Før helgen leverte Kvinnehelseutvalget sin rapport til helseminister Ingvild Kjerkol (Ap). Kort oppsummert peker rapporten på flere nødvendige grep og tiltak som må gjøres for å bedre kvinnehelsen i Norge.

Samtidig ber de om en milliard kroner for å gjennomføre disse tiltakene.

– Sett opp mot kostnadene av hva typiske kvinnelidelser koster samfunnet, er 1 milliard kroner relativt lite, sier Christine Meyer, leder for kvinnehelseutvalget til NTB.

– Mange problemer

Den 302 siders lange rapporten blir møtt med blandet mottakelse av lederne i flere kvinnehelseorganisasjoner.

– Det er mange problemer ved barselomsorgen som utredningen ikke tematiserer, så det blir bare en slags oppsummering av kunnskap som allerede eksisterer. Vi savner litt at utvalget har motet til å stille andre spørsmål, sier leder i Barselopprøret Aida Thomassen til Nettavisen.

Det er særlig spørsmål rundt kvinners rettigheter under svangerskap og fødsel Thomassen savner. Hun mener at disse brytes til stadighet, og at rettigheter for fødende kvinner bør lovfestes.

– Retten til å ha med støtteperson, rett til informasjon så du kan ta informerte valg for deg selv. Har man rett på hjemmebesøk av jordmor eller ammeveiledning? Det er vanskelig å orientere seg i hva man har krav på. Vi skulle ønske dette ble tematisert i større grad, forteller hun.

– Ikke konkret nok

Malin Eberhard-Gran jobber med svangerskapsrelatert helse ved Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning. Hun reagerer på at forslagene i rapporten ikke er konkrete nok når det kommer til psykisk helse.

– Det er veldig fint at de vil sikre psykisk helse i svangerskaps- og barselomsorgen, men jeg hadde ønsket at det kom fram tydeligere hvem som skal gjøre hva og hvordan, forteller hun.

Hun peker på viktigheten av at det nå øremerkes penger til barselomsorgen i kommunene. Når det gjelder den psykiske helsen er det en risikoperiode.

– Hvis penger ikke øremerkes, blir det nedprioritert. Jeg mener det trengs nasjonale føringer for hvordan man skal håndtere psykiske vansker og sykdommer hos gravide og nybakte mødre. I dag blir tematikken kort omtalt i flere av Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer, men anbefalingene er motsigende. De er også veldig vage og omhandler i stort sett bare depresjon, konstaterer Eberhard-Gran.

Om en milliard er nok til å bedre kvinnehelsen i Norge er hun ikke sikker på, men mener det er vel verdt å investere godt med penger. Hun peker på at det i Storbritannia er det regnet på akkurat dette med hva det koster samfunnet å ikke behandle psykisk lidelse.

– Det dreier seg altså om veldig store utgifter dersom man ikke kan tilby gode behandlingsmuligheter. Det å bygge opp helsetjenestene slik at det er mulig å ivareta denne gruppen på en god måte mener jeg derfor er en veldig god investering.

– Må ikke havne i en skuff

Lena Henriksen, politisk leder i Den Norske Jordmorforening, bekrefter at de også kjenner seg igjen i hovedområdene i rapporten.

– Vi kjenner oss jo igjen i dette med at kvinners stemmer ikke blir hørt. Det er jo hele tiden kvinner som sier ifra om ting de ikke synes er bra nok i helsevesenet. Vi har jo en bra fødselsomsorg i Norge, men det handler jo om mer enn å bare overleve, som mange kvinner påpeker. Det er andre ting som betyr noe, og denne rapporten setter fokus på hva som mangler.

Samtidig er Henriksen klar på at det holder ikke kun å utrede, og etterlyser nå handling.

– Det holder ikke bare å utrede, det må jo skje noe. Forrige utredning kom i 1999, og det er fortsatt gode tiltak derfra som aldri er blitt iverksatt. Det synes jeg er et tankekors. Det er viktig at dette nå ikke bare havner i en skuff.

– Er et reelt dilemma

Christine Meyer, leder for kvinnehelseutvalget, oppsummerer det viktigste de har funnet i fire punkter:

• Kvinnehelse har lav status: Leger og sykepleiere rangerer lidelser som rammer kvinner lavt. Kvinnelidelser blir mindre forsket på og får mindre penger.
• Manglende samordning: Selv om kvinnehelse er viktig for politikere, skjer det lite ute i helsetjenesten. Det går særlig utover kvinner med komplekse og sammensatte lidelser.
• Sviktende kunnskapsbro: Vi har mye kunnskap og forskning, men det når ikke ut til studenter, helsepersonell eller folk flest. For eksempel har kvinner andre symptomer på hjertesykdommer enn menn, men det når ikke frem.
• Kvinners stemmer får lite gjennomslag: Det er mange kvinner som roper høyt om deres opplevelser i helsevesenet, men utvalget ser at selv om stemmene finnes blir de ikke alltid hørt.

Utvalget vier stor plass til barselomsorg og fødsler. De er opptatt av at det skal være et godt tilbud også i distriktene. Samtidig ser man at fødende blir eldre og at flere med underliggende sykdommer får barn.

Dette gir mer kompliserte graviditeter og fødsler. Hvordan man skal balansere tilgjengelighet opp mot spesialisering er vanskelig avveining, vedgår utvalgslederen.

– Dette er et reelt dilemma vi står overfor. Hva som blir løsningen, er opp til myndighetene, sier hun, og påpeker at det også handler om bosetting og ringvirkninger som oppstår hvis unge vegrer seg for å bosette seg usentralt, sier Meyer.

Vil få rettigheter lovfestet

Thomassen trekker samtidig linjer til endringene i helsetilbudet til kvinner som pågår for tiden.

Fredag, dagen etter rapporten kom ut, var siste dag for ABC-klinikken. Hun mener at endringene hos OUS og ved kvinneklinikken i Bergener eksempel på enda et tilfelle hvor kvinner ikke blir hørt.

– Denne rapporten hadde vært en gyllen mulighet til å trekke dette fram i større grad, spesielt når det har vært en så stor debatt rundt dette