Av Mahmoud Farahmand, kommentator i Nettavisen og Høyre-politiker, og Adnan Afzal, skribent og Høyre-politiker

Dette er en kommentar. Det er skribentenes holdning som kommer til uttrykk.

Et fenomen som tidligere kun var synlig hos noen grupperinger på ytre venstreside og enkelte innvandrergrupper, kan nå oppleves som å ha blitt noe som opptar flere. Om det er en realitet, eller kun en opplevelse, er vanskelig å bedømme.

Den evige krenkelsen

Denne kulturen ser ut til å ha bredt om seg under den pågående pandemien. Om det skyldes store økonomiske endringer over kort tid, eller at kjedsomheten begynner å tære på nordmenns rasjonalitet, vites ikke. Det virker som det foregår en evig runddans om å bli krenket - en runddans som aldri tar slutt.

Denne typen tankegods bidrar til at den muslimske befolkningen i Norge maler seg inn i et hjørne, istedenfor å fremme og pleie sine ferdigheter og muligheter.

For å ta dette i riktig rekkefølge først. Vi står midt i en global krise som skyldes en pandemi. I tillegg pågår det en verdensomspennende kamp mot rasisme, som sjeldent har stått like høyt på agendaen som den gjør nå.

Som en elefant og en mus

Mange i Norge ser ut til å ha tatt til seg USAs historiske og nåværende problemer, uten å reflektere over disse problemstillingenes historiske og samfunnsmessige relevans. Dette er en svært uheldig og korttenkt tilnærming. Det blir som å sammenligne en elefant og en mus.

Les: Ytringsfriheten på vikende front: - Ingen skal beskyttes fra frie ytringer

Les også: Ikke god nok grunn til å akseptere ghetto-kultur blant muslimer

Konsekvensen av en slik fremstilling i norsk kontekst blir feil og falsk fordi det bidrar til å holde minoritetene nede, som igjen kan tjene enkelte partier som har mistet sin appell hos blant annet arbeiderklassen.

Ingen aksept for ytringsfriheten

De antirasistiske grupperingene i Norge ser dessverre ikke ut til å ha aksept for ytringsfriheten. Gjennom forherligelse av vold mot politiet og SIAN bidrar det til ytterligere polarisering. Det er dette SIAN og lignende organisasjoner ønsker. Spørsmålet antirasistene som «Oslo mot Rasisme» og «tjen folket» bør stille seg når de forherliger vold, er hvem er det som egentlig vinner på dette?

Forleden dag uttrykte lederen av Islamsk Råd Norge at SIAN bør forbys, og at koranbrenning bør bli forbudt gjennom lov.

Her kan du lese flere innlegg av Mahmoud Farahmand.

Illevarslende

Det er illevarslende når en promille av ganske mange muslimer i Norge ikke ønsker at islam skal bli kritisert og debattert.

Klage-kulturen har fått et sterkt fotfeste på begge fløyene i norsk politikk, og spesielt Rødt og SV bidrar til et lite konstruktivt debattklima.

Det som er interessant er at en stor del av muslimer og andre minoriteter er opptatt av å få hverdagen til å gå rundt, å få hentet barna i barnehagen eller om de klarer å levere inn skoleoppgavene sine i tide.

Les også: - Enkelte muslimske grupper trekker altfor ofte krenke-kortet i Norge

Vi bor alle i samme land, men likevel er det muligens en promille som føler seg urettferdig behandlet. Vi kjenner oss ikke igjen i dette bildet at muslimsk ungdom og muslimer generelt blir forulempet.

En hul, emosjonell tilfredsstillelse

Videre er det ikke sikkert at denne typen tilnærming vil gi noe annet enn en hul, emosjonell tilfredsstillelse. Disse anklagene rettet mot majoriteten og ordensmakten vil neppe bidra til å forbedre eller endre livsvilkårene til de som trenger det aller mest.

Denne typen tankegods bidrar til at den muslimske befolkningen i Norge maler seg inn i et hjørne, istedenfor å fremme og pleie sine ferdigheter og muligheter.

De som vinner på dette er nettopp oppviglerne. Klage-kulturen har fått et sterkt fotfeste på begge fløyene i norsk politikk, og spesielt Rødt og SV bidrar til et lite konstruktivt debattklima.

Oppvigleren Frp

Frp, som oppviglerne på den andre siden, bidrar til å fyre oppunder en allerede krevende debatt ved å bære «ytringsfrihetsfanen».

Paradokset er når Frp forsvarer SIAN og deres rett til å brenne hellige bøker. Er det bare vi som ser at historien gjentar seg slik det har vært tidlig i Abrahams-religionene, hvor det å brenne bøker var et verktøy for å holde opinionen nede og provosere deres fiender?

Problemet her er SIANs budskap, og deres måte å fremføre budskapet på, som kan oppleves provoserende for mange. Når ungdom går fra sin rett til å ytre sine meninger gjennom demonstrasjoner, så må det holdes på et sivilisert nivå og ikke fra sinne til vold.

Hvis det hadde vært så enkelt å løse alt med vold hadde vel verden kanskje vært kuet for lenge siden. Meningsmangfold er ikke en uting som Rødt og andre radikale grupper legger opp til - for å strupe andres meninger som ikke er «korrekte».

Tillitsbaserte Norge

Det norske samfunnet er basert på tillit. Vi nyter en høy grad av tillit til myndighetene, næringslivet og andre organisasjoner. Norge har et åpent demokrati med mulighet for alle til å delta og ytre sine meninger innenfor de fastsatte rammene.

Nettavisen Pluss: Spår vill prisvekst: Ekspertene er ikke i tvil om hvilke Oslo-områder du bør investere i

Samtidig er det liten tvil om at ytringsfriheten ikke er absolutt.

På godt og vondt har vi lover som regulerer dette gjennom den samfunnskontrakten hver enkelt av oss har. Det er disse lovene som skaper rom for ordnede demonstrasjoner, meningsytringer og kunne kritisere, men også beskytter enkeltindividet mot rasisme og diskriminering.

I mellomtiden fortsetter krenke-festen i mange kriker og kroker.