*Nettavisen* Nyheter.

Livet etter Utøya uten mamma

Foto: Henning Guldbransen (Oppland Arbeiderblad)

Med små, tunge skritt må Anna Fjalestad (19) gå videre i livet, med dystre minner fra Utøya og uten sin mamma.

14.11.11 21:33

- Det er tungt ikke å kunne ringe mamma når jeg har det kjipt, sier Anna Fjalestad. Og ser skrått ned i bordet.

Ikke bare ble hun offer for frykten terrorsiktede Anders Behring Breivik skapte i regjeringskvartalet og på Utøya.

Terroristen fratok henne også et liv med mamma.

Skjønte raskt
For første gang var Anna sammen med mamma på oppdrag for Norsk Folkehjelp.

Bare to måneder tidligere hadde hun meldt seg inn, og denne sommeren gjorde hun mye sammen med sin mor. De hadde det så fint sammen, skriver oa.no

Brått ble livet totalt snudd på hodet.

Anna oppholdt seg i skolestua sammen med sine kolleger fra Norsk Folkehjelp da terroristen skjøt om seg. Moren hennes og lokalleder Anne Berit Stavenes var et annet sted.

Da Anne Berit dukket opp igjen uten Hanne, skjønte Anna med en gang hva som hadde skjedd. At hun aldri mer skulle få se henne igjen.

Husker ingen ting
Anna husker nesten ikke noe fra fredag 22. juli.

- Jeg tenkte verken på meg selv eller mamma da det sto på som verst. Jeg var mest opptatt av å bidra til å holde roen i skolestua. Til å hjelpe. Men jeg skjønte fort at jeg ikke skulle få se mamma igjen. Det var en rar følelse, sier Anna.

- Først da jeg gikk på bussen som kjørte oss til Sundvolden, koplet jeg ut. Etter det var jeg ikke meg selv, før jeg fikk pratet med helsepersonell fra Lunner, forteller Anna fortsatt med lav stemme.

Hun husker imidlertid svært godt det som skjedde fire dager senere da hun fikk bekreftelsen på det hun innerst inne visste.

- Jeg satt og spiste frokost da jeg fikk bekreftelsen. Plutselig orket jeg ikke mer mat, sier Anna.

Det var hun som hjalp Kripos med identifiseringen.

- Jeg fortalte hvordan mamma så ut, og ga spyttprøve for DNA til Kripos. Jeg har sett dokumentet som viser at de fant riktig person. Det er godt å vite, sier Anna.

Les flere saker fra Oppland Arbeiderblad her

Mest natt litt dag
Anna tørker tårer, men får også innimellom fram smilet under samtalen. Slik er hverdagen etter 22. juli.

De fleste dagene er grå og tunge. Hun må virkelig mobilisere for ikke å gi opp. Men innimellom kommer lyset fram. Som da vi møter henne på veg fra svømmeundervisning med elevene på Trintom skole, og fotografen tar opp kamera med en stor linse. Da kryr det av barn rundt henne, som synes hun er innmari kul. Og situasjonen tvinger fram en latter.

Tar lang tid
Alle skrittene mot å normalisere livet, vil imidlertid ta tid. Prosessen har knapt startet, selv om det nærmer seg fire måneder etter Utøya-tragedien. Det kan beredskapsleder i Norsk Folkehjelp, Guttorm Skovly bekrefte.

- Først nå begynner detaljer å komme. Først nå begynner jeg å få bekreftelser på at ting jeg har trodd skjedde, virkelig har skjedd, sier han.

Han mener han så et glimt av Behring Breivik, at han gikk rundt med håndjern, omringet av politifolk.

- Men jeg er ikke sikker, legger han til.

Anna så verken terroristen, døde eller skadde personer. Det er hun glad for. Men det er en mager trøst. For blant ofrene var det kjæreste hun hadde. Hennes egen mor.

Det holder å ha det som ballast resten av livet.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.