folk øker, når de rike blir rikere og resten blir hengende etter, forsvinner limet som binder folk sammen.

Tillit blir erstattet med mistenksomhet.

Felles velferd blir erstattet med forsikringsløsninger og kommersielle leverandører. De som har minst får stadig mindre. Et samfunn med store forskjeller er et dårligere samfunn for alle.

Hvordan henger disse krisene sammen? Og hvordan henger dette sammen med lokalvalget på mandag?

Vern om fellesskapet

Vi må ta vare på fellesskapet vårt, fordi det er gjennom kollektive løsninger vi kan få løst klimakrisen. Dersom klimakampen blir opp til hver og en hver for seg, så vil vi aldri komme i mål.

Klimakrisen er også en sosial konflikt. Det er de mest vanskeligstilte som vil merke det når verden må takle enorme flyktningkriser. Det er de som bor i de dårligste boligene som føler hetebølger hardest. Det er de mest vanskeligstilte som ender på bar bakke når flommen vasker bort huset og møblene.

Og klimakrisen kan ikke løses av markedet alene. Overlater vi styringen til markedet, vil vi aldri klare å legge om norsk økonomi fra oljeavhengighet til grønn verdiskapning.

Les også

Mot politisk jordskjelv i Oslo: MDG større enn Arbeiderpartiet

Vi trenger offentlige langsiktige investeringer sammen med et tett samarbeid med både gamle og nye næringer. Uten det, vil vi aldri få store og nødvendige investeringer i grønn industri, kollektivutbygging, ladestasjoner, eller ny teknologi som karbonfangst og -lagring, fordi disse investeringene ikke alltid lønner seg i kroner og øre nå.

Men det er helt åpenbart at det vil lønne seg på sikt.

Når forskjellene mellom folk øker, når de rike blir rikere og resten blir hengende etter, forsvinner limet som binder folk sammen

Motmakt skaper endring

Når staten ikke bidrar, fordi regjeringen er handlingslammet i klimapolitikken og fører en aktiv politikk for økte forskjeller og mer privatisering, er rødgrønne kommuner og fylker en motmakt og skaper forandring.

Som første by i verden innførte det rødgrønne byrådet i Oslo et klimabudsjett i 2016. Klimabudsjettet forplikter oss til å styre mot målet om 95 prosent reduksjon i klimagassutslipp innen 2030. Det betyr at Oslo hvert eneste år må vise hvordan vi skal kutte utslipp neste år. Og politikken vår gir resultater.

Les også

Oslo byråd: - Skal gjøre Oslo til verdens første nullutslippsby

Oslos klimagassutslipp har gått ned med hele 16 prosent på to år, mens utviklingen går motsatt vei på nasjonalt plan.

Samtidig må en grønn politikk også være rød.

Eiendomsskatt utjevner forskjeller

Derfor har vi innført eiendomsskatt for å investere i felles velferd for å utjevne forskjeller.

Pengene fra eiendomsskatten har gått til tusenvis av nye barnehageplasser, hundrevis av flere lærere, gratis aktivitetsskole (SFO) til 16.000 barn over hele byen, hjemmebesøk til førstegangsforeldre, flerbrukshaller, svømmehaller, flere ansatte i hjemmetjenesten - og mye mer.

Slik utjevnes forskjeller mellom folk, selv om det ikke synes på den nasjonale inntektsstatistikken.

Frem til nå har valgdeltakelsen alltid vært høyere i stortingsvalg enn i lokalvalg, men jeg tror valgdeltakelsen etter hvert vil øke i lokalvalg, fordi det er her konfliktlinjene går. Det er her vi ser muligheten for å få til forandring. Politikk funker.

I Oslo velger vi framtid, ikke forurensing. Vi velger mennesker, ikke markeder. En by for de mange, ikke bare for de få.

Godt valg!

Kommentarer til denne saken