Gå til sidens hovedinnhold

Mange har lullet seg inn i en dyp søvn om at alt var så meget bedre under sjahen

Under 75-årsmarkeringen av frigjøringen av Auschwitz-Birkenau uttalte Israels statsminister Benjamin Netanyahu at Iran har verdens mest antisemittiske regime.

Irans reise fra å være Israels eneste venn i regionen - til dagens situasjon - er nokså interessant og spennende. Landets nåværende posisjon er mer enn noe annet et resultat av populisme.

Et komplisert forhold

Iran og Persia har et nokså komplisert forhold til jødene. De fleste iranere vil aller helst snakke om Cyrus og Darius (de første perserkongene) og deres støtte og hjelp til jødene.

Men det finnes andre forhold i nyere historie som er nokså belastende for Iran og det bildet enkelte forsøker å male.

Les også: Et endimensjonalt verdensbilde

Under Safavidene og Qajarene (1501-1921) opplevde de iranske jødene en periode som står i sterkt kontrast til perioden fra 1924-1979.

Under de to nevnte dynastiene ble jødene beskattet i henhold til islamsk lovgivning, begrenset til å utføre kun jobber som muslimene ikke ville ha (det som ble ansett som skitne yrker), loven diskriminerte jødene og de ble tildels forfulgt.

Kortvarig glede

I denne perioden finnes det noe hederlige unntak, som på 1740-tallet, da den daværende persiske monarken Nader sjah flyttet 40 jødiske familier til Mashhad for å bruke de jødiske familienes internasjonale nettverk for å oppmuntre til handelsveier. Satsningen lønte seg, og området fikk en vekst i handel. Dessverre ble gleden kortvarig.

Etter Naders død fikk de tilflyttede jødene betale prisen for folkets forsørgelse. Synagoger og Torah-ruller ble destruert, 36 mennesker ble drept - og den endelige fornedrelsen kom som tvangskonvertering av 300 jøder.

Les også: Bahareh Letnes hyller drept iransk general: – Krigshelt

Muslimer på utsiden - jøder på innsiden

På slutten av 1800-tallet ble det gjort forsøk på innføre krav om at jødene i Teheran skulle bære et merke og klippe håret sitt på en bestemt måte.

Etter disse episodene levde jødene et dobbeltliv i Persia og Iran. På utsiden av huset var de muslimer, på innsiden fortsatte de å holde på sine tradisjoner.

På 1950-, 60- og 70-tallet opplevde jødene at den iranske styresmakten var mer vennligsinnet. Dessverre kan det se ut til at befolkningen ikke alltid var like vennligsinnede som landets styresmakter.

Fotballbråk

En nokså beskrivende historie finner sted i begynnelsen av april 1970.

Hapoel Tel Aviv og Taj (Teheran) møtes til finalekampen i det asiatiske klubbmesterskapet. Kampen spilles i Teheran.

Taj slår sin israleske motpart 2-1. Etter kampen tar deler av de rundt 30.000 iranske tilskuerne til gatene og roper anti-amerikanske og anti-israelske slagord. Det eskalerer nokså raskt og ender med omfattende demonstrasjoner.

Noen måneder tidligere hadde flere tusen demonstranter tatt til gatene for å demonstrere mot økning av billettprisene på kollektivtransport og omlegging av bussrutene i Teheran.

Også denne demonstrasjonen resulterte i anti-israelske og anti-amerikanske slagord. Mange av disse demonstrantene sies å være studenter ved universitetet i byen.

Les også: Iran anriker mer uran nå enn før atomavtalen i 2015

Under Oktober-krigen, og den påfølgende oljeboikotten som ble innført av de arabiske landene, valgte Iran nøytralitet. Iran fortsatte å eksportere olje både til Israel og til Vesten. Dette vakte betydelige reaksjoner hos deler av den iranske befolkningen.

Ingen offisiell ambassadør

Israels uoffisielle representant, merk at vedkommende ikke ble omtalt som ambassadør i Iran, holdt hus ved den israelske handelsdelegasjonen i Tehran. I mer eller mindre umarkerte bygninger - bak nokså robuste sikkerhetstiltak i en av de mest prominente bydelene i Teheran.

Alt dette skjedde samtidig som flere tusen israelske ingeniører bidro til Irans utvikling ved å bygge ut irrigasjonssystemer, brønner og utvikle Irans industrielle kapasitet.

I 1979 bodde det omkring 80.000-100.000 jøder i Iran. I dag har landet rundt 10.000 jøder. Mange valgte å forlate landet etter revolusjonen. Andre jødiske familier har tilpasset seg med de følger det gir for deres liv.

Les også: Tusen takk, president Trump!

Misvisende

Mange har lullet seg inn i en dyp søvn om at alt var så meget bedre under sjahen. Dette er misvisende.

Det Khomeini & Co spilte på var forhold deler av befolkningen i Iran var mottakelig for; ren populisme.

På 60- og 70-tallet kan det se ut som iranske myndigheter trosset grasrotas ønsker og vilje, og holdt en hånd over de iranske jødene, samarbeidet med Israel og anså et slikt samarbeid som vitalt for Irans utvikling.

Dagens regime i Teheran spilte på populismen som var tilstede blant deler av den iranske befolkningen.

Les også: Sahar, den iranske jenta som var villig til å dø for fotball

Internt sinne

I dagens Iran går kritikken av Israel raskt over til å bli en kritikk av jødene generelt. Og alt fra støtte til terrororganisasjoner, terrorangrep på jødiske mål, og i enkelte sammenhenger direkte krigføring, anses som legitimt.

Beskrivelsene av Iran og utviklingen er ikke unik. Dette er gjennomgangstonen for flere land i regionen.

Enkelte land påtar seg denne anti-israelske og antisemittiske retorikken for å demme opp for de sinte massene i eget land.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Her kan du lese flere innlegg av Mahmoud Farahmand.

Kommentarer til denne saken