Gå til sidens hovedinnhold

- Kvinnesynet innvandrerne viste skepsisen berettiget

Nina Hjerpset-Østlie mener det ikke er rasisme som stopper innvandrere i døra på utestedene, men innvandrernes eget kvinnesyn.

- I kampanjer som #norskrasisme glemmer man at det skal to til for å danse tango. På 80- og 90-tallet var det i utgangspunktet ikke noen påfallende negative holdninger til innvandrerungdom, men man fikk fort slike holdninger på grunn av måten mange oppførte seg på. Kvinnesynet disse viste gjorde eventuell skepsis berettiget. Det synes jeg antirasistene skal huske på, sier Nina Hjerpset-Østlie til Nettavisen. Hun er journalist i det islamkritiske nettstedet Document.no.

- Problemet blir ikke bedre hvis vi ikke får røsket opp i det. En del skepsis er ikke bare rasisme. Noe er begrunnet, og man må også få bukt med noe av den ukulturen som finnes i noen innvandrermiljøer. De må selv ta tak i problemet. Det er ikke vi som skal opdra sønnene deres, sier Hjerpset-Østlie.

I et debattinnlegg på Document.no skriver Hjerpset at den antirasistiske ideologien har forhindret en skikkelig integreringsdebatt i Norge, og at nesten all skepsis til innvandring blir forklart med rasisme og fremmedfrykt blant etniske nordmenn.

Egne erfaringer
Hjerpset-Østlie underslår ikke at det finnes ekte rasisme i det norske samfunnet, men skriver at mye av skepsisen skyldes holdningene som innvandrerne selv har. Som eksempel bruker hun sin egen ungdomstid på 80- og 90-tallet da hun møtte innvandrere på byen i Oslo.

«Å ta taxi alene hjem føltes fremdeles like trygt som banken. Det gjorde ikke Oslos utesteder, når det var gjenger av norsk-pakistanske gutter/unge menn til stede. De utviste konsekvent en helt uakseptabel og grenseoverskridende atferd overfor kvinner. For å si det kort: de sjenerte seg ikke for å grafse på steder man bare ikke grafser på, spesielt ikke hvis man ikke er invitert. Når de øyeblikkelig fikk beskjed om å fjerne lankene, kvitterte de elskelige herrer oftest med å hvese “hore” og selvfølgelig “rasist”. Som oppvokst i Oslo har jeg en relativt stor bekjentskapskrets og jeg kjenner nesten ingen som ikke på regelmessig basis enten ble utsatt for dette selv, eller var vitne til det» skriver hun i innlegget og fortsetter.

Debatten #norskrasisme ruller fortsatt på Twitter. Du kan se den her. Artikkelen fortsetter nedenfor.

HTML EMBED
!function(d,s,id){var js,fjs=d.getElementsByTagName(s)[0],p=/^http:/.test(d.location)?'http':'https';if(!d.getElementById(id)){js=d.createElement(s);js.id=id;js.src=p+"://platform.twitter.com/widgets.js";fjs.parentNode.insertBefore(js,fjs);}}(document,"script","twitter-wjs");

«Og jada, mange kvinner har en eller annen gang fått sin kroppssone invadert og krenket av en etnisk norsk mann på diskotek. Men hans fremste kjennetegn var som regel et høyt antall promille og fårete unnskyldninger når man skrek opp. Som oftest ble han kastet ut, og så vidt jeg husker var det ingen organisasjoner eller talsmenn som engasjerte seg på hans vegne for å utrydde våre anti-full-mann-med-klåfingre-holdninger. De norsk-pakistanske unge mennene stilte derimot i en egen klasse. De befølte en med den største selvfølge og aggresjonsnivået når de ble avvist var betydelig. Kanskje var det å være på samme sted som spar­somt kledde damer på vift noe nytt for dem, men deres uspiselige atferd var sannelig noe nytt for oss i mottagerenden også».

- Nå har det rent mye vann i havet siden jeg gikk på byen. Jeg tror ikke norsk-pakistanerne er de mest fremtredende i dag, men det har kommet nye innvandrergrupper som har tatt over stafettpinnen. I dag er det heller ikke så hyggelig å gå gjennom Grønland bydel i Oslo på kveldstid en sen kveld, sier Hjerpset-Østlie.

Dysset ned
Hjerpset-Østlie mener at slike episoder ble dysset ned av det offisielle Norge som i stedet valgte «å støtte yrkesantirasistene i deres ensidige, forstokkede utpeking av rasister, gjerne fulgt av holdningskampanjer».

Hun mener at nettopp den manglende evnen til å se begge sider av saken, har svekket kampen mot fremmedfiendtlighet i Norge.

«Hvis noen av dem i dag lurer på hvorfor kampanjene ikke har virket og hvorfor organisert antirasisme ikke har spesielt høy status lenger, så har dere store deler av svaret deres her. Tilværelsen er ganske enkelt ikke like svart/hvit som antirasisters verdensanskuelse» mener Hjerpset-Østlie.

Du kan lese hele innlegget hennes på Document.no her.

- Dyrker skyttergravsmentalitet
Rune Berglund Steen i Antirasistisk senter er ikke enig i at den norske rasismedebatten bare fokuserer på den ene siden.

- Jeg har alltid ment at vi skal snakke om begge sider av problemet, men jeg mener at Hjerpset-Østlie forsøker å gjøre det illegitimt å snakke om begge deler. Alt skal snakkes om, og det bør også være hennes mantra. Hun dyrker i stedet fram den typen skyttergravsmentalitet som man kanskje hadde for mye av på 80-tallet, og legger dermed opp til å gjenta fortidens feil. Fordi hun en del år tilbake hadde dårlige opplevelser med minoritetsungdom, så blir hun forbannet når minoritetsungdom snakker om sine dårlige opplevelser i dag. Det er en oppskrift på en svært dårlig offentlig debatt, sier han.

- Snakker dere i Antirasistisk senter om begge sider av saken?

- Ja, for alt må snakkes om. "Omvendt rasisme" – som egentlig bare er "rasisme" - er reelt, og alvorlig for noen. Men det er helt riktig at vi ikke snakker like mye om begge deler av problemet. Omvendt rasisme får generelt ikke like store konsekvenser som majoritetsbefolkningens rasisme. Det ble gjort en undersøkelse i arbeidslivet som viste at hvis du het "Saera Rashid" så var det 200 arbeidsgivere som ikke ville ta deg inn på jobbintervju, men hvis du het "Ida Johansen" så tok de deg inn. Rasisme og fordommer i majoritetsbefolkningen får gjerne større konsekvenser for flere, og derfor snakker vi mest om det, sier Berglund Steen.

- Det ble ingen perfekt debatt
Berglund Steen er enig i at debatten på 80- og 90-tallet ikke ble perfekt.

- Det er ingen tvil om at det var en fløypreget debatt på 80-tallet. Jeg skal ikke påstå at antirasister gjorde alt riktig, men Hjerpset-Østlie trekker historieskrivningen veldig langt i én retning. Det er viktig å huske at antirasistene hadde en ofte hissig og ensidig motfløy. Mange innvandreres møte med Norge var også svært hardt. Brumunddal har blitt stående som eksempelet på det verste - sprengladning og brannbombe mot pakistansk butikk, brennende Ku klux klan-kors og mye mer. Ble det en perfekt offentlig debatt ut av dette? Trolig ikke det, sier han.

Kommentarer til denne saken