Ja, mener den kristne dagsavisen Vårt Land, i en aktuell debatt om praksisen rundt skolegudstjenester i Oslo.
Bakgrunnen er at kommunens tros- og livssynsutvalg nettopp har foreslått at «gudstjenester, bønnesamlinger og andre former for ritualer eller markeringer ikke foregår i skoletiden.»
Forslaget gjelder selvsagt alle trossamfunn. I praksis betyr det at juleavslutninger i kirken bør holdes etter skoletid.
Som ventet klarer ikke Vårt Land å se prinsipielt på spørsmålet. Som kjent er det ingen som gir fra seg privilegier frivillig, og kristenfolkets avis er intet unntak. Den er heller ikke ukjent med behovet for mild tvang:
«En kan jo tenke seg hva en skoleelev vil velge, stilt overfor kortere skoledag eller en ekstra time i kirken», som det heter.
LES OGSÅ: Fakta står i veien for slagordene
Samtidig skal lederskribenten ha honnør for sin hensynsløse ærlighet: «Om det innføres et krav om å legge skolegudstjenester utenfor skoletiden, er det fare for at tradisjonen vil smuldre opp ganske fort», heter det.
Eh, ja?
Da har kanskje den gamle tradisjonen ikke lenger livets rett?
I Oslo er nå under halvparten av befolkningen medlemmer i Den norske kirke. Mange kirker står tomme, og siden svært få barn blir døpt, vil tallet fortsette å synke - ifølge beregninger helt ned mot 30 prosent på bare én generasjon.
Men nei, den manglende interessen for gudstjenester er ikke muslimene sin feil.
Vi som bor i innvandrertette bydeler vet tvert imot at mange tradisjonelle muslimer ønsker å sende barna til juleavslutningene i kirken. Det er på en måte felles religiøs grunn. Det er vi alminnelige hedninger som har skylda for frafallet.
Det er vi som i stadig større grad melder oss ut av kirken. Og lar være å døpe barna våre. Eller gifter oss på Tinghuset.
Dette betyr ikke nødvendigvis at vi ønsker å redusere kristendommens plass i skolens pensum og læreplaner.
Selv mener jeg at kunnskaper om kristendommens plass i vår vestlige kulturhistorie bør ha en større plass i skolen enn den har i dag, sammen med de sentrale historiene i Det gamle og Det nye testamentet.
(Les videre etter målingen)
Norske elever trenger å vite hvem den barmhjertige samaritan var, hvem Moses var, eller ha hørt historien om den bortkomne sønnen - for å ta noen få eksempler. På samme måte som de bør ha kjennskap til heksebrenningene og inkvisisjonen.
Ganske enkelt fordi viktige deler av vår vestlige sivilisasjon, vårt språk og begrepsapparat, hviler på disse fortellingene.
Men å kreve kunnskap om noe, er ikke det samme som å tro på noe.
Derfor er godt å se at lederen i det omtalte tros- og livssynsutvalget, prost Trond Bakkevig i Vestre Aker, går aktivt ut og peker på at forslaget om å legge gudstjenester utenom skoletid bygger på samme prinsipp som det formelle skillet mellom kirke og stat.
Han formulerer det slik:
«Staten, kommunen og skolen er for alle, kirkens gudstjenester er for dem som ønsker å gå der.»
Bakkevig går også i rette mot Vårt Lands merkelige formulering om at «så lenge trossamfunnene ikke bedriver aktiv forkynnelse under skoletiden, ser vi ingen prinsipielle betenkeligheter med å holde den fine skolegudstjenestetradisjonen i hevd.»
Les flere kommentarer av Erik Stephansen her
Men en gudstjeneste er forkynnelse. Det er forkynnelse som er hele gudstjenestens mening. Eller som Bakkevig skriver:
«Mener Vårt Land gudstjenester i skoletiden skulle skje uten "aktiv forkynnelse"? Den norske kirke har ikke slike gudstjenester – og det ville knapt være en gudstjeneste.»
Så går det an å forstå Vårt Lands frustrasjon over stadig å tape terreng i disse spørsmålene. Men kanskje er den fruktbare oppsummeringen slik:
Vi som ikke er religiøse trenger å anerkjenne behovet for kunnskap og innsikt i de ulike trossamfunnenes liv, lære og historie - og her står kristendommen i en selvsagt særklasse.
Samtidig trenger kristenfolket å anerkjenne det selvsagte behovet for likebehandling når det kommer til forkynnelse og tro.