Gå til sidens hovedinnhold

Kunstneren som svermet for tyven

Selv om han hadde stjålet noe dyrebart fra henne, ville hun gjerne være hans venn. Hun tilbød seg å male portrettet hans for å nærme seg ham. Hva fikk henne til å gjøre dette?

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

La meg med en gang gjøre det klart: «Kunstneren og tyven» er en meget god film, som evnet å spille på mitt følelsesregister, uten å benytte spekulative virkemidler. Jeg vil faktisk påstå at det er umulig ikke å bli emosjonelt berørt av å se denne filmen.

Har du som tilskuer forventninger om at dette er en typisk feel-good-film, kan du nok bli en tanke skuffet. Men skuffelsen går i så fall fort over, for handlingen i filmen trollbinder og innbyr til såvel ektefølte gledestårer som vantro hoderisting.

Dramatikk på flere plan

Historien som Benjamin Ree forteller er utvilsomt spennende, uforutsigbar og særdeles original. Den skaper gjennomgående en atmosfære av optimisme og håp, men har likevel en dyster undertekst, som tidvis utfordrer og provoserer.

Den ytre handlingen er dramatisk nok, men det psykologiske spillet som gjør seg gjeldende mellom hovedpersonene, er kanskje enda mer spenningsdrivende.

Tyveriet

I 2015 brøt to tyver seg inn i et kunstgalleri hvor Barbora Kysikova - en på den tiden fullstendig ukjent kunstner - holdt utstilling. Tyvene gikk målrettet mot to bestemte verker, og forsynte seg med ett maleri hver.

Varsomt løsnet de rammene fra lerretene, ved møysommelig å trekke ut naglene. Lerretene ble deretter rullet sammen, og fraktet bort i medbrakte gulvtepper.

Tyvene pågripes

Det hele var meget profesjonelt gjort, og sannsynligvis ville tyvene ha sluppet unna lovens lange arm, hadde det ikke vært for overvåkningskameraene. Opptakene førte til at gjerningsmennene ble identifisert og arrestert.

Hvor ble det av maleriene?

De stjålne maleriene kom imidlertid ikke til rette. Ingen av tyvene kunne angivelig huske hvor bildene hadde tatt veien. Spesielt Bertil, som er hovedpersonen i denne filmen, uttrykte etter arrestasjonen en total amnesi for tiden etter selve tyveriet. Dette hukommelsestapet begrunnet han med et omfattende rusinntak.

Nettavisen Pluss: Signerte stjerner som Robert Carlos og Samuel Eto´o. Plutselig endret alt seg uten at noen skjønte noe: - Det var et sjokk

Uansett hvor mye Bertil ble presset, fastholdt han at han ikke husket den videre skjebnen til maleriet han hadde stjålet. Personlig må jeg bare innrømme at jeg stusset veldig over dette «beleilige» hukommelsestapet, da hele operasjonen så entydig bar preg av å være et bestillingsverk.

Kunstneren tar kontakt

Under rettssaken skjedde så det uventede at kunstneren, Barbora, tok direkte kontakt med den tiltalte, Bertil, for å spørre ham om hun kunne få lov til å male hans portrett. Bertil, som naturlig nok ble overrasket over denne henvendelsen, takket ja til tilbudet om å sitte modell.

Og slik begynte vennskapet mellom kunstneren og tyven.

En underlig tilnærming

Jeg må innrømme at jeg stusset over Barboras uventede tilbud til mannen som innrømmet å ha stjålet et viktig og verdifullt maleri fra henne, men som kategorisk nektet å røpe hva som hadde skjedd med det.

Forstod hun egentlig hva det var hun innlot seg på, da hun bad Bertil om å sitte modell for henne? Forespørselen hun kom med, ville nemlig innebære en meget tett kontakt mellom dem i lang tid fremover.

En så tett kontakt skulle hun altså ha med en person hun ikke kjente, eller hadde andre kunnskaper om, enn at han i flere år hadde vært yrkeskriminell og rusmisbruker.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen.

Et merkelig valg?

Hvorfor gjorde hun dette? Hvilke psykologiske mekanismer kunne gjøre seg gjeldende da hun traff sin beslutning?

Barbora uttrykte altså et ønske om å knytte til seg en person som hadde tatt noe betydningsfullt fra henne. Maleriet som Bertil hadde stjålet, hadde for kunstneren både en affeksjonsverdi og en pengemessig verdi.

Denne personen, som vitterlig hadde skadet henne emosjonelt og økonomisk, ville hun nå ha som modell. Han som instrumentelt og kynisk hadde stjålet hennes kanskje viktigste kunstverk, skulle hun nå bruke tid og krefter på å portrettere ved hjelp av lerret og oljemaling.

Psykologiske spekulasjoner

Handlet dette om et ubevisst behov i Barbora for å redde en annen person fra den ytterste fortapelse? Eller var det noe i hennes egen historie som påvirket henne til å ta dette ekstraordinære skrittet?

Svarene på disse spørsmålene får vi som filmens publikum ikke svar på. Men det kommer utvetydig frem i historien som fortelles at relasjonen mellom Barbora og Bertil oppstod idet kunstneren - offeret - tilbød tyven sitt vennskap. Dette var forøvrig et tilbud hun kom med, uten noe annet krav om gjenytelse enn at han måtte sitte modell for henne.

Det skal godt gjøres ikke å se dette som en form for relasjonell underkastelse fra kunstnerens side.

En vanlig interpersonlig reaksjon

Kan hende legger jeg altfor mye vekt på Barboras henvendelse til Bertil, for jeg vet jo ikke om dette kun var et innfall fra hennes side. Uansett tenker jeg at denne henvendelsen er så spesiell, at den godt kan løftes frem i lyset.

Ikke minst fordi det var nettopp denne hendelsen som la grunnlaget for filmen som nå går sin seiersgang i inn- og utland.

Dessuten er det nok et ugjendrivelig faktum at mennesker i sine relasjoner har en tendens til å tilpasse seg den personen i forholdet som på en eller annen måte innehar en slags maktposisjon. Ja, faktisk er dette fenomenet mer utbredt enn det vi liker å ta innover oss.

Les også: Donald Trumps forhold til USA er omtrent som Draculas forhold til blodbanken

Barboras historie

Dette er selvfølgelig bare en spekulasjon fra min side. Riktignok er den basert på den historien som filmen presenterer, men det er likevel en spekulasjon. Derfor kan fasiten like gjerne være at henvendelsen fra Barbro til Bertil aldri innebar noen form for psykologisk tilpasning eller underkastelse, men i stedet representerte en genuin kunstnerisk og menneskelig nysgjerrighet fra Barboras side. Her kommer det nok an på øynene som ser.

Det at vi i filmen får vite at hun tidligere hadde en voldelig kjæreste, som hun åpenbart hadde vanskelig for å løsrive seg fra, og som hun til slutt måtte rømme fra, behøver ikke å bety så mye i den ene eller andre retningen.

Samarbeidet fungerer

Nå skulle det heldigvis vise seg at prosjektet, portrettmale Bertil, forløp mye bedre enn det visse eldre menn med inngrodd skepsis til det aller meste, kunne fantasere om.

Bertil oppfylte sin del av avtalen, og møtte regelmessig opp i atelieret til Barbora, for der å sitte modell. Litt av en tålmodighetsprøve må det ha vært for ham, og ganske sikkert var han spent på resultatet.

Bertil ser det ferdige portrettet

Den scenen hvor Bertil får se det ferdige portrettet, er et meget sterkt filmatisk øyeblikk. Uten at jeg skal røpe for mye, kan jeg jo opplyse om at han fikk en usedvanlig sterk, emosjonell reaksjon.

Skal jeg forsøke meg på en psykologisk forklaring på reaksjonens hans, vil ikke denne bli særlig komplisert. Dette fordi han ganske enkelt fremviste en allmenngyldig psykologisk reaksjon. Eller sagt med andre ord: Måten han reagerte på, angår oss alle.

Min hypotese er som følger: Da han fikk se det malte bildet av seg selv, ble han overveldet av en intens og smertefull erkjennelse av å ha blitt sett. Barbora hadde sett ham. Portrettet var nemlig ikke av den personen han på dette tidspunktet fremstod som, etter flere år med rus og kriminalitet, løgner og skuffelser.

Nettavisen Pluss: Slik tror ekspertene vi vil ha sex i fremtiden

Nei, han følte han var blitt sett som det mennesket han var, før livet hans ble preget av selvdestruktivitet, selvforakt og gale valg, og mens han ennå våget å tro og stole på at de gode sidene hans var gode nok.

Bertils narsissistiske sårbarhet

I mine øyne handlet denne åpenbaringen om at Bertil - på en sjokkartet måte - ble seg bevisst sin narsissistiske sårbarhet.

Helt kort: Med narsissistisk sårbarhet menes en type sårbarhet som har blitt dannet i løpet av oppveksten, som en følge av udekte behov for speiling og idealisering.

Fra fødselen av har vi alle medfødte behov for å få bekreftet at vi representerer høydepunktene i våre foreldres liv.

Spedbarnet får denne bekreftelsen ved å speile seg i sin mors øyne, og i speilbildet se et elsket og ønsket barn. Behovet for idealisering får barnet dekket gjennom å kunne forholde seg til enn trygg, klok og beskyttende voksenperson, som også har evnen til å rettlede. Ikke sjelden er dette far.

Siden de færreste av oss får dekket behovet for henholdsvis speiling og idealisering fullt ut - fordi de aller fleste opplever å ha en oppvekst som på ingen måte kan kalles optimal - vil vi alle nå voksenlivet med en god porsjon narsissistisk sårbarhet i bagasjen.

Bertils narsissistiske sårbarhet gjorde ham kanskje ekstra mottakelig for bekreftelse fra Barbora, og førte til kraftige, emosjonelle rystelser hos ham da han fikk se portrettmaleriet.

Hvordan takle et slikt sjokk?

Hvis jeg skal driste meg til å gå videre med denne hypotesen, tenker jeg at en slik sjokkartet opplevelse i utgangspunktet kan gå begge veier; personen som blir gjenstand for eksponeringen, kan forsøke å lære av den, og bli seg bevisstgjort sine egne sårbarhetsområder.

Les også: Nye koronatiltak: Her blir kunder nektet adgang til matbutikken

Eller den kan vekke til live i ham et fortrengt, men umettelig behov for stadig mer bekreftelse, som fort kan føre til bitterhet, sinne og hevntanker mot omgivelsene.

Hva ville eksempelvis skjedd, hvis Barbora hadde brutt kontakten med ham, idet maleriet var ferdigstilt? Hadde hun gjort dette, ville hun først ha gitt ham en skjellsettende opplevelse av å bli bekreftet som menneske, før hun i neste øyeblikk ville ha avvist ham. Hvordan dette i så fall ville vært for Bertil, kan man jo bare lure på.

Barbora er der for ham

Heldigvis fortsatte Barbora å være der for ham. Hun trakk seg ikke unna, men ble i stedet en nær venn han kunne støtte seg til. En han kunne oppsøke når han slet med sine indre demoner. En han kunne gi lange klemmer.

Og enda bedre: Barbora ville gjerne male ham flere ganger! Han kunne med andre ord se frem til nye bekreftelser.

Bertils ulykke og Øysteins fortvilelse

Da Bertil ble skadet i en ulykke, stilte hun opp for ham, nok en gang. Hun oppmuntret ham til å trene. Sammen gikk de turer, drakk øl, og de fortsatte å gi hverandre lange klemmer. Og sannelig ville ikke Barbora male ham enda en gang!

Samboeren hennes, Øystein, reagerte, naturlig nok, på den tette kontakten mellom Barbora og Bertil. Det er vel ingen tvil om at intensiteten og kraften Barbora la for dagen, da hun pleiet forholdet til Bertil, skremte Øystein ettertrykkelig.

En relasjon som både var sunn og usunn

Selv om jeg i det store og hele opplevde kontakten mellom Barbora og Bertil som konstruktiv og verdifull, var det utvilsomt øyeblikk hvor jeg reagerte negativt på planløsheten og impulsiviteten, som også var en del av forholdet deres.

Jeg satt vel særlig med følelsen av at det tette vennskapsforholdet jeg ble vitne til, i verste fall kunne få en uheldig innvirkning på Bertils videre utvikling. I så fall ville det ikke vært vennskapet i seg selv som kunne ført til utviklingsmessig stagnasjon hos ham. Heller ville det vært den psykologiske avhengigheten i relasjonen deres, som kunne gitt et slikt utslag.

En viktig pause

Heldigvis - ja, jeg sier heldigvis - ble det av ulike grunner en pause i kontakten mellom dem, og dette kan godt være noe som gagnet begge parter.

For Bertils del førte dette avbrekket kanskje til at han på egen hånd fikk nødvendig tid og anledning til å ta et oppgjør med sitt tidligere liv, noe som ville være helt nødvendig dersom planen hans var å legge om kursen på livet sitt.

Les også: Oliver var blakk, men reiste tur-retur Amsterdam for én date: – Var helt bajas

Spørsmål som melder seg

Hvordan gikk det egentlig med Bertil? Fortsatte Bertil den destruktive ferden mot undergangen, eller maktet han å gjøre de nødvendige endringer for å gi livet sitt en ny retning?

Eller hva med Barbora? Klarte hun å slippe taket i Bertil, for heller å konsentrere seg om sine egne problemområder? Var det mulig å redde forholdet mellom henne og Øystein?

Avslutningen

Jeg skal selvfølgelig ikke røpe hvordan det så langt har gått med hovedpersonene, men jeg likte måten filmen sluttet på.

Avslutningen viste i grove trekk hvordan det stod til med Bertil og Barbora, samtidig som den etterlot såpass mange ubesvarte spørsmål at fantasien får rikelig materiale å sysselsette seg med i tiden som kommer.

«Kunstneren og tyven»- en film det er vanskelig å glemme!

Kommentarer til denne saken