Gå til sidens hovedinnhold

Maktesløse pårørende ser sine kjære gå til grunne

For en forelder må det være særdeles vondt å være vitne til at en sønn eller datter langsomt går til grunne som en følge av rus og psykisk sykdom.

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Like vondt må det være å føle at helsevesenet aldri tar de nødvendige grep for å sikre at riktig behandling kan bli gitt i tide.

En viktig del av min jobb som overlege på en psykiatrisk sengepost, er å møte pårørende (som oftest nær familie) til inneliggende pasienter. Jeg tør påstå at i de fleste tilfeller er pårørende fornøyd med den behandlingen som familiemedlemmet mottar.

For det meste er de også enig i de tiltakene innen psykisk helsevern som er planlagt etter utskrivelse fra sykehuset.

Les også: Pasienten som setter helsevesenet sjakk matt

Pårørende som føler de ikke blir hørt

En voksende gruppe pårørende føler imidlertid at de har liten grunn til å være fornøyd. Dette er pårørende til pasienter som har det vi kaller dobbeltdiagnose. En slik diagnose innebærer at pasienten både har en alvorlig sinnslidelse (som oftest paranoid schizofreni) og en rusmiddelavhengighet.

Riktig diagnose

Dette er et sykdomsbilde som - av mange grunner - kan være vanskelig å behandle tilfredsstillende på en psykiatrisk avdeling.

For å kunne tilby en tilfredsstillende behandling forutsetter det alltid at man har landet på riktig diagnose. Det å komme dit krever grundig utredning, som erfaringsmessig kan ta tid. Ikke sjelden innebærer en slik utredning flere innleggelser på en akuttpsykiatrisk avdeling, eller en spesialavdeling, før behandlerne kan konkludere diagnostisk.

Korte innleggelser

Handler dette om en kronisk psykoselidelse, eller er sykehistorien heller forenlig med en rusutløst psykose? Dette spørsmålet melder seg nesten umiddelbart når problemstillingen er en udiagnostisert pasient med rusmiddelbruk og psykose.

Les også: Hvor farlig er egentlig Novitsjok?

Mener man at dette dreier seg om en kronisk psykoselidelse, kan det være at man konkluderer med en schizofreni-diagnose. Selv om denne diagnosen omsider blir stillet, betyr ikke dette automatisk at innleggelsene på lukket avdeling behøver å bli særlig lange.

Bare det å bli innlagt på et psykiatrisk sykehus, hvor det fortrinnsvis eksisterer et rusfritt miljø, kan medføre at de psykotiske symptomene blekner i løpet av kort tid. En reduksjon i det psykotiske symptomtrykket kan i neste omgang tolkes som at pasienten har blitt så mye bedre.

For tidlig utskrivelse

At pasienten i virkeligheten har en rekke psykotiske restsymptomer, kan nok fort overses i en travel sengepost, og fører uheldigvis til at pasienten vurderes å være i langt bedre psykisk form enn hva som egentlig er tilfelle.

I mange tilfeller fører denne «ønsketenkningen» til at utskrivelsen kommer altfor tidlig; pasienten er på ingen måte i stand til å klare seg ute i samfunnet - uten et opplegg med meget tett oppfølging. Til tross for denne kjensgjerningen skrives pasienten ut til et bo- og behandlingstilbud som ikke er robust nok til å håndtere hans mange livsutfordringer.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen.

Pasienter med store utfordinger

En vedvarende rusavhengighet, kombinert med et generelt funksjonsfall over flere år, fører nemlig til at omsorgen for egen person blir svært redusert. Videre kan manglende innsikt i egen psykisk helse og eget behandlingsbehov gjøre det vanskelig å etablere fungerende allianser med ulike aktører innen hjelpeapparatet.

Resultatet kan bli stadige behandlingsavbrudd og manglende oppfølging fra nødvendige bo- og helsetjenester. Uten et handlekraftig hjelpeapparat i ryggen skal det ikke mye til før pasienten igjen slutter med antipsykotiske medisiner og gjenopptar sitt helseskadelige rusmisbruk.

En ond sirkel

I slike forverringsfaser forsømmes gjerne basale livsrutiner. Når ADL-funksjonene først reduseres, tar det ikke lang tid før boevnen fordufter. Den kommunale leiligheten forfaller, privatøkonomien går fløyten, og den psykiske helstilstanden forverres ytterligere.

Les også: Hvem sitter med fasiten: Fjerndiagnostisering eller antakelse?

Ubehandlet psykose og pågående rusmisbruk kan i noen tilfeller øke pasientens voldsrisiko, og føre til en økende utrygghet hos de ansatte i hjelpetjenestene.

Vold eller trusler mot helsepersonell, naboer eller butikkansatte vil etter hvert gjøre det vanskelig for pasienten å beholde sin bolig, og kan gjøre det nødvendig med kortere eller lengre innleggelser på en sikkerhetspsykiatrisk avdeling.

Hjelpesløst vitne

For foreldre, søsken eller nære venner kan det være mentalt tøft å måtte være hjelpesløse vitner til at pasienten havner i det som godt kan karakteriseres som en nedadgående spiral; de pågående psykotiske symptomene gjør vedkommende stadig mindre tilgjengelig for hjelp, mens rusmisbruket eskalerer.

Enda verre for de pårørende er det utvilsomt å måtte erkjenne at hjelpetiltakene fra det offentlige i praksis viser seg å være utilstrekkelige, og til dels ubehjelpelige. Det er nærmest som om samfunnet signaliser at ingen drastiske tiltak skal iverksettes for å hindre pasienten fra å gå til grunne.

Les også: Vi har allerede amerikanske tilstander i norsk psykiatri

Fornektelsesfasen

Det er dessverre ikke uvanlig at en nysyk ungdom ikke vil erkjenne at de påfallende endringene i sin emosjonelle, kognitive eller intellektuelle fungering, kan være tegn på at en psykisk sykdom debuterer.

Fra å være aktiv idrettsgutt, ble han nærmest over natten passiv og asosial. Plutselig ble han i overkant interessert i konspirasjonsteorier, kvasipsykologi og det okkulte.

Denne endringen kan godt være det som kalles prodromalfasen i en schizofreniutvikling. Når de første psykotiske symptomene melder seg for alvor etter måneder eller år, fornektes de av pasienten, på samme tid som han motsetter seg tilbud om psykiatrisk utredning eller behandling.

Les også: Langtidspsykiatrien avvikles - hvem skal ta seg av pasientene som trenger tid?

Introduksjonen av illegale rusmidler

Bruken av illegale rusmidler, som ikke sjelden oppstår allerede i prodromalfasen, kan godt være et desperat forsøk på selvmedisinering; tankekjøret roer seg, den psykotisk betingede angsten demper seg, og man våger kanskje å delta i sosiale settinger.

Dessverre vil rusmiddelbruken, som kan bli omfattende og ukritisk, ha en tendens til å komplisere symptombildet, samt forverre den psykiske helsetilstanden i løpet av kort tid. Det sykdomsforløpet som jeg så langt har skissert, er derfor ikke veldig uvanlig.

- Er det ikke psykosen som gjør ham slik, da?

Som pårørende til det unge mennesket med psykotiske symptomer vil man nok i en slik situasjon trekke den slutning at pasientens behandlingsvegring er et direkte resultat av psykoselidelsen.

Les også: Hva er psykose?

Videre vil man anta at en liknende erkjennelse også vil komme naturlig hos ansatte innen de etater som håndterer rus og psykiatri. I så fall skulle det neste logiske skrittet da bli en umiddelbar tvangsinnleggelse av den psykisk syke personen.

Noen ganger finner en tvangsinnleggelse sted, mens andre ganger sendes bare pasienten hjem fra legevakten, uten at adekvate behandlingstiltak har blitt iverksatt. Legges pasienten inn på en akuttpsykiatrisk avdeling, er det langt fra sikkert at oppholdet på sykehuset blir lengre enn noen få dager.

Som jeg tidligere i innlegget har skissert, kan det nemlig godt være at pasientens psykose under de første innleggelsene blir feilaktig tolket som at den er rusutløst.

Rusutløst psykose

Dette er viktig: En rusutløst psykose regnes ikke som en alvorlig sinnslidelse!

Og foreligger det ingen alvorlig sinnslidelse, er det heller ikke lovlig å opprettholde det tvungne psykiske helsevernet. Følgelig må tvangen oppheves, og pasienten er fri til å forlate avdelingen.

Sykehusoppholdet blir derfor kort, noe pasienten som oftest setter stor pris på. At de ansatte på den akuttpsykiatriske avdelingen også kan føle en viss glede over den tidlige utskrivelsen, hører nok også med til noen av disse historiene.

Les også: Tvang kan sikre den beste behandlingen

Misfornøyde pårørende

Pårørende er, naturlig nok, ikke like fornøyd med den kjappe utskrivelsen, da de i lang tid har bekymret seg over de endringene i atferd og kognisjon som de har observert hos sønnen eller datteren. Spørsmålene som melder seg, er mange og velfunderte:

Hvorfor slikt hastverk med å skrive ut? Hva baserer man diagnosen, rusutløst psykose, på? Hvordan kan man i løpet av så kort tid være sikker på at det ikke foreligger en genuin, psykotisk sykdom?

Kan ikke rusmisbruket rett og slett ha fungert som en katalysator for en «sovende» psykoselidelse? Hva tenker man egentlig når man velger å skrive ut et ungt menneske til en tilværelse, som alle innerst inne vet ikke vil fungere over tid?

Ingenting har endret seg

For utfordringene er jo de samme nå som de var før pasienten ble innlagt. Sårbarheten for psykose består, rusavhengigheten har ikke blitt noe mindre, og hjelpebehovet er like omfattende som tidligere.

Les også: En oppskrift på mer vold mot ansatte i psykiatrien

Ingenting har egentlig endret seg; vi har å gjøre med et ungt menneske som på grunn av psykisk sykdom ikke evner å løse de helt elementære livsoppgaver, og som av den grunn vil være avhengig av et robust og bredt favnende hjelpeapparat dersom han skal ha noen mulighet til å skape seg et verdig liv.

Hva med det økonomiske aspektet?

Men dette vil jo være økonomisk og ressursmessig krevende for samfunnet, vil mange kanskje innvende.

Joda, et slikt opplegg vil ikke la seg gjennomføre uten ganske store kostnader. Men er det virkelig noen som innbiller seg at det er samfunnsmessig mer besparende å la disse pasientene få anledning til å gå til grunne, slik tilfellet er i dag?

Hvor mye koster det i dag?

Sannsynligvis er det en større belastning på det samfunnsmessige regnskapet å fortsette dagens praksis, med stadige tvangsinnleggelser i sykehus eller i private institusjoner, stadige bytter av raserte boliger, samt et vedvarende privatøkonomisk og psykososialt kaos.

Les også: Fra empati til ondskap: Hva fungerte som fødselshjelper for Joker?

Tar man en eventuell ledsagende kriminalitet med i regnestykket, forstår man at dette fort kan bli kostbart.

De totale omkostningene ved å la psykiatriske pasienter med rusproblemer få seile sin egen sjø, er det forøvrig ingen som har regnet på.

Viktigere er tydeligvis ikke denne pasientgruppen, som altfor lenge har falt mellom alle stoler.

Belastningen på de pårørende

Samfunnsøkonomi er nå én ting, men hva med belastningen som pasientenes pårørende utsettes for? For ordens skyld: Vi snakker her om belastninger som har vedvart gjennom mange år, og som gang på gang har slitt ut hele familier.

Det er i utgangspunktet en stor belastning i seg selv å skulle være omsorgsperson for et familiemedlem med psykisk sykdom. En betydelig tilleggsbelastning blir det den dagen man må erkjenne at personen man elsker, ikke tilhører en pasientgruppe som samfunnet vårt satser på.

Les også: Det skal ikke lenger hete pasient - men person

Det er mange familier som er berørt

Det er mange av disse familiene i Norge, men de blir veldig «usynlige» når ansvarsfraskrivende politikere og andre festtalere proklamerer sine vyer om «løft» innen psykiatrien.

Mange har erfart at det kan være krevende å være pårørende til mennesker som sliter psykisk. «Psykiatri» i familien forbindes i utgangspunktet med skam. Kommer det en ruskomponent i tillegg, forvanskes rollen som pårørende ytterligere.

På hver sin tue

Derfor er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at pårørende til mennesker som både har en psykisk lidelse og et rusmiddelproblem kan synes det er problematisk å skulle dele sine erfaringer med omverdenen.

Les også: Bestialske kattedrap er ikke et rop om hjelp

Derfor blir mange av dem sittende alene på hver sin tue, mens de tynget av sorg forsøker å bearbeide ulike negative følelser som har en tendens til å dukke opp; skam, utilstrekkelighet, eller mislykkethet.

Dette skjer i verdens rikeste land

Det burde ikke være slik. Ingen burde få oppleve at personen man har så uendelig kjær, får anledning til å gå til grunne som en følge av ubehandlet psykose og rusavhengighet. I hvert fall burde ikke dette kunne skje i verdens rikeste land.

Men det skjer. Hele tiden. Det er åpenbart politisk enighet i landet her om at Norge ikke har råd til å drifte et velfungerende behandlingstilbud for denne pasientgruppen.

Nesten hver eneste dag er det derfor nye pårørende som opplever at deres kjære ikke fanges ikke opp i behandlingsapparatet, men i stedet gjøres til kasteballer i et på mange måter inhumant system.

Siden ingen tar tak i dette problemet, som blant annet handler om penger, kommer det bare til å forverres.

Dyster fremtid

Fremtiden ser absolutt ikke lys ut for mennesker med rusavhengighet og psykose.

Heller ikke gjør den det for deres pårørende.

Kommentarer til denne saken