Med litt velvilje kan du si at Dagsavisen er i støtet for tiden:

Tirsdag slo de til med den etterhvert famøse terningkast-saken på regjeringen, der særlig næringsminister Torbjørn Røe Isaksen fikk høre at han «jobber mer med å få barn nummer tre enn med å markere seg politisk» (hø, hø).

LES MER: - Jeg har sikkert sagt like frekke ting om statsråder. Da var jeg full.

Og terningen var knapt kastet, før avisen publiserte en kommentar som - hold deg fast, kunne tolkes som «Giske-vennlig».

Kommentator Hege Ulstein, som for bare noen uker siden trakk seg fra journalistkonferansen Svarte Natta i Tromsø i protest mot Trond Giskes for sterke deltakelse, har nemlig permisjon for å skrive bok om Ap-høvdingen Martin Kolberg.

Og inn i hennes sted kommer altså et ferskt ansikt med navn Jo Moen Bredeveien, og prøver seg med tittelen Kanskje vi trenger Trond Giske?

«Jeg har gruet meg til denne teksten. Virkelig, forsvare Trond Giske?», spør han forsiktig i en selvransakende tekst. Men konkluderer: «Han som har klådd på damene kan være den politikeren vi trenger.»

Men da skal du ha takk.

Slike kjetterske tanker er det ikke rom for i selveste Dagsavisen, tenker Dagbladets politiske kommissær Marie Simonsen (hun du vet med «kan ikke noen bare si at Trond Giske er en kødd?).

Simonsen forlanger umiddelbart orden i rekkene på Twitter:

Her krever hun at politisk redaktør Lars West Johnsen straks skal klargjøre avisens giskepolitiske linje på lederplass.

Merk deg at Simonsen ikke tar seg bryet med å argumentere mot Bredeveiens tanker. Neida, her skal vi bare ha disiplin.

LES OGSÅ: Dette er journalistene og Giske-kritikerne som festet med Hadia Tajik

Nå vet vi jo at deler av norsk presse enkelte ganger blir beskyldt for å være ensrettet. Men at en politisk kommentator i en avis krever innordning på lederplass av en annen, tror jeg faktisk ikke jeg har opplevd før.

Så har det selvsagt en viss underholdningsverdi å følge twitter-disputten mellom den autoritære Simonsen og den mer liberale Dagsavisen-redaktøren et stykke videre:

Johnsen: «Det er ingen tvil om hva Dagsavisen mener om metoo. Jos kommentar, som jeg må anta at dette gjelder, er ett blikk på det.»

Simonsen: «Svært uklart etter en slik oppsiktsvekkende konspirativ kommentar som bryter med alt dere har stått for. Leserne oppfatter det annerledes, for å si det forsiktig».

Johnsen: «Leserne er kloke. De tenker sjøl»

Simonsen: «Så Dagsavisen kan publisere hva som helst på kommentarplass og håpe leserne finner ut av det selv? Spennende prosjekt.»

Johnsen: «I prinsippet ja. Men Jos kommentar er da ingen fasit, det er et perspektiv. Forleder da ingen. Er man uenig med Jo, ja så er man det.»

Men slike formastelige tanker om at leserne kan tenke selv (gud forby) vil ikke Marie Simonsen ha noe av. Slikt er både «friskt og nytenkende», fastslår hun ironisk, før hun blir satt på plass av en leser som påpeker at i en uke der «selveste Dagbladet gikk ut og snakket varmt om gudstjenester for barn, må vi ha rom for litt annerledesheter».

Les flere kommentarer av Erik Stephansen

Heldigvis finnes det aviser som mener at ulike synspunkter har godt av å brytes mot hverandre. Politiske kommissærer (eller politiske instruktører, som de ble kalt i Sovjetunionen), hører vel helst til på historiens skraphaug.

Og for å vri litt på Marie Simonsens ord lenger oppe i løypa: Slik kommissær-virksomhet bryter også med alt det min gamle avis Dagbladet tidligere sto for.