RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Monica er redd hver dag

- Tenk om de syns jeg er rar og ikke vil akseptere meg?

(SIDE2): Slike tanker slet Monica (34) med i mange år. Hun er ennå ikke frisk, men heldigvis er hun kvitt depresjonen. Angsten er fortsatt noe hun må slite med - hver eneste dag.

Monica Johansen er 34 år og fikk diagnosen sosial fobi i 2003. Det hele startet i barndommen hvor hun gikk gjennom traumatiske opplevelser, som er selve årsaken til hennes psykiske lidelse.

Monica deler sin historie i boka «Helt alminnelig galskap», sammen med blant andre den manisk-depressive advokaten Stein Hansson.

Les hans historie her: Tvangsinnlagt fem ganger

Fortrengte minner dukket opp
- Angsten startet tidlig i ungdomsårene. Det var traumatiske opplevelser i barndommen som har vært grobunn for det jeg sliter med nå, sier Monica.

Siste nytt fra Side2: Sjekk forsiden akkurat nå!

Som mange andre med slike lidelser innbilte hun seg at andre konstant tenkte stygge tanker om henne.

- Jeg var redd for å møte bekreftelser på at jeg var unormal, rar og verdiløs. Jeg fryktet at andre kunne se rett igjennom meg, se hva jeg har opplevd og dømme meg til det forferdelige mennesket jeg følte meg som. Et blikk eller et ansiktsuttrykk ga meg de svar jeg fryktet, og jeg trodde jeg kunne lese andres tanker. De tankene var alt annet enn gode.

For øyeblikket er 34-åringen midlertidig uføretrygdet, men før hun ble syk jobbet hun i en musikkbutikk på kjøpesenteret i Fyllingsdalen. Musikk var hennes store lidenskap, men fortrengte minner var på vei tilbake og gjorde hverdagen vanskelig for henne.

- Jeg flyktet nok fra storbyen for å få det bedre med meg selv og finne roen til å fungere som mor. Min samboer Arvid er fra Dale i Sunnfjord, så det var kjærligheten som førte meg akkurat hit.

I Dale har de overtatt gården som han er vokst opp på, men uten å drive gårdsdrift.

«Ting burde vært tatt tak i og bearbeidet på et mye tidligere tidspunkt, uten at jeg ønsker å gå noe videre inn på hvilke opplevelser det er snakk om.»

- Vi har masse husdyr. Samboeren min går på rypejakt, mens jeg nøyer meg med å trimme hunden vår Ronja og passe på katten og de to kaninene, og selvsagt datteren min Celine fra et tidligere forhold.

- Kunnskap til folket
Å rømme fra en storby til en mindre by kan kanskje virke rart når man har sosial angst, men for Monica har det gjort underverker.
- Det har tatt tid å bli en del av nettverket i bygda, og med sosialangst stikker du deg ikke frem her og der, men nå stortrives jeg med venner og mange deilige turer i fjellet.

Monica vil ikke gå inn på opplevelsene i barndommen av hensyn til datteren Celine, men hun er sikker på at det er disse opplevelsene som har gjort henne syk.

- Ting burde vært tatt tak i og bearbeidet på et mye tidligere tidspunkt, uten at jeg ønsker å gå noe videre inn på hvilke opplevelser det er snakk om. Det som teller nå, er åpenheten om selve lidelsen og å ufarliggjøre den og gi mer kunnskap ut til folket, sier hun.

- Kan du forklare hvordan en vanlig dag kunne utarte seg for deg på det verste?

- Bare det å gå ut av huset kunne til tider være svært vanskelig. Mange timer med grubling gikk med, og jeg tenkte på hvilke ydmykelser jeg kunne støte på. Det resulterte i at jeg viste meg mindre og mindre offentlig og ble veldig isolert. Der og da føltes det mye tryggere å være inne, men siden jeg var alenemor til et barn, ble jeg tvunget til å gå i butikken – heldigvis. Mat trengte vi, så jeg hadde ikke noe valg, men jeg kunne bruke hele skoledagen hennes på å psyke meg opp til å gå ut av huset.

- Om og om igjen surret de samme tankene – «Tenk om de tror jeg er narkoman fordi jeg ser så sliten ut?» «Tenk om de har fått vite eller ser på meg hva jeg har opplevd?». Jeg tenkte «Tenk om...» hele tiden. Det var bedre å bure seg inne i stua enn å møte disse bekreftelsene, men det igjen gjorde meg veldig deprimert. En ting kommer sjelden alene.

- Kan du beskrive den første gangen du kjente sosial angst?

- Det er litt vanskelig å beskrive, men jeg ble veldig skjelven og trist. Det var et tankekjør uten like, og jeg så for meg alle mennesker som perfekte der jeg var en bit i puslespillet som ikke hørte til der. Det er vel den beste beskrivelsen jeg kan gi.

- Hvordan opplevde du at folk rundt deg forholdt seg til deg og din lidelse?

- Noen mennesker har nok forduftet. Når man blir psykisk syk, da ser man hvem det er som er verdt å ta vare på rundt seg. Fra enkelte hold har jeg møtt en del motarbeidelse, men de aller nærmeste, som min samboer og hans familie, har vært fantastiske. De har støttet meg i tykt og tynt, selv hvor hjelpeløse de har følt seg, så har de stått ved min side. Det har vært, og er en av de viktigste årsakene til at jeg har orket å kjempe meg frem til en bedre hverdag.

- Hvordan har familien din taklet det hele?

- Den sosiale angsten ga meg en dyp depresjon i tillegg, og da er man ikke alltid like enkel å ha med å gjøre. Man føler seg hjelpeløs og også oppgitt til tider. Familien vil så gjerne gjøre deg glad igjen og ha deg med på sosiale ting. jeg forstår at det har vært utrolig tøft for dem også og min svigerfamilie har vært helt fantastiske. Jeg forstår selv ikke hvordan de har orket å holde ut, men jeg er evig takknemlig.

«Det å gå ut døren, sette seg på kafé og drikke en kopp kaffe uten å være redd. Det er deilig det!»

- Min svigermor sa til meg en gang «Du Monica, jeg bryr meg ikke om at du er deprimert. Jeg ser hva godt du gjør for min sønn, og det er nok for meg!» De ordene har vært svært verdifulle og de glemmer jeg aldri. De sitter godt i hjerterota.

- Hvordan opplevde du hjelpen du fikk i psykiatrien?

- Bare gode opplevelser der. Når jeg først hadde virkelig behov for hjelp, kom jeg raskt til behandling og jeg hadde en psykolog som var helt fantastisk. Ble møtt med forståelse og respekt. Jeg må si jeg har vært heldig.

- Hva ble vendepunktet for deg?

- Mange runder med kognitiv terapi og ti uker i sosial angstgruppe ble det store vendepunktet. Der ble vi gjort oppmerksomme på våre tryggingsstrategier, som i mitt tilfelle var å se bort, unngå blikkontakt og si minst mulig. Jeg følte meg så utrolig dum når jeg plutselig oppdaget hvor misvisende disse trygghetsstrategiene var.

- Hvordan føler du deg nå?

- Jeg er dessverre ikke helt frisk, og har fortsatt en del å jobbe med når det gjelder de destruktive tankene. Depresjonen har jeg blitt kvitt, men angsten er der enda. Det er en tøff prosess og ting tar tid, men jeg er kommet langt i forhold til hvor jeg var for noen få år tilbake. Jeg går på butikken uten å være redd, og mestrer de helt vanlige tingene i hverdagen.

- Hva er du mest redd for?

- Jeg frykter litt at jeg skal oppleve å miste helt kontroll over tankene igjen, men ikke så mye som før. Jeg har lært meg gode strategier for å kontrollere angsten slik at den ikke skal få styre meg. Det høres kanskje enkelt ut, men det er det ikke. Det kreves terping og eksponering hele tiden.

- Hva er det aller beste ved å være på vei mot et friskt liv?

- Det å gå ut døren, sette seg på kafé og drikke en kopp kaffe uten å være redd. Det er deilig det! Ellers er det mange små ting som er godt å kjenne på. Å gjøre ting sammen med mann og barn, besøke venner, gå på konsert og drive med mine egne interesser igjen. Nå er det vår så nå ser jeg frem til å få motorsykkelen ut av låven. Da skal jeg og min datter være eksosryper og nyte livet med vind under vingene!

Er du fornøyd med Side2? Vi vil gjerne ha dine tilbakemeldinger. Klikk her!

LES MER OM HELSE HER

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere