Max Manus (1914-1996) er kanskje den mest kjente norske sabotøren fra andre verdenskrig. Han er ikke den mest dekorerte, i så måte ble han «slått» av Gunnar «Kjakan» Sønsteby (1918-2012). Og kanskje var kommunistene i Osvald-gruppa minst like effektive?

«Rottejegeren» er et «glemt» romanmanuskript Max Manus etterlot seg. Sannsynligvis er det skrevet i 1948, nå frigjort av familien. Boka har ingen tematisk sammenheng med det som skjer i filmen om Max Manus fra 2008.

Her står ikke ett ord om sabotasjevirksomheten under krigen. Likvideringene «rottejegerne» måtte utføre er heller ikke på noe vis inngående beskrevet. Handlinga er konkret nok; dagliglivet disse folka levde i etterkrigstida. Møtene i «Klubben» - der gamle historier ble gjenfortalt, og der det ble drukket tett.

Og der noen gikk til grunne. I dag ville de fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Dette er et miljø som driver småsnuskete business, som i et lakkeringsverksted, på grensa av lovens bokstav – «hva de andre gjør med skatten bryr ikke jeg meg om».

Freddy er jeg-fortelleren, Max Manus’ alter ego. Han er stadig vekk bevæpna, liksom de andre medlemmene i «Klubben». Tre år etter krigens slutt. De eneste gangene han kan unnslippe rottefanginga, er da han ligger med sin kone Miriam – som han til slutt vil forlate til fordel for et liv med Gerd.

Å, som han drømmer! Om et liv i Sør-Amerika, der han som sjømann i mellomkrigstida hadde levd sjømannens liv. Der de møtte prostituerte de virkelig trodde var forelska, fordi kundene angivelig hadde sluppet unna med halv pris. Dit skulle Freddy og Gerd, svømmende i et liv i luksus.

Avsnittene der Freddy beskriver sine følelser for Gerd er av de få passasjene der Max Manus virkelig bedriver litteratur av høy kvalitet. For det meste er teksten temmelig enkelt og platt formulert, så ut fra et litterært ståsted er det ikke merkelig at boka ikke er utgitt før nå.

Årsaken til at denne boka synes viktig, ligger i det politiske – paradoksalt nok i det faktum at disse modige motstandskjemperne i etterkrigstida virker rett ut sagt apolitiske. De er ikke interessert, og mener å befinne seg i et land prega av «møkk og spetakkel». Her kunne man ikke finne friheten de hadde kjempa for i fem år med livet som innsats. I Sør-Amerika, derimot! De skulle bare ha visst, at det var i Sør-Amerika de største krigsforbryterne fant sin frihet i eksil!

Freddy tror det snart vil bryte ut en ny krig, og han går ikke av veien for å sette likhetstegn mellom Hitler og Stalin. Mest oppsiktsvekkende, er det at han lar Gerd møte en landssviker som hun faktisk får sympati for. Han, landssvikeren, var blant de første som meldte seg til tjeneste 9. april 1940. Fordi han ville forsvare Norge. Før den frustrerte mannen mer eller mindre tilfeldig havna i nazistenes rekker.

Og merk dette: Gerd fantaserte om sex-streik for å hindre all krigføring – flere tiår før ideen ble virkeliggjort på helt andre deler av kloden enn i strøket rundt Majorstuen!

Miljøet rundt Freddy og «Klubben» er i første hånd prega av bitterhet. Hvilket land kom de tilbake til? Jo, et land der de som satt hjemme ved kontorpulten under krigen kom vesentlig bedre ut av det enn gutta som sto med pistolen i hånda, ved fronten mot nazistene, i fem år, der innsatsen var livet.

Freddy til Gerd: «Det er intet land i hele verden utenom vårt, som har vist en slik utakknemlighet overfor sine soldater, og overfor dem som skapte Norges navn og goodwill ute i verden. Ingen nasjon har vist så liten takknemlighet. Først lokket de ungdommen til å gjøre en ‘innsats’, som de kalte det. Da krigen sluttet, var det som en stor karusell sluttet å gå, og alt gikk rundt for ungdommene. De kavet rundt, helt fortumlet og svimete, uten å vite hvor de var, eller hvor de ville.»

MAX MANUS

Rottejegeren

Kagge Forlag