I en smal grøft i utkanten av Mariupol ligger blant andre 18 måneder gamle Kiril, som fikk en granatsplint i hodet. 16 år gamle Ilija mistet beina i en eksplosjon.

Få de siste oppdateringene i Nettavisens Ukraina-studio

Kommunearbeiderne kaster likene ned i grøfta så fort som mulig. Jo mindre tid de tilbringer her, jo bedre er sjansen for at de selv skal overleve.

– Alt jeg vil er at dette skal være over. Faen ta alle de som startet dette, raser Volodymyr Bykovskyj, mens han drar forkullede lik ut av en lastebil.

Les også: Zelenskyj: Beleiringen av Mariupol vil huskes som en krigsforbrytelse

Strategisk by

Flere blir det. I gatene ligger likene overalt, og i kjelleren på sykehuset ligger de i påvente av at noen skal hente dem. Den yngste rakk ikke engang å få kuttet navlestrengen.

Havnebyen med 430.000 innbyggere var første mål for Russlands invasjon. Om Russland kan innta byen, vil de få en direkte forbindelse med Krim og full kontroll over Azovhavet.

I tre uker var nyhetsbyrået AP det eneste som hadde journalister på bakken i byen, og var vitne til hvordan den ble kastet ut i kaos og fortvilelse.

Ingen vei ut

Gjentatte ganger ble det bedt om etablering av humanitære korridorer, lenge uten hell. Først onsdag varslet myndighetene at om lag 30.000 personer hadde lyktes med å forlate byen med bil. Men på tross av enkelte evakueringer er fortsatt flere hundre tusen igjen i Mariupol.

Veiene ut av byen er minelagt. Det er snart tomt for mat. Strømmen er stort sett borte, og innbyggere må smelte snø for å få vann.

Byen er preget av død. Myndighetene har registrert 2.500 dødsfall i løpet av beleiringen, men har ikke mulighet til å telle alle på grunn av de vedvarende artilleriangrepene. Folk blir bedt om å etterlate lik i gatene. Det er altfor farlig å holde begravelser.

Russland hevder de ikke angriper sivile, men legene sier de behandler ti sårede sivile for hver soldat.

– Vis dette til Putin

For bare noen uker siden så fremtiden mye lysere ut. Med et stort havneanlegg og høy etterspørsel etter jern og stål gikk fabrikkene i byen godt. Dagene i 2014 da Mariupol nesten falt til russiskstøttede separatister var et fjernt minne.

De fleste ble værende i byen da invasjonen truet, og regnet med at de kunne holde ut hva enn følgene ble. De første dagene ble tilbrakt i bomberom, men livet kunne fortsatt leves.

27. februar begynte det å forandre seg. En ambulanse kjørte inn til sykehuset med en fem år gammel jente, livløs, blek og blodig etter russiske artilleriangrep. En lege så rett inn i kameraet til AP-journalisten mens han prøvde å gi henne oksygen.

– Vis dette til Putin. Øynene til dette barnet og de gråtende legene, raste han, fulgt av lang rekke banneord.

Les også: Støre lover økte bidrag til Nato

Måtte finne sykehus i blinde

Jenta kunne ikke reddes.

Mot slutten av februar begynte selve beleiringen. 2. mars gikk Ilija og en gjeng andre gutter ut på en gresslette for å sparke fotball. En bombe eksploderte og tok med seg beina til Ilija.

Ambulansearbeiderne måtte finne et sykehus med kapasitet nærmest i blinde uten mobilnett. Heller ikke dette barnet kunne reddes. Faren Serhij falt ned på knærne i gråt mens han klemte guttens hode.

4. mars var det ettåringen Kirill sin tur. Han var pakket inn i et pledd da moren og stefaren kom til sykehuset med ham.

– Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor, spurte den gråtende moren i en sykehuskorridor.

Hun pakket opp pleddet og kysset gutten en siste gang.

Plyndringen begynte 6. mars

Da det gikk opp for folk at det ikke var noen utvei, endret stemningen seg. Mariupols innbyggere gjemte seg i bomberom på nattetid og brukte dagene til å hamstre mat og få tak i det de kunne fra boligene sine.

6. mars begynte plyndringen, slik det gjerne gjør i desperate situasjoner. Folk knuste vinduer og brøt opp skoddene på butikkene for å sikre seg det de kunne.

– Vær så snill, hold dere samlet, folkens. Dette er hjemmet deres, hvorfor knuser dere vinduer og stjeler fra butikkene deres, spurte en gråtkvalt soldat.

Putins plan

En politimann stanset en rekke mennesker som hadde samlet seg ved en utfartsvei.

– Alt er minelagt, og veiene ut av byen blir angrepet med artilleri. Dessverre er vi tryggest her i byen, i bomberommene, sa han.

Lidelsen ser ut til å være en del av Putins planer. Den russiske presidenten har stått bak lignende ting før. I 2000 gjorde han slutt på opprøret i Tsjetsjenia ved å legge hovedstaden Groznyj i ruiner. I 2016 gjorde han det samme med Aleppo i Syria, for sin nære allierte, Bashar Al-Assad.

9. mars var lyden av russiske jagerfly nok til at folk i Mariupol søkte dekning, selv om de ikke visste hvor angrepet ville ramme denne gangen. Denne dagen bombet de barne- og fødesykehuset i Mariupol. Redningsarbeidere løftet en gravid kvinne opp gjennom ruinene. Hun visste at barnet i magen ikke ville overleve.

– Drep meg nå, ropte hun.

Barnet ble dødfødt. Moren døde en halvtime senere. Legene rakk aldri å registrere navnene deres.

Ble offer for konspirasjonsteorier

En annen gravid kvinne, Mariana Visjegirskaja, ventet på å få føde ved sykehuset da det ble angrepet. Med blodig ansikt fant hun en utvei fra det ødelagte sykehuset i pysjamas. Utenfor stirret hun hjelpeløst på flammene.

Neste dag ble datteren Veronika født på et annet sykehus. Hun har blitt et symbol på lidelsene i Mariupol.

Den russiske ambassaden i London la ut bilder på Twitter der de hevdet bildene var falske, de hevdet at sykehuset ikke var i drift, og kalte Visjegirskaja en skuespiller – sistnevnte påstand noe som typisk brukes i konspirasjonsteoretiske miljøer for å nekte for at for eksempel skoleskytinger har funnet sted. Twitter fjernet innleggene.

Det blir verre

Reporterne fra AP, som var i Mariupol og dokumenterte angrepet med video og bilder, så ingen tegn til at sykehuset var i bruk til noe annet enn nettopp det – som sykehus. Det er heller ingenting som tyder på at Visjegirskaja var noe annet enn en vanlig pasient.

Få dager senere var sykehuset inntatt av russiske styrker. Nye bombeangrep hadde krevd enda flere barns liv.

Varaordfører Serhij Orlov spår at det blir enda verre.

– Soldatene våre slåss til siste kule. Men folk dør uten mat og vann. Jeg tror at vi de neste dagene får se hundrevis, kanskje tusenvis av nye dødsfall, sier han.