*Nettavisen* Nyheter.

Mistet faren og begge besteforeldrene i kreft

SKJULTE TÅRENE: Emil forteller at han ofte tittet ut av bussvinduet for å skjule tårene under den tøffe tiden. Foto: Mats Brustad

SKJULTE TÅRENE: Emil forteller at han ofte tittet ut av bussvinduet for å skjule tårene under den tøffe tiden. Foto: Mats Brustad

Begge besteforeldrene til Emil Bredvold tapte kampen mot kreften. For knapt et år siden ble også faren revet bort av en sjelden kreftdiagnose.

(Glomdalen): Nå forteller 17-åringen om det ubeskrivelige tapet, og hvilke utfordringer han har møtt de siste årene.

Klikk på bildet for å forstørre.

ALTFOR TIDLIG: Bare sytten år gammel har Emil Bredvold opplevd å miste begge besteforeldrene, og sin egen far grunnet kreft. Han beskriver perioden som urettferdig og håpløs. Foto: Mats Brustad

En novemberdag for drøyt et år siden dro Emil til fastlegen for å undersøke en uskyldig ørebetennelse. Samtidig ble faren, Egil, med til legen grunnet urolig hjerterytme.

- Jeg fikk gladnyheten om at ørebetennelsen var borte. Men gleden forsvant brått da pappa fikk påvist diabetes, forteller Emil om det som skulle bli begynnelsen på noe helt spesielt, til Glomdalen.no.

Klikk på bildet for å forstørre.

VIKTIG MINNE: Dette kjedet fikk Emil av faren sin under sykdomsperioden. Kjedet har fulgt han hele tiden, og er et sterkt minne etter farens bortgang. Foto: Mats Brustad

Etter flere legebesøk og undersøkelser på Kongsvinger sykehus, ble han videresendt til Hamar. Derfra fikk familien en urovekkende og ikke minst sjokkerende telefon. Beskjeden om at faren var rammet av en høyst sjelden leverkreft var et faktum.

Klikk på bildet for å forstørre.

TRIVES: 17-åringen studerer interiør og utstillingsdesign på Sentrum videregående og trives svært godt på skolen. Foto: Mats Brustad

Klikk på bildet for å forstørre.

SYMPATISK KLASSE: Å snakke ut med venner og klassen fungerte som god motivasjon for Emil, og han mener klassen har vist en fantastisk medfølelse i den krevende perioden. Foto: Mats Brustad

- Jeg ble selvfølgelig veldig lei meg, og alle i familien var i sjokk. Jeg følte meg totalt hjelpeløs, og hadde aldri sett for meg at min egen pappa skulle få kreft, sier Emil om sjokkbeskjeden som faren selv ga han.

- Vi må ta en dag om gangen, var et uttrykk faren brukte ofte.

Urettferdig
Hvert år rammes kun om lag to personer i Norge av den sjeldne sykdommen. Men Kirkenær-gutten ville likevel aldri innse hvor dårlig pappaen var. Emil var nemlig fast bestemt på at faren skulle bli bra igjen, til tross for at diagnosen var alt annet enn positiv.

- Alt var bare surrealistisk. Kreft er jo noe som rammer «alle andre». Jeg hadde aldri trodd det skulle skje oss, igjen, forteller han.

Emil har nemlig mistet begge besteforeldrene sine, men dog ikke av samme kreftdiagnose.

- Bestemor døde av lungekreft bare noen måneder før pappa ble rammet, og bestefar døde av kreft da jeg var seks år gammel. I dag har jeg bare mamma igjen, forteller unggutten.

Han innrømmer at det hele føles utrolig urettferdig.

- Det å miste tre av mine aller nærmeste på så kort tid er ubeskrivelig. Ord blir fattige, sier 17-åringen.

Etter utallige sykehusbesøk, behandlinger og prøver – innså Emil etter hvert at håpet om at faren skulle overleve den alvorlige sykdommen stadig ble mindre.

Vondt syn
- Kombinasjonen av å se pappa hele tiden bli mindre og mindre, samtidig som magen bare ble større, var forferdelig. Leverkreften gjorde at det dannet seg væske rundt magen, og den vokste seg derfor stor. Pappa ble fort tynnere og mistet mye muskelkraft. Dette synet unner jeg ingen, det var vondt å se pappa slik, fastslår Emil.

Ble revet bort
Etter om lag tre måneder med behandling skjønte Emil at det ikke lenger var noen vei tilbake. Både moren og faren selv hadde dessuten fortalt at han aldri ville bli bra igjen.

- Pappa fikk tabletter i håp om å bremse kreften, men alt gikk sakte, men sikkert nedover. Pappa var mye sliten, forteller Emil om den tøffe perioden.

Bare fire måneder etter at faren fikk konstatert sykdommen, sovnet han stille inn den 18. mars i fjor.

- Pappa fikk oppfylt ønsket sitt om å avslutte livet hjemme på Kirkenær, forteller han, og legger til at følelsen av å miste sin egen far er ubeskrivelig.

Hjelper å snakke ut
Snart ett år har gått siden farens død. Emil bekrefter at han har gjennomgått en tøff periode, både hjemme og på skolen.

- Alt stoppet opp. Jeg satt mye for meg selv. På bussen tittet jeg ofte ut av vinduet for å skjule gråten. Til tider er savnet så stort at alt virker vondt og håpløst, men jeg har det bra forholdene tatt i betraktning.

Emil mener det å snakke ut om det tragiske hjelper som motivasjon.

- Mamma, kjæresten og gode venner har vært til stor hjelp, men også skolen og klassen har vist fantastisk medfølelse, det setter jeg stor pris på.

Sterke minner
Hverdagslige gjøremål som middagslaging og å fyre i ovnen beskriver 17-åringen som sterke minner etter farens død.

- Og tro det eller ei, men det å bli vekket på morgenen hver dag med nysmurt matpakke er et enormt savn jeg aldri får tilbake, avslutter Emil.

Les flere saker fra Glomdalen.no

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.