*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

Morens utlevering av Greta Thunbergs mange kamper

Klimaaktivisten Greta Thunberg er allerede verdensberømt, selv om hun fortsatt bare er 16 år gammel. Enkelte sammenlikner henne med Jesus, mens andre vil gi henne Nobels fredspris.


Moren til Greta heter Malena Ernman. Hun er ingen internasjonal berømthet, men kanskje blir hun det nå, siden hun har utgitt en bok med datteren avbildet på omslaget.

Boken heter "Huset brenner – om en familie og et klima i krise", og er Ermans forsøk på å finne en sammenheng mellom egne familieproblemer og den påståtte klimakrisen.

Om mann og karriere

Malena Ernman beskriver seg selv som en begavet sangerinne, som synger opera i det ene øyeblikket, og vinner Melodi Grand Prix i det neste.

Hun er mye på farten, i ulike jobboppdrag, og det var nok helt på sin plass at hennes ektemann, Svante, sluttet i teateret, og heller ble hjemmeværende husfar. Ifølge Ernman var det Svante selv som bestemte at han skulle gå ut av et spennende yrkesliv, for i stedet å kunne sysle med brødbaking og klesvask på fulltid.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Moren Malena Ernmann har oppsøkt flere psykologer og psykiatere for å få satt en rekke diagnoser på Greta Thunberg og lillesøsteren. Begge blir utlevert i boken. Foto: Cappelendamm.no/Viktor Gårdsäter

Diagnoser og klima

Malena Ernman er ikke bare lidenskapelig opptatt av seg selv og egen karriere. Hun har også to andre interesser, som hun dyrker hemningsløst. Den første interessen handler om diagnoser, nærmere bestemt nevropsykiatriske diagnoser. Interesse nummer to handler om klimaet, nærmere bestemt den påståtte klimakrisen.

La oss et øyeblikk holde oss til diagnosene.

Ernman er altså svært opptatt av diagnoser, men hun er ikke opptatt de diagnosene som muligens kunne passet på henne selv. Nei, det er lidelsene hun mener døtrene er rammet av, hun vil til bunns i. Og resultatet av utredningene som døtrene må gå gjennom, deler hun ukritisk med hele verden.

Psykologer og psykiatere

Greta har tidlig i tenårene en spiseforstyrrelse, skriver Ernman i boken sin. Men både hun og ektemannen mener en anoreksi ikke vil kunne forklare datterens væremåte og reaksjonsmønster.

"Svante og jeg fortsetter å søke svar. Jeg bruker nettene på å lese alt jeg kan komme over av anoreksi, autisme og spiseforstyrrelser.(…) Jeg leser om høysensitivitet, glutenallergi, urinveisinfeksjon, PANDAS og nevropsykiatriske diagnoser.(…) Jeg ringer BUP, legevakten, leