RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Paul Weaver, Mediehuset Nettavisen

Livet ble endret ved ett slag

Sist oppdatert:
Runar Vincents Johannessen ville mer enn å eksistere. Han ville leve.

(SIDE2:) I 1993 er Runar Vincents Johannessen 25 år, medisinstudent og ute på byen med venner. Han morer seg som alle andre ville ha gjort. Da han skal forlate utestedet, blir han slått i pannen av en annen gjest. Slaget i seg selv er alvorlig nok, men det er når hodet hans treffer bakken at hjerneskaden oppstår. En skade som alle, inkludert legene, trodde han ville dø av.

Det forstår ikke Runar og det, sammen med en genial hjernekirurg, redder ham. I fem uker lå han i koma. Da han våknet kunne han ikke gå, snakke og øynene stirret hver sin vei ut av ansiktet.

- Ikke spesielt gløgg
«For alltid», mente de som satt på kunnskapen om dette; «for en stund», tenkte jeg som var den som lå i sykesengen» Skriver Runar Vincents Johannessen i boken «Tilbake til livet» som i dag gis ut på Aschehoug forlag.

Det er en beretning om en tilbakekomst til et nytt liv. En svært velskrevet, men upolert beretning om å føle seg som den samme, men klare mindre enn man engang gjorde.

- Sannheten var at jeg ikke var spesiell gløgg i huet etter slaget, sier Runar Vincents Johannessen til Side2.

Det er fortellingen om hvor uendelig viktig det er at leger, foreldre og venner aldri gir opp og hvor særdeles viktig det er ikke å gi opp seg selv. Det tok sju år etter slaget før Runar i det hele tatt selv følte at det gikk fremover. Han beskriver de årene som svært tunge og mørke. Men ikke som en tid da han ga opp.

Velvillig innstilt
- Du ville hjelpe deg selv. Det er som å sitte i et klasserom og ikke gidde å høre på læreren. Da lærer du ingenting. Du må ha lyst til å følge med. Og så må du være velvillig innstilt til deg selv og de som vil hjelpe deg. Du må vise at du er takknemlig for den hjelpen du får, ellers orker ikke folk å hjelpe deg. De vil tro den hjelpen de gir ikke nytter, sier han.

Runars far, Jan Vincents Johannessen, skriver i bokens forord at sønnen aldri har vært noen A4-person. Fra han var barn var han en kar som tøyde grenser og som tenåring hadde han så mange nagler i skinnjakka at «strømmen sikkert ville gått i hele Asker og Bærum om han hadde gått gjennom en metalldetektor». Men han var også en sta person som til slutt feide gjennom gymnaset på ett år.

Runar sier til Side2 at han er sikker på at det er denne stålviljen eller stoltheten som fikk ham dit han er i dag.

Orket ikke tanken
- Når du sitter og leser noe du ikke forstår og så plutselig kommer over terskelen, så er jo den følelsen helt fantastisk. Du føler du blir større enn deg selv. Da jeg ble slått ned, var det som om noen lukket døra til det stedet jeg skulle ut til. Du vet du må ut, men døra er igjen. Der jeg havnet, var ikke et holdbart sted for meg. Jeg orket rett og slett ikke tanken på å leve resten av livet som et vrak, sier han til Side2.

For Runars del var det en hjernekirurg på Rikshospitalet som mente at han kunne hjelpe ham. Selv husker han ikke mye fra tiden rett etter slaget og har måttet spørre de som våket over ham. Men én ting kan han si til andre som opplever at sine kjære kommer i samme situasjon. Han hadde det bra. I neddopet tilstand var den alvorlige situasjonen ikke et problem for ham selv.

- De kaller det ikke likegladsprøyter for ingenting. Jeg følte jeg hadde det helt fint. Sannheten i mitt tilfelle var jo at det var skikkelig ille.

Tilbake i jobb
I dag jobber Runar Vincents Johannessen som programassistent i TV 2 halv tid. Det er en jobb han setter enorm pris på og som var med på å heve selvtilliten til nye høyder da han fikk den i 2004. Det er her vi møter ham. Du kan ikke se på Runar at han har en skade. År med logoped har også gitt ham talegavene tilbake. Men det var en tid, skriver han i boken, at han ikke ville åpne munnen for han hørtes ut som han var narkoman eller på metadon.

- Du føler deg jo så teit. Først da jeg kunne snakke forståelig, forsto jeg også at jeg ikke fikk med meg hva folk sa. Og gjør du ikke det, så svarer du jo helt idiotisk. Så det ble en ny runde i stille desperasjon, sier han med et smil.

Å skrive har alltid hjulpet. Og å skrive «Tilbake til livet» har hjulpet enda mer. For enda er det slik at det kan være vanskelig å huske.

– Du kan sammenligne det med at du har en vei i hjernen med en bro. Plutselig tar noen bort broen. I begynnelsen stopper signalene ved det hullet, men etter hvert innprentes nye spor i hjernen. Signalene lærer seg gå rundt, sier han.

Ga aldri opp
«Tilbake til livet» har en imponerende positiv og tidvis humoristisk tone, men Runar Vincents Johannessen skriver også om de tunge stundene.

«Av og til når jeg tenker på tapet av meg selv, så lurer jeg på om det best kan sammenlignes med kjærlighetssorg», skriver han.

Runar husker godt hvordan han var før slaget. Stikk i strid med det man kanskje skulle tro, så mener han at det har hjulpet ham enormt i målet om å bli bedre. Han ble ikke den rocka legen han trodde han skulle bli, men han ble noe annet.

I dag velger han å fokusere på det positive i tilværelsen, at han faktisk har et liv med et stort nettverk av familie, venner og kolleger, og ikke kun en eksistens.

- Mitt mål er et godt liv og ha en ubunden kommunikasjonsevne med andre, sier han.

Runar Vincents Johannessens bok «Tilbake til livet» gis ut på Aschehoug forlag i dag, fredag, 12. mars.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere