RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Med musikken som bakteppe

Sist oppdatert:
Ketil Bjørnstads roman «Til musikken» er kalt en kunstnerroman, men den er så mye mer enn det – og nevnte merkelapp bør ikke avskrekke noen.

Ketil Bjørnstad
Til musikken
Aschehoug

I svært ung alder var Ketil Bjørnstad et av landets største pianotalenter. Han ble Ungdommens pianomester to ganger og debuterte med Oslo filharmoniske orkester før han fylte 20. Men så valgte han å hoppe av det ambisiøse, disiplinerte kjøret.

Historien i «Til musikken» er således ingen biografi selv om man kan tolke det dithen at mange av følelsene rundt musikkmiljøet, er følelser Bjørnstad har hatt eller observert selv.

Vi følger Aksel som tidlig mister sin mor og det han kjenner som det normale familieliv. Da moren dør, fortsetter Aksel morens, men også sin egen, store ambisjon om å bli en av landets fremste klassiske pianister.

Samtidig halter familielivet grundig, men Aksel er mest opptatt av den distanserte og vidunderlige Anja Skoog som bor like ved.

Vi følger Aksel og hans like talentfulle venner og konkurrenter gjennom fest og kniving. Men «Til musikken» er ikke en roman om F-dur og Mozart – det er like mye en skildring om en ung mann som må finne sitt eget fotfeste, sin egen identitet og sin versjon av kjærligheten. At romanen ikke inneholder lange passasjer om klassisk musikks fortreffeligheter, er på mange måter dens styrke.

Kunsten virker her bare som et bakteppe for romanens virkelige handling selv om følgene av folks ambisjoner tas opp og debatteres.

Ketil Bjørnstad musikalitet vises imidlertid igjen - i romanens språk, til tider mollstemthet og strenge komposisjon som gjør «Til musikken» til en flott leseropplevelse.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere