*Nettavisen* Nyheter.

Linn Winsnes Rosenborg

La IS-kvinnene komme hjem

Foto: Felipe Dana (AP Photo)

Det er i møte med ondskap vi må holde fast ved det som gjør samfunnet vårt til et sivilisert, demokratisk rettssamfunn.

Jeg har nettopp lest ferdig fredsprisvinner Nadia Murads bok Den siste jenta. I boken får vi nærmere innsyn i tiden før, under og etter at IS invaderte jesidienes område i Irak (august 2014). 21 år gamle Nadia ble vitne til at seks av hennes brødre ble henrettet. Hun ble selv tatt til fange, og holdt som sexslave av IS.

Debatten om IS-brudene (..) som nå raser er så vanskelig å forholde seg til, og enda vanskeligere nå som jeg har satt meg mer inn i skjebnen til blant andre jesidiene.

Noe av det som opprører meg når vi hører og leser disse beretningene, er hvordan koner av IS-krigere som gjentatte ganger voldtok og torturerte jesidi-jentene (noen av dem svært unge) tilsynelatende ikke hadde noe problem med dette. Slik det blir gjenfortalt så de ned på slavene, og ville ikke ha noe med dem og gjøre - langt mindre hjelpe dem.

IS-kvinnene som nå intervjues påstår at de aldri har sett eller hørt noe til grusomhetene IS´ ofre forteller om. Blant disse IS-kvinnene er kvinner som frivillig har valgt å forlate sine liv og familier i vestlige land, for å slutte seg til den Islamske Staten.

Det er naturlig å la seg opprøre av følelser og sinne mot disse kvinnene som helt åpenbart driter i likestilling, menneskerettigheter, barns sikkerhet, kvinnefellesskap med mer for å støtte en grusom terrororganisasjon. Jeg kan helt fint stille meg bak argumentasjonen om at kvinnene, helt frivillig, har valgt å stille seg bak vår tids verste ondskap - så da får de pokker meg komme seg ut av det selv også. Som man reder ligger man og så videre.

Men - midt i disse følelsene må vi tørre å la rettsstaten dømme. Det blir så galt når folket påtar seg dette oppdraget i affekt. Det er i møte med ondskap vi må holde fast ved det som gjør samfunnet vårt til et sivilisert, demokratisk rettssamfunn.

Kvinnene, som norske statsborgere, har rett til å vende hjem med sine barn. De må få vende hjem, for deretter å bli straffeforfulgt og hjulpet inn i rehabilitering/avradikalisering. Om mulig.

Dette åpner selvsagt også opp for noen store spørsmål og vanskelige utfordringer.

Hvordan operasjonaliserer man disse idealene om straffeforfølgelse og rehabilitering? Hvordan hindre ytterligere radikalisering (av andre)?

Hva har politimyndighetene hjemmel til å gjøre, hvor mye kan disse gripe inn og hva kan kvinnene straffeforfølges for?

Og viktigst: dersom det ender i domfellelse - hvordan vil rehabiliteringsløpet se ut og hvem vil ha ansvaret for barna under og etter soning av straff?

Jeg har ikke svar på disse spørsmålene, det får bli opp til fagpersoner og politikere å finne. De må også, mens de leter etter svar, huske at det nå sitter barn som er norske statsborgere i flyktningeleire. Barn som lever under grusomme, og farlige forhold. Norske barn, som vi gjennom FNs Barnekonvensjon er forpliktet til å ta ansvar for. Disse barna må vi få hjem. Nå.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.