RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Paul Weaver (Side2)

Linns treningsdagbok

Sist oppdatert:
SUKSESS (og litt fiasko)

(SIDE2:) Linn Madsen (28) skal komme seg opp av sofaen og bli et kondisjonsmonster. I tillegg skal hun ble sterkere i armene og gjerne gå ned i vekt.

Les fullt treningsprogram her: Bedre kondis, sterkere armer og ned i vekt

Bakgrunn for treningsdagboken:
I form på 4 uker?
Trenerens kommentarer:

Effekt etter én ukes trening?

Uke 1

Etter å ha kommet meg etter den sjokkartede opplevelsen det var å måtte springe Cooper-testen for første gang på sikkert 12 år, begynte jeg å mentalt forberede meg på ukene som sto foran meg.

Treningsprogrammet virket overkommelig og etter opplevelsen med den gamle mannen som løp forbi meg da vi begge sprang til bussen, var motivasjonen på topp.

Flaut!
Min første treningsøkt besto av styrkeprogram for armene samt «distanseløping» på tredemølle. Gudskjelov hadde jeg kveldsvaktuke, for å gjennomføre det styrkeprogrammet var flaut nok i et nesten tomt treningsstudio klokken 11 på formiddagen.

Blant et par ivrige muskelbunter satt jeg altså å strevde med bare en fislete stang, uten noen vekter på, da jeg skulle gjennomføre «Biscepscurl, skott-curl». Det aller verste var at selv uten vekter ble stanga for tung for tre sett à 14 repetisjoner.

Da jeg var ferdig med den massive anstrengelsen, satt muskelgutta og humret. De skal ha kudos for at de ikke gapskrattet! Resten av styrkeprogrammet gikk greit, selv om fiskebollearmene mine var en konstant kilde til flauhet.

Høy puls?
Bedre gikk det med springingen, selv om det var uvant å springe på moderat tempo. Dessuten fikk jeg ikke pulsen ned i de anbefalte 130-150 (jeg tror jeg har en uvanlig høy puls egentlig), men sprang på et nivå slik at jeg kunne snakke korte setninger om nødvendig.

Etter jeg var ferdig var jeg litt bekymret for at jeg ikke hadde tatt nok i under styrketreningen, eller kanskje gjort det feil, men skikkelig støle muskler dagen etterpå er vel et tegn på at noe var blitt trent i hvert fall.

To dager senere var det klart for sirkeltrening. Jeg hadde ligget oppe om nettene og fundert på hvordan i alle dager jeg skulle klare å hoppe tau mellom alle apparatene på det ikke så altfor store Sats-senteret på Solli plass i Oslo.

Hoppetauets tortur
Redningen ble at jeg fikk låne en tom sal, som attpåtil hadde nesten alt det utstyret jeg trengte.

Ahh, tauhopping. Da jeg pakket ut mitt for anledningen nyinnkjøpte hoppetau, hadde jeg bare gode minner fra friminutt på barneskolen, der vi hoppet i vei, time etter time.

I sirkeltreningen skulle jeg hoppe i tau i 60 sekunder mellom hver eneste øvelse. Piece of cake! 60 sekunder liksom. Herrejessu, hvor feil jeg tok. Jeg var døden nær etter hver eneste hoppetauøvelse, og om jeg snublet i tauet straffet det meg ved å slenge seg opp å piske meg på armen. Au!

Stresset
Men puls det hadde jeg, og det var vel det som var poenget. Merket at tidsangivelsene stresset meg litt, så jeg tror ikke jeg gjorde push-up'ene rett for eksempel. Neste uke, skal jeg gi litt blaffen i tida, og heller gjøre det ordentlig.

Jeg hadde også tatt for lette vekter, så neste uke tror jeg at jeg dobler vekta både på medisinballen og markløftet.

Etter en utvidet lønningspils på fredag, var ikke intervalltrening det som sto øverst på ønskelista lørdag morgen. Men jeg rullet ut av senga og fant fram treningstøyet.

Kongen møtte opp
På vei til treninga møtte jeg på kong Harald som var på Nasjonalbibliotket for å åpne en utstilling. Uten å vite noe om kongens generelle kondis, så tror jeg at jeg kunne slått ham i Cooper-testen når jeg er ferdig med mine fire uker.

Intervalltreningen gikk faktisk ganske bra, og på den siste intervallet var jeg rimelig tom for krefter så jeg tror jeg traff ganske bra. Og så sprang jeg 6 kilometer, og det tror jeg er det lengste jeg noensinne har sprunget.

Mer protein
Det har gått relativt greit å inkludere noen av kostholdsrådene. Jeg sliter med å få i meg mer frokost, rett og slett fordi jeg sliter med å komme meg opp tidlig nok til å hive sammen en omelett.

