*Nettavisen* Nyheter.

Friske meninger

Løsningen på stigmatisering og fremmedfrykt

Internasjonalisering:

Pride-paraden i Oslo i 2019.

22. juni i fjor snirklet Pride-paraden seg gjennom Oslo sentrum fra Grønland til Spikersuppa. Titusenvis av mennesker tok beina fatt denne dagen for å å feire og vise at at forskjeller er greit. Foto: Fredrik Hagen (NTB scanpix)

Det er ikke ofte jeg bretter ut mine personlige feiltrinn offentlig. Men nå må jeg.

Av Svitlana Telegina

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Fremmedfrykt og stigmatisering oppstår i lukkede, selvsentrerte samfunn. Vil du bli et lukket samfunn, Norge?

I 2014 kom jeg til Norge fra mitt hjemland Ukraina, gjennom et program som nå heter Det europeiske solidaritetskorpset. Et helt år jobbet jeg som frivillig i Kirkelig undervisningsforbund. Det ble et år som forandret meg.

Murer og fordommer falt

Jeg har fått erfare hvordan en internasjonal erfaring bidrar til å bryte ned fordommer og rive ned murer. Før jeg kom til Norge hadde jeg et negativt syn på homofile.

Les også: Mor, far og sønn kom ut av skapet med noen års mellomrom

Jeg var preget av samfunnet jeg hadde vokst opp i, og på TV og i media ble homofile presentert som morsomme og litt dumme mennesker. Homofili ble framstilt som noe unaturlig, galt og et forstyrrende element i samfunnet.

I løpet av et år som deltaker gjennom Det europeiske solidaritetskorpset gikk jeg fra å være skeptisk til homofile - til å jobbe frivillig med Pride-paraden. Hvorfor?

En ny virkelighet gjennom andre briller

Fordi jeg fikk møte så mange forskjellige typer mennesker gjennom prosjektet jeg deltok i. Fordi jeg fikk mulighet til å leve og bo i en for meg helt ny kultur, og fikk oppleve en ny virkelighet gjennom andre briller. Fordi jeg lærte meg språket, så på nyhetene og leste aviser.

Og jeg fikk oppleve at homofile ble omtalt nøytralt, uten farger, undertoner eller subjektivitet i framstillingene. Og fordi jeg ble kjent med homofile, og så at på tross av forskjellene så var de mennesker som meg, på godt og vondt.

Som frivillig i Norge fikk jeg mulighet til å leve i et for meg nytt samfunn og dykke ned i en helt annerledes kultur. Jeg ble kjent med mange mennesker jeg ellers aldri ville komme til kontakt med, jeg fikk utfolde meg og forsøke meg på mange typer arbeidsoppgaver i ulike settinger.

Les også: Når kirken gjør dører og porter høyere og videre enn man kanskje skulle forvente

Læringskurven var bratt. Og jeg fikk innblikk i menneskes liv fra perspektiver som var helt ukjente for meg.

Frykt for det vi ikke kjenner

Så mye skjedde i løpet av året som frivillig i Norge at mange av oppfatningene jeg hadde hatt tidligere ble totalt kastet om. Det var ikke lenger mulig å være skeptisk til homofile. For det er slik vi mennesker fungerer. Vi frykter det vi ikke kjenner. Blir vi kjent, blir det som oftest umulig å hate.

Rasismedebatten har blitt den nye MeToo. Med rette; stigmatisering og fremmedfrykt er en utfordring i alle moderne samfunn. Jeg synes det er viktig at vi tar debatten, og at de personlige historiene kommer fram. Samtidig synes jeg det er viktig at vi ser etter gode løsninger.

- Løsningen er enkel

Jeg synes løsningen er enkel: vi må la den oppvoksende generasjonen bli kjent med andre samfunn og kulturer. De unge er framtida vår, og skal bygge videre på det samfunnet vi skaper. Og når ungdom knytter vennskap på tvers av nasjonaliteter og kulturelle skillelinjer skjer det noe magisk. De vokser, modnes og de oppnår forståelse og innsikt som aldri kan formidles i tradisjonell skole eller på andre arenaer. Noen ting må bare oppleves.

Les også: Hva ville jeg gjort om en ung homofil kom til meg og fortalte at han eller hun ville slutte å være homo?

Så hvorfor sier regjeringen nei til å delta i Det europeiske solidaritetskorpset? Det er å gå baklengs inn i framtida. Vi trenger mer internasjonalisering, mer læring gjennom opplevelser, og mer praksis inn i opplæringen. Gjennom Solidaritetskorpset, og gjennom andre programmer for internasjonalisering og utveksling.

Lokal Pride med påvirkning av meg

I min hjemby Kharkiv arrangerte vi Kharkiv Pride i august 2019. Det var spesielt å se at de som organiserte dette selv hadde beveget seg utenfor lokalsamfunnet, hadde deltatt i ulike prosjekter i utlandet, eller hadde internasjonale venner.

For meg er det inspirerende å se hvordan mine ukrainske venner har åpnet seg opp og endret holdningene sine gjennom mine erfaringer. Selv min ukrainske mor på 67 år har endret sitt syn på homofile gjennom min opplevelse som frivillig i Norge.

Hennes drøm var å få oppleve Oslo Pride. I 2018 ble denne drømmen til virkelighet. Senere har hun holdt presentasjoner om Pride på biblioteket der hun jobber.

Internasjonale prosjekter har stor påvirkning, både på familie, venner og hele lokalsamfunn. Det er strømninger som sprer seg som ringer i vann. Eller som et virus med positivt fortegn.

Les også: I Israel danser homofile i gatene. I Iran blir de hengt

Som ringer i vann

Få Norge inn i Solidaritetskorpset nå! La ungdom lære gjennom å knytte vennskap, gjennom å forstå og lære om andre kulturer, gjennom å møte utfordringer og mestre dem.

Åpne opp for at ungdom fra andre land kan jobbe frivillig i Norge, la dem gjøre en forskjell i lokalsamfunnet og lære om norsk kultur og demokrati. Og la ungdom fra Norge lære om andre virkeligheter i andre land, se nye perspektiver og knytte unike vennskap.

Tro meg, det er verdt det!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag