Gå til sidens hovedinnhold

Metoo kommer ikke tilbake på sporet uten først å møte rettsstaten

Det er alltid trist når forskere og akademikere ikke ser at forslagene de lanserer faktisk er ganske ekstreme.

Dessverre er det tilfellet for forfatterne bak boken «Giskesaken og hvordan vi får #metoo tilbake på sporet» - utgitt denne uka. Og det er synd, for de har rett i én påstand: at Giskesaken førte metoo ut på et sidespor i Norge.

Anja Sletteland er førstelektor i retorikk, mens Kristin Skare Orgeret er professor i Journalistikk og mediefag ved OsloMet. De har satt seg fore å analysere mediedekningen av Giskesaken, og skal ha kred for én ting til:

De innrømmer å ha tatt stilling, allerede før de begynte å skrive. De synes ikke særlig om Giske, og det er jo greit å være ærlig på.

Men deretter - og kanskje derfor - tar de to akademikerne en underlig utgangsposisjon. En av deres sentrale påstander i boken er nemlig at Giske-saken ble tolket ut fra tre ulike ståsteder:

"Hver av dem har særegne oppfatninger av hva saken handler om, hva som står på spill i #metoo-debatten og hvordan meningslandskapet ser ut. Vi har kalt diskursene heksejakt på Giske, kamp mot strukturell sexisme og en trakasseringssak i Arbeiderpartiet.»

Rett nok skriver forfatterne at skillene mellom de tre ståstedene kunne være bevegelige, men ved å polarisere slik tar de ikke høyde for at alle de tre selvsagt kunne være virksomme - samtidig.

Les også om Pølsefesten: Dette er journalistene som festet med Hadia Tajik

Noe som for eksempel var Nettavisens utgangspunkt: At flere av varslene var helt legitime, og alvorlige. Samtidig som Giskes rettssikkerhet var dårlig ivaretatt. Samtidig som maktkampen i Arbeiderpartiet var åpenbar for alle som ville se.

Sletteland og Orgeret har uttalt seg om boken flere steder, og den overraskende konklusjonen deres er at mediene slett ikke jaget i flokk - men ga et balansert og differensiert bilde.

Metoden deres er også overraskende. Det de i hovedsak har gjort, bortsett fra å rubrisere artikler, er at de har snakket med journalister og redaktører om deres refleksjoner rundt metoo - i ettertid.

Og det er ikke måte på hvor mange de har snakket med, kunne Kristin Skare Orgeret fortelle i Dagsnytt 18 i tirsdag. Da var det synd at motdebattant Sven Egil Omdal, tidligere leder i PFU, ikke benyttet anledningen til å fortelle hvor flinke journalister og redaktører er til nettopp det - å forklare sine etiske valg i ettertid.

I ettertid er det nemlig ikke måte på hvor lenge og omfattende vi alltid vurderer en vanskelig sak før vi setter den på trykk, kan norske redaktører til stadighet fortelle i våre forsvarsskrifter til PFU.

Det er også synd at de to forskerne ikke fant grunn til å snakke med noen i Nettavisen, som i perioder sto for den differensierte pressedekningen nærmest alene.

Dermed har vi fått en underlig situasjon:

Der vi for en gangs skyld fikk en selvkritisk konklusjon fra et velkvalifisert Kildeutvalg - som visste hvilke spørsmål de skulle stille - så blir pressen nå «renvasket» av to litt for naive forskere ved OsloMet.

Med samme logikken er det også bare en «myte» at VG var verst, ifølge forskerne.

For vel satte VG rekord med den mest omfattende PFU-fellelsen i historien, men det var bare fordi de «gikk på en smell» i Bar Vulkan-saken. For ellers dekket de Giske-saken balansert, mener de.

LES MER: Knusende dom mot VG i PFU

Da kan vi spørre: Hvorfor mener de det? Hvem har de snakket med, eller på hvilket empirisk grunnlag kan de hevde det?

En annen, ikke helt ukjent påstand kunne jo være at Bar Vulkan var symptomatisk for deler av dekningen i denne ulykksalige saken, og at det nettopp var synliggjøringen av dette som ble så alvorlig - med pølsefest og nyetablerte parforhold som medfølgende herligheter.

Hvorfor kan ikke den hypotesen være like riktig? Nei, det forsøker ikke forfatterne engang å svare på.

Men også når det gjelder medienes generelle posisjon i samfunnet, har de to noen underlige tankesprang. De hevder at Giske, etter Bar Vulkan-oppstyret, i tillegg til å mangle dømmekraft, til og med truet de norske medienes autonomi - eller uavhengighet.

«Trond Giske har gjennom denne saken vist at han setter sine egne interesser over norsk lov, Arbeiderpartiets vedtak og pressens autonomi.»

Hallo? Her er det Giskes krav om å få endret ordlyden i tidligere artikler de tenker på, men igjen er det noe de to forskerne ikke forstår om norske medier:

Vel kan vi bli sure hvis Erna eller en statssekretær tar kontakt og hevder at hun er feilsitert og krever rettelse. Men hun har da ikke truet vår uavhengighet av den grunn. Vi klarer fint å ta til motmæle - om det er påkrevd.

LES OGSÅ: Forfattere hardt ut mot Kilde-utvalget

På samme måte med Giske. Jeg vet at mange redaktører ble oppgitt og forbanna da de fikk krav om særlig å få ut begrepet «seksuell trakassering».

Men det var redaktørene som ga etter, antakelig fordi de mente Giske hadde rett. Og neimen om jeg går med på at kravet dermed truet medienes autonomi, selv om jeg var blant dem som mente at enkelte redaktører ga seg for lett her.

I denne rollen var Giske nemlig bare en mye omtalt person som ville ha et ord med i laget av hvordan han ble omtalt. Det skjer daglig.

Noe helt annet hadde det vært dersom Giske, da han satt som kulturminister, forsøkte å påvirke pressestøtten hvis Vårt Land skrev noe han ikke likte. Jeg har ikke hørt noen påstå noe slikt.

Så kommer vi til den mer alvorlige feilslutningen i boken, der de ivrige forskerne hevder å ha funnet selve Løsningen med stor L.

Oppgaven er jo å få metoo tilbake på sporet, og her mener de at løsningen ligger i Loven, nærmere bestemt Likestillingsloven. Maktkamp er nemlig en helt naturlig del av politikken, skriver de, mens trakassering ifølge Likestillingsloven er ulovlig. Og her er det offerets opplevelse alene som skal definere om trakassering har funnet sted.

Derfor må det heretter bli «illegitimt» å hevde at varslere er deltakere i en maktkamp, skriver de.

Jeg ser at også andre kommentarer har stusset på dette. Forstår jeg forskerne rett, er det altså nok at en ansatt hevder å være trakassert, så skal det anses som bevist utenfor rimelig tvil. Samtidig blir det ulovlig å si at varselet var ledd i en maktkamp, eller for å kvitte seg med en konkurrent som sto i veien for karrieren. Snedig, ikke sant?

Samtidig er det et godt eksempel på hvordan folk som lever i sin egen boble ikke selv ser at deres tilforlatelige forslag til løsninger faktisk er ganske ekstreme.

Og her nærmer vi oss også en av hovedgrunnene til at Giske-saken gikk av sporet i Norge. Nemlig prinsippet om at «varslerne eier sitt eget varsel», som også Ap-leder Jonas Gahr Støre adopterte.

Les flere kommentarer av Erik Stephansen

Følgelig var det også han som hardest sto på prinsippet om at vi måtte «tro på varslerne». Det skal vi selvsagt gjøre. Men samtidig hadde vi altså ingen rett til å få vite hva anklagene gikk ut på.

Derfor gikk det sjokkbølger gjennom kongeriket da Hadia Tajik leste høyt til Arbeiderpartiets sentralstyre, samtidig som det ble lekket til VG at hun reagerte «både som menneske og jurist.» Hvilke grufullheter måtte ikke da varslene inneholde?

Og derfor ble det oppstandelse da Nettavisen offentliggjorde innholdet i det interne notatet i januar, som bragte det hele litt ned på jorda igjen. Ikke fordi flere av varslene ikke var alvorlige, men fordi forventningene til hva det kunne være var så himmelropende mye høyere.

I dag er det heldigvis lett for å alle som vil å sammenlikne:

Varslene er i dag offentliggjort i sin helhet, blant annet i boka «Arbeiderpartiet - alle skal ned», skrevet av to av VG-journalistene som i dag ikke lenger er VG-journalister. Det er derfor en enkel sak å «samlese» med det omtalte notatet - og selv vurdere om det fremdeles er den mest presise sammenfatningen av hva Giske-saken egentlig handlet om - eller ikke.

LES MER: Her er Giske-varslene

Dessverre er boken til Sletteland og Orgeret selv et sidespor. Og i motsetning til hva de to forskerne foreslår, mener jeg at første bud for å få metoo tilbake på sporet igjen er å innlemme kampanjen i det norske rettssamfunnet. Det innebærer at de som blir anklaget for noe i offentligheten, også har en selvsagt rett til å forsvare seg i offentligheten.

De som hevder at ofrene hittil har hatt en for svak posisjon, har uomtvistelig rett. Og deres krav på anonymitet er selvsagt. Men som så ofte før, løsningen er ikke å havne i den andre grøfta.

Å ettergå varslernes historier er ikke det samme som å beskylde dem for løgn. Å sjekke fakta er vanlig journalistikk. Og også her må vi tilstrebe den samme åpenheten som vi krever ellers i samfunnet.

Metoo både vil og tåle et møte med rettsstaten. Først da vil metoo-komme på sporet igjen.

Kommentarer til denne saken