Så er dagen kommet og med den den årlige, rituelle debatten om kvinnekampens status i Norge.
To profilerte feminister skriver boken Bråk - om den store likestillingssvindelen .
Og feministene får svar på tiltale fra den kvinnelige politikeren Sylvi Listhaug: De har ikke gjort noe for meg
Med statistikk i bunn er det umulig å hevde at det er full likestilling i Norge. Men samtidig er det mange andre skjevheter som er vel så urettferdige som kjønnsdiskriminering - eksempelvis den systematiske diskrimineringen av første og andre generasjons innvandrere i Norge.
Denne foregår dels ved at velutdannede personer ikke får jobb på grunn av navn eller hudfarge, og ved at jenter av innvandrerforeldre dropper ut av arbeidslivet etter fullført utdannelse på grunn av gammeldagse kjønnsroller.
Arbeid for å dra slike grupper inn i arbeidsmarkedet er noe av det viktigste likestillingsarbeidet vi kan gjøre. Men ikke en av parolene i årets 8. mars retter seg spesifikt inn mot den kulturelle og systematiske kvinnediskrimineringen i mange innvandrergrupper.
Frps Sylvi Listhaug forklaring er at feminismen har blitt et «sosialistisk prosjekt» og at den er solid plantet på venstresiden.
Et annet perspektiv er at 8. mars har blitt en markeringsdag for norske kvinner med gode muligheter.
Et illustrerende eksempel er kamp for full barnehagedekning. Den har gitt velstående, vel utdannende nordmenn en ny rettighet. Men statistikken viser at folk med lav inntekt, lav utdannelse og et annet fødeland bruker barnehage systematisk mye mindre.
Talentfulle kvinner som kan og vil har mindre kjønnsbarrierer å bryte seg mot i Norge idag enn noe annet sted, på noen annen tid, i historien. Den profilerte delen av kvinnekampen handler om kvotering til kommunale verv og selskapsstyrer - altså rettigheter for ressurssterke kvinnelige ledere.
Parolene til årets 8. mars er gjennomgående materielle - de handler om penger og rettigheter for norske kvinner.
En typisk parole er: «Staten har råd - Likelønnspott nå!». Det er et krav som fremmes for de kvinnene som er i arbeid, og dette fokuses gjelder også i parolen mot deltidsarbeid.
De norske feministene «sier nei til sosial dumping».
Særlig de to siste parolene er vanskelige, både i en norsk og internasjonal sammenheng. De beskytter rettigheten til norske kvinner som allerede er ute i det norske arbeidsmarkedet, men stenger samtidig svakerestilte kvinner i Norge og utlandet ute fordi de fjerner deres viktigste konkurransefortrinn - vilje og evne til å arbeide hardt på deltid, og for lavere lønn.
Det som fremstår som solidaritet er også en beskyttelse av de priviligertes rettigheter ved å trekke opp stigen til arbeidsmarkedet.
De to internasjonale parolene har lite med 8. mars å gjøre - de handler om Norge ut av Afghanistan og boikott av Israel.
Egentlig er mangelen på internasjonal solidaritet påfallende, i en verden hvor milliarder av kvinner blir systematisk kulturelt undertrykt, hvor Norge handler og investerer i regimer hvor kvinner behandles som mannens eiendom, og der tollbarrierer og handelsmurer hindrer vekst og velstandsutvikling for mange utviklingsland.
Norge er et foregangsland i likestilling. Vi har fått store grupper inn i arbeidsmarkedet, selv om vi ikke er i mål.
Dette er takket være norske feminister. Derfor er det en glede å gratulerer med 8. mars.
Men det må ledsages av en appell om å løfte blikket og se ut av Norge - for eksempel ved å kreve mer arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS-området og frihandel uten toll og handelsmurer.