*Nettavisen* Nyheter.

Med armkrok til Everest

Foto: EverestUnarmed2007

Cato Zahl Pedersen mangler armer. Uten hendene til kameratene er han hjelpeløs på Everest. Se bildene.

10.05.07 09:09

BASE CAMP MOUNT EVEREST (EverestUnarmed2007): Fjorten år gammel klatret Cato Zahl Pedersen opp i en høyspentmast og fikk 17.000 volt gjennom seg. Han fikk voldsomme brannskader, falt ti meter ned, men overlevde.

Armkrok
Den venstre armen er borte helt opp til skulderen, og den høyre under albuen. Siden har 48-åringen måttet klare seg med «armkroken sin»; en avansert protese, og god hjelp av andres hender.

Å bo i telt i over 5000 meters høyde byr på helt andre utfordringer for Cato enn dem han har hjemme.

- Jeg trenger hjelp til viktige små detaljer, forteller Cato. - Det hverdagslige er å få på protesen slik at jeg blir mest mulig selvhjulpen. Dessuten trenger jeg hjelp til justering av knapper, glidelåser og sånne ting.

På do
Men det er først og fremst om natta det kan bli vanskelig. Det lave trykket i høyden og det at klatrerne må drikke store mengder væske gjør at alle må på toalettet flere ganger hver natt.

- Minst tre ganger per natt. Og siden jeg sover uten protesen, må jeg ha hjelp fra min kompis Einar, gliser Cato.

- Da prikker jeg borti Einar, slik at han hjelper meg med å få på protesen. Dermed klarer jeg å få urinert på urinflasken. Hjemme er det jo bare å gå på toalettet på vanlig måte.

- Det er få minutter til sammen jeg trenger hjelp. Men det er små og viktige minutter. Det er likevel en betydelig dimensjon med å dra på en slik ekstrem tur i forhold til det å være hjemme, sier Cato videre.

Klarer det meste
Ellers klarer Cato det aller meste selv. Alt fra å få lagt inn en pris snus, til det å lage mat.

- Handikapet er helt ubetydelig hvis man velger å gjøre det ubetydelig. Man kan velge til å gjøre til et problem at «dette klarer jeg ikke». Men for meg er det viktig å klare det med litt hjelp fra andre. Man må tørre å vise svakhet, og spørre om hjelp, understreker han.

Ligger i ryggmargen
Cato opplever ofte at folk kan bli alt for hjelpsomme. Som på hotellet i Kathmandu, der servitørene ilte til fra alle retninger for å hjelpe Cato med det meste. En hjelp Cato slett ikke hadde behov for.

- Det ligger vel i ryggmargen til mennesker at man ser svakheter og vil hjelpe. Men samtidig vet de ikke noe om hva jeg kan klare selv. Noen ganger kan det se knotete ut når jeg holder på. Men la meg få lov til det, og heller få lov til å spørre om hjelp.

«Man må tørre å vise svakhet, og spørre om hjelp.»

Cato Zahl Pedersen

Cato er fullstendig klar over at Mount Everest er uoppnåelig for ham uten hjelp.

- Utfordringene i fjellet er samspillet med sherpaene. At jeg faktisk kan mer enn de tror. Det blir Dawa som blir min personlige hjelper i fjellet, og vi har snakka mye om hvilken hjelp jeg trenger, forteller Cato.

- Alle har de samme utfordringene med mangel på oksygen og bratte bakker. Det er de små tingene satt i samspill lenge nok, som gjør at jeg kan nå fram. Foreløpig ser jeg ikke noe som skal kunne stoppe meg, understreker 48-åringen.

Skjult arbeidsledighet
Cato er veldig opptatt av å få integrert handikappede i arbeidslivet. Han mener at Norge har 100.000 skjulte arbeidsledige som ikke er nevnt i noen statistikk.

- Ett av problemene er innstillingen til arbeidsgiverne. De ser de åpenbare svakhetene og problemene. Men hvis man i stedet går inn og ser på detaljene, oppdager man at det er snakk om småting. Får man tilrettelagt disse små detaljene kan handikappede yte veldig mye. Hvis bare arbeidsgiverne ser det.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.