Dessuten liker jeg ikke linser og bønner, men jeg prøver å inkludere mer kjøtt og fisk i middagene mine. Jeg har også kastet meg på nøttetrenden, som er en god måte og stille litt mellommåltidssult. Har også sluttet å drikke sort te, og drikker nå bare grønn te, eller te basert på frukt eller urter.

Uke 2

Jeg hadde ventet på den, men motivasjonskrisa kom fortere enn jeg hadde trodd. Faktisk allerede mandag i uke to. Dette er dagen jeg egentlig skulle gjøre et styrkeprogram for armene og distanseløping på tredemølle.

Det er spesielt distanseløpinga jeg gruer meg til, siden det er så uhorvelig kjedelig. Dessuten er det utrolig fullt på treningssentrene på mandag, og mye venting på de rette apparatene, spesielt rett etter jobb.

«Gossip Girl» vant
Som du skjønner, er unnskyldningene mange, men det som avgjorde dilemmaet for meg, var «Gossip Girl» på FEM. Det ble sofaen den kvelden, men med høytidelige løfter overfor meg selv om at jeg skulle trene dagen etter i stedet.

Og tirsdag kveld tvang jeg meg selv opp på trening, mens mantraet «jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke» kjørte rundt i hodet mitt på vei opp mot Sats. Er det egentlig så ille å være lat og lubben?

Fortsatt flaut
Utover uka gikk det bedre, selv om jeg fortsatt ikke helt får til sirkeltreningen. Dessuten hadde jeg glemt hoppetauet på jobb, og hopping med imaginært hoppetau gjorde opplevelsen enda flauere enn forrige uke, men jeg kom meg gjennom det.

Intervalltreningen er blitt min favoritt i ukesprogrammet, og også denne lørdagen troppet jeg opp på en ganske tomt SATS. Jeg fikk lagt inn enda en intervall denne gangen og var veldig fornøyd med meg selv. Neste uke skal jeg løpe enda fortere i intervallene.

Uke 3

Etter en strålende avslutning på uke to, var nedturen desto større i uke tre. Etter at «Gossip Girl» nok en gang vant på mandagen, dro jeg opp på treningssenteret tirsdag kveld for ukas kjedeligste trening: distanseløping.

Allerede på vei opp til Sats kjente jeg at ting ikke var helt som de skulle. Jeg hadde, som en annen pensjonist, ganske vondt i den venstre hofta, noe som var akkompagnert av smerter i høyre kne. Det er i bunn og grunn ikke helt uvanlig, og går som oftest bort etter en liten stund.

Sporty norsk ungdom
Jeg har nemlig ikke alltid vært en sløving, og har drevet med alt fra ballett, via tennis til fekting i mine yngre år. Dermed har jeg også et par gamle idrettsskader jeg ynder å dra fram som bevis på min aktive fortid.

Jeg vrikket den ene foten min ganske alvorlig i åttende klasse på håndballtrening. Såpass alvorlig at jeg ikke fikk lov å fortsette min, ikke spesielt suksessfulle håndballkarriere etter det.

Også var det kneet da, som begynte å murre denne tirsdagskvelden. Det stammer fra et fall fra en hest da jeg var ni. Fallet var ikke spesielt ille, men det utrolig kjipe hesten snudde seg og bokstavelig talt sparket meg mens jeg lå nede. Og nå hadde tydeligvis den nye treningsiveren min blitt for mye av det gode.

Måtte gi opp
Etter oppvarming og cirka ett kvarter på tredemølla, var det bråstopp. Det gjorde bare utrolig vondt i både knær, hofter og ankler, og jeg måtte dra hjem med bare halvveis forrettet sak. Det var utrolig kjipt! Problemet for meg har alltid vært å komme meg på trening. Så snart jeg er på plass klarer jeg alltids å gjennomføre det jeg skal.

Nedslått måtte jeg humpe meg hjemover igjen, og hele resten av uka var jeg plaget av hofta, kneet og frempå leggen. Jeg turte ikke å springe mer, eller hoppe i tau, og det ble til at jeg ikke gjorde annet enn lett mosjon som å sykle til og fra jobb.

Stress!
Det høres kanskje ut som den perfekte unnskyldning for å snike seg unna mitt nye rigide treningsopplegg, men jeg ble faktisk langt mer stresset av å ikke kunne gjennomføre. Jeg hadde jo satt meg som mål å holde ut.

Mot slutten av uke begynte det å gå bedre, og jeg har store planer om å gjenoppta prosjektet i uke fire, men kanskje bytte ut tredemølla med elipsemaskinen. Stay tuned!

