Og samme kveld som VGs politiske redaktør Hanne Skartveit måtte beklage dårlig håndverk i nettopp Giske-saken, var "halve VG" gjester hos Giskes argeste motstander.

Nettavisens reportasje fra øl- og halalfesten til Ap-nestleder Hadia Tajik og tidligere DN-journalist Kristian Skard har vakt berettiget oppsikt.

Den morsomste reaksjonen er kanskje den fra redaktøren fra distrikts-Norge som først trodde han leste 5080 Nyhetskanalen (NRKs satireprogram).

For der kom de på rekke og rad, mange av hovedstadens toneangivende journalister og kommentatorer - på vei til fest hos en av Norges ledende maktpolitikere i årets mest betente strid i Norges største parti.

Jeg har tidligere skrevet om samrøret i norsk presse. Det har også nestleder Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening. I Nettavisens reportasje tirsdag advarte professor Eli Skogerbø ved Universitetet i Oslo mot for tette bånd mellom journalister og maktpersoner.

Det gjorde også leder Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund.

Men slikt gjør nok ikke inntrykk på hovedstadens festløver. For når du ser bildene av de tappert smilende samrøredeltakerne, er det ingen slike irriterende motforestillinger å spore.

Det bildene først og fremst minner om, er arbeiderdikteren Rudolf Nilsens ord i Revolusjonens røst - sangen om de rene og ranke, de som aldri gir tapt for tvil, men som møter "hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil".

For inne på festen gikk ikke praten først og fremst om hvorvidt det var pinlig eller ikke å bli avbildet på vei inn til samrørefest.

Å nei, her var mange av de usårlige mest opptatt av å fortelle hverandre hvor utrolig dumme folk kan være som ikke forstår hvor fullstendig uproblematisk det er at nettopp de kjenner hverandre og er på samme fest.

For er det noen som har integritet, så er det dem!

Men så er det jo det da, at mange av de som sto på gjestelisten, i dag forteller at det var helt ok at de ikke gikk likevel.

Det fantes også dem som snudde da de fikk vite at Nettavisen sto utenfor. For eksempel klarte alle VG-folkene å unngå vår fotograf. Tilfeldig? Neppe.

VG har jo alltid så gode kilder ...

En som muligens syntes det var pinlig, men som nå kanskje er utenfor redaksjonens beskyttelse, var VGs tidligere sjefskommentator Frithjof Jacobsen. Sammen med sin kjæreste, stortingsrepresentant Jette Christensen (Ap), presiserte han at de ikke var på vei til festen - selv om VG like etterpå skrev at de var der.

I begynnelsen av denne måneden skrev jeg en kommentar om at Nå bør samrøret mellom presse og politikk luftes ut.

Jeg fortalte om da den legendariske Ryktebørsen ble åpnet på slutten av 80-tallet, og at daværende leder Ragnar Kvam jr. i Oslo Journalistklubb jovialt la armene rundt Gro Harlem Brundland (Ap) og SV-dronningen Hanna Kvanmo.

Ifølge en svensk journalist ville Kvam vært "død" som politisk journalist i Sverige. Jeg var ikke enig med ham da. Men jeg tør ikke tenke på hva han hadde tenkt hvis han hadde vært vitne til norsk samrørefest anno 2019.

For dette handler ikke først og fremst om Giske-saken. Vi er mange som ikke nødvendigvis støtter Giske, men som synes at nå går dette over stokk og stein.

Og dette handler ikke om at mange av festdeltakerne på gårsdagens samrørefest ikke er hyggelige og flinke folk.

Dette handler om at norsk presse har et alvorlig omdømmeproblem. VG er kanskje hardest ute å kjøre akkurat nå, for det er ikke første gang VG må beklage en Giske-artikkel, men dette går ut over oss alle:

Dette gir vann på mølla til alternative nettsteder som lever av å nøre opp under skepsisen til det de foraktfullt kaller "mainstream media".

Og det gir gode argumenter til alle som sitter måpende borte på Vestlandet eller Sørlandet eller Nord-Norge og lurer på hva i all verden vi driver på med her "inne i Oslo-bobla".

For de holder ikke på slik i Bergen eller Bygland, Trondheim eller Tromsø.

Jeg er ikke blant dem som mener at journalister ikke skal ha venner. Men politiske journalister og politikere er ikke kolleger. De jobber ikke sammen. De jobber ved siden av hverandre, og opp mot hverandre.

Derfor er det ikke naturlig for en politisk journalist og en stortingsrepresentant å feire bursdagene til hverandre. Eller bli med hverandre på julebord. Eller være gjester i hverandres brylluper. Hvordan skal leserne da ha tillit til at journalisten er uavhengig?

Om dette enkle prinsippet overholdes, blir det antakelig litt færre kjæresteforhold også.

*

Til slutt et litt for langt PS - bare for å holde oss i det revolusjonære hjørnet:

En av avisene som har klart å holde en edruelig linje i Giske/Tajik-striden, er Klassekampen.

Det fikk de gode naboer og "Giske-dødare", VG-journalist Eirik Mosveen og Dagbladet-kommentator Marie Simonsen, til å reagere skarpt og samstemt i forrige uke:

De hevdet på Facebook at Klassekampen kanskje "hadde støttet #metoo hvis det ikke var for at deres store helt ble rammet av det» (altså Giske), og at avisa driver "farlig lefling med populistisk mediehat".

Smak på den siste: De som maner til edruelighet og varsomhet i en betent strid, lefler altså med "populistisk mediehat". Intet mindre.

Klassekampens redaktør Mari Skurdal svarte kontant på lederplass:

"Det er når mediedrevet er sterkest og skurkerollen soleklar at det er verdt å være varsom. Da må medier spørre seg om enhver ny anklage skal gjengis. Og til påstanden om lefling med mediehat: Vi er av den oppfatning at dårlig funderte saker bidrar mer til mediehat enn det kritikken av dem gjør."

Enig med siste taler.