Friske meninger

Kristin Clemets blindsone

Kriss Rokkan Iversen.

Kriss Rokkan Iversen. Foto: Jonas Nilsen/MDG

Når selve livsgrunnlaget vårt står i fare, er det ignorant av Kristin Clemet å late som MDG er et «ensaks-parti».

Av Kriss Rokkan Iversen, førstekandidat for MDG Troms og Finnmark

De store skillelinjene i norsk politikk går ikke lenger mellom rødt og blått, men mellom grønt og grått.

Jeg har respekt for Tankesmien Civita og leser ofte utspill fra dem med nysgjerrighet og, ikke minst, med tillit til deres kunnskapsbaserte utgangspunkt. Vi deler ikke alltid ideologisk plattform eller verdisyn, men ved å se verden gjennom deres linse, utvider jeg min horisont og forståelse for sentrale samfunnsdebatter.

Derfor tok jeg også fatt på Kristin Clemets refleksjoner over Siv Jensens politiske bragd i Nettavisen 13. mai med stor interesse.

Med kaffekoppen i hånden, nikket jeg gjenkjennende til hovedtrekkene i analysen.

Jeg deler nemlig Clemets bekymring over den generelle fragmenteringen av det politiske landskapet, og hvilke utslag dette kan få for økt populisme, ytterligere polarisering og utfordringer med å danne styringsdyktige regjeringer.

Så langt, alt vel.

Den gjenkjennende nikkingen skulle imidlertid få en brå slutt. Midt i sin ellers så solide analyse, skjener nemlig Clemet ut i en særdeles kunnskapsløs beskrivelse av hvordan ensaks-partiet MDG visstnok tiltrekker seg ekstreme og autoritære klima-stemmer.

Da satte jeg kaffen i halsen.

Realisme krever kamp for miljø og klima

I følge Store norske leksikon, definerer det autoritære den som uten saklig grunnlag eller uten saklig begrunnelse, søker å bestemme over andre. Og det er her vi må stoppe litt opp og tenke over hvilke politiske partier som fortjener en slik «hedersbetegnelse».

For det er få andre politiske partier i Norge som er villige til å føre en så saklig begrunnet politikk som nettopp MDG.

Når internasjonale ekspertpaneler utnevnt av FN bringer til torgs bekymringsfulle rapporter om klima og miljø fattet i konsensus, må ansvarlige politikere ta denne kunnskapen på alvor.

MDG navigerer etter varsel-lampene tent av både FNs klimapanel og FNs naturpanel, og må dermed tvert i mot beskrives som et autoritativt parti. Altså et parti som, i følge definisjonen fra Store norske leksikon, utformer og utprøver politikk på nettopp et saklig grunnlag.

Når vi påpeker at ved å ødelegge miljøet, så ødelegger vi for oss selv, så er ikke dette basert på politisk ideologi, men på naturvitenskap og sunt folkevett. Når vi mener det er vanskelig å inngå kompromisser om hvorvidt vi skal ødelegge miljøet eller ei, så er det fordi økosystemet vårt ikke er en politisk aktør. Man kan ikke inngå kompromisser med virkeligheten selv.

Hvis Kristin Clemet og andre politiske stemmer synes dette virker merkelig, så må det være fordi de ikke selv har maktet å ta virkeligheten inn over seg. Den ligger fortsatt i en blindsone, på tross av all vitenskap og forskning man viser dem. Kanskje årsaken er at det strider mot deres ideologi?

Felles framtid: Ensaksparti?

Vi kan dvele litt ved begrepet ensaks-parti i samme slengen - eller nisjeparti om du vil.

I notatet «Nisjepartier - en styrke eller svakhet for demokratiet?» ført i pennen av Civitas Jan Erik Grindheim i 2016, leser jeg at nisjepartier tar eierskap til framtredende saker på bekostning av de etablerte partienes mer helhetlige politikkforståelse.

Jeg vil ikke begi meg ut på en diskusjon rundt selve begrepet. La oss heller legge til grunn at Clemet og Civitas definisjon av MDG som ensaks-parti er korrekt - og at vi har valgt oss ut én framtredende sak på bekostning av styringspartiene og deres helhetlige politikkforståelse.

Den framtredende saken vi har valgt oss ut, er jo intet mindre enn den viktigste saken i menneskehetens historie.

Vi ønsker å føre en politikk som tar miljøutfordringene på alvor før det er for sent. Vi ønsker å omstille det norske samfunnet mens vi enda har tid til å sikre både velferd, økonomi og verdiskaping i det grønne og grenseløse skiftet. Vi ønsker å føre en kunnskapsbasert og løsningsorientert politikk som er bærekraftig for både miljø, samfunn og økonomi, i tråd med Brundtland-kommisjonens opprinnelige beskrivelse av begrepet.

Hvis vårt valg av denne saken går på bekostning av styringspartiene, sier vel det alt om hvorfor MDG er en nødvendig politisk kraft i Norge i dag.

Vi må omstille oss

MDGs politikk er basert på kunnskap, og med bærekraftige løsninger som verktøy. Vi ønsker å føre en progressiv politikk på en rekke samfunnsområder samtidig; en politikk som er nødvendig for å sikre vår egen framtid.

Det norske samfunnet omstille seg raskt – både for å bidra til å redusere miljøproblemene globalt og for å sikre vår egen velferd og verdiskaping i årene som kommer.

Det er nemlig ikke slik at den storstilte dreiningen mot bærekraftige forretnings- og markedsområder der ute i verden er noe som lar seg stogge. Drivkraften for det grønne skiftet er like grenseløs som konsekvensene av de pågående klima- og miljøendringene.

De landene og virksomhetene som legger denne virkelighetsforståelsen til grunn for sine beslutninger, vil være best rustet til å håndtere den nødvendige omstillingen.

Derfor må flere politiske partier her til lands komme seg ut av blindsonen og forholde seg til den tilgjengelige kunnskapen før det er for sent. Slik vil vi sammen kunne fatte de nødvendige politiske vedtakene som styrer Norge mot en ansvarlig framtid.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.