Uke 4

Etter en gradvis forbedring i knær og hofter, var jeg skikkelig motivert til å begynne treningsprogrammet mitt igjen.

Samtidig var jeg litt engstelig for at det skulle gå galt igjen, så det var en smånervøs start på oppvarmingen på tredemølla på tirsdagen. Ifølge planen skal jeg varme opp i 10-15 minutter, så løpe på medium intensitet i en halv time, før jeg varmer ned i 10 minutter. Dette da i tillegg til et kort styrkeprogram for armene.

Hurra for elipsemaskin
Jeg kom meg gjennom oppvarmingen uten problemer, og jogget videre i ti minutter, før jeg byttet til elipsemaskinen som er kjent for å skape mindre slitasje.

Elipsemaskinen var en total ny åpenbaring for meg! Jeg har brukt den før, men aldri over lengre tid, og det gikk jo strålende. Det var også langt mindre kjedelig enn å springe på tredemølle av en eller annen grunn. Suksess på en tirsdag!

Jeg gjennomførte også styrkeprogrammet, og synes kanskje jeg er blitt ørlite grann sterkere. Det er i hvert fall et lite hint av en muskel i høyrearmen min som ikke var der før tror jeg. Høyrearmen min er for øvrig mye sterkere enn venstrearmen, og jeg ser for meg i ånden at jeg skal ende opp med Hellboy-looken hvis jeg ikke gjør noe med det.

Kanskje jeg burde begynne å drikke øl med venstre hånd?

Tøft styrkeprogram
Jeg må helt ærlig innrømme at jeg har gitt opp sirkeltreningen (og jeg beklager dette, Björn), men jeg fikk det rett og slett ikke til. Det var vanskelig logistikkmessig på treningssenteret mitt, og selv når jeg fikset meg en egen sal, sleit jeg med å gjennomføre øvelsene på en korrekt måte.

I stedet slengte jeg meg med på en stram opp/puls-time på Sats, med en halvtime kondisjon og en halvtime styrke. Kondisjonsdelen gikk greit uten de store fanfarene, men styrkedelen var beintøff (for meg i hvert fall), og jeg kjente det virkelig i musklene i dagevis etterpå.

Eg ve te Bergen
Dessverre for min egen fremgang hadde jeg også lagt inn en liten ferie i midten av treningsprosjektet vårt og gikk dermed glipp av tredje treningsøkt denne uka. Og mens Vibeke får mosjon i Cannes der hun springer fra intervju til intervju, og Camilla har sverget på å legge inn et par joggeturer på stranda i Nice, dro altså jeg på heisatur til Bergen.

Det mest atletiske jeg foretok meg på de fem dagene var å stavre rundt på høye hæler i den brosteinsbelagte vestlandsbyen, samt vurdere en gåtur opp på Fløyen (vi tok Fløibanen i stedet).

Alkoholkalorier i fleng
Jeg har også helt garanter brutt alle kostholdsrådene jeg har fått, med unntak av det om at jeg burde spise mer til frokost. Og selv da ble den anbefalte omeletten byttet ut med blant annet champagnefrokost på 17. mai (hos Bergens hyggeligste vertskap).

Alle lovnader om et minimalt alkoholinntak ble glemt (ignorert), så det skulle jammen meg ikke forundre meg om jeg har lagt på meg når vi skal testes og veies i neste uke. Jaja, moro var det lell.

Skal få lagt inn en ekstra treningsøkt eller to de siste par dagene før vi skal tilbake til PT Björn for å teste resultatet.

Resultat

For å være helt ærlig så hadde jeg nesten skrevet ferdig mitt avsluttende blogginnlegg (i hodet i hvert fall) flere dager før vi skulle til Björn for å teste resultatet.

Jeg hadde tenkt å skrive om hvordan det ikke hjelper med all verdens planer, treningssentermedlemskap og dyrt utstyr, hvis du allikevel ikke eier viljestyrke.

Skulking og latskap
Jeg hadde tenkt å forklare mitt antatte nederlag med at jeg hadde vært særdeles ujevn i min oppofrelse på tredemølla, og at jeg i latskapens navn regelrett hadde skulket flere styrketreningsseanser og at jeg i en hel uke hadde ligget på sofaen grunnet skade.

Dessuten hadde jeg både spist og drukket en hel mengde ting jeg hadde lovet å holde meg unna, dette kom ikke til å se bra ut på vekta...

Ville mye
Det jeg gruet meg aller mest til var en ny coopertest. Da vi troppet opp på Elexia for å møte Björn til testen var jeg faktisk litt kvalm av tanken. Og mens de andre ble veid og målt, ble jeg sendt rett på tredemølla, men et løfte til meg selv at jeg skulle jammen slå den forrige distansen, og helst med minst en halv kilometer.

Det eneste som holdt meg oppe da jeg hadde to minutter igjen var tanken på at jeg ALDRI i hele mitt LIV trengte å springe på en tredemølle etter at dette var over. Ikke før i det 11 minuttet klarte jeg å slå min forrige rekord, så det var klart at drømmen om 500 meter lengre ikke kom til å nås.

Men jeg slo i hvert fall rekorden, med 13 %, og når man tenker på min manglende innsatsvilje i noen av ukene, er det kanskje ikke mer enn man kan forlange. Jeg var egentlig ganske fornøyd, selv om jeg irriterte meg litt over at jeg ikke hadde klart fire sammenhengende uker med kondisjonsråkjør. Jeg mener, det var jo faktisk bare snakk om fire uker.

Skipper'n tendenser?
Mens jeg fortsatt slet med å få igjen pusten dro Björn meg ubarmhjertig bort til styrkerommet der vi skulle teste hvor mye sterkere jeg hadde greid å bli i armene.

Da Björn testet meg i begynnelsen av prosjektet klarte jeg ikke å ta en eneste armheving på knærne. Faktisk måtte jeg bygge to stepkasser oppå hverandre før jeg fikk det til, og da klarte jeg bare to.

Björn ba meg nok en gang prøve å se om jeg klarte noen fra knærne, og til min store overraskelse fikk jeg til to! Så prøvde vi oppå kassene, og nå klarte jeg ti på rappen! En seksdobling av resultatet (til sammen da)!

Hurra!
Jeg mente selv at armmusklene mine hadde blitt litt støre i løpet av den siste måneden, men at jeg faktisk hadde blitt sterkere hadde aldri falt meg inn. Jeg ble skikkelig glad, og veldig stolt av meg selv.

Armtreninga var noe av det aller flaueste i forbindelse med hele prosjektet fordi jeg er så svak, men nå har jeg bare lyst å fortsette. Tenk at det går an.

Farvel kiloer
Til slutt skulle jeg opp på vekta, der den brutale sannheten skulle offentliggjøres. Jeg hadde satt meg fore å gå ned litt i vekt, og gå ned en del på lengre sikt. Derfor har jeg forsøkt å begrense kaloriinntaket til under 1500 per dag, men også her har jeg til tider syndet grovt, så jeg hadde ikke de helt store forhåpningene.

Men jammen meg hadde jeg ikke gått ned 2,6 kilo. Jippi! Det som var litt mindre positivt var at bare halvparten av dette var fett, noe som tilsier at jeg også har mistet muskelmasse. Ifølge Björn er dette ikke uvanlig, og det får meg faktisk til å innse viktigheten av å fortsette å trene.

Og selv om jeg lovet kroppen at den aldri mer trengte å sette sine ben på en tredemølle igjen, så vil den nok snart oppdage at det var en hvit løgn.

Fortsatt kjedelig
Alt i alt kan dette blogginnlegget fortsatt handle om viljestyrke, for i min erfaring er det fortsatt det trening handler mest om. Ja da, det er sikkert mengder av folk der ute som er sannferdige når de sier at de synes trening er gøy.

Jeg er fortsatt ikke en av dem, jeg synes det er utrolig kjedelig. Jeg synes heller ikke det føles fantastisk når du er ferdig, bare slitsomt og svett. Og etter fire uker med treningsopplegg, kan jeg også skrive under på at det ikke bare «gjelder å komme i gang». MEN når du faktisk ser resultater, så er det utrolig givende, selv om det bare er snakk om små skritt om gangen.

Jeg er nok fortsatt den svakeste personen på styrkerommet på SATS, men jeg er ikke like svak som jeg var før, og buksa mi er faktisk blitt litt for stor.

Ingen mirakelkur
I en perfekt verden hadde jeg nok hatt lettere for å trene om jeg fant noe jeg trivdes bedre med enn treningsstudio, men i og med at vi bor i et land med vinter 8 måneder i året, er treningssenteret ofte det enkleste, og det teller også en del.

For deg som er som meg, og som rett og slett ikke synes det er gøy å trene, så tror jeg ikke det finnes en mirakelkur som plutselig får oss til å bli treningsnarkomaner. Men når resultatene viser seg, så er det gøy allikevel.

Og jeg tror helt og holdent at det faktisk er greit å skulke i ny og ne. Ei dårlig uke er ingen grunn til å gi opp helt, så lange man begynner på ny frisk uka etter. Man skal jo ha lov å kose seg litt også. Lykke til.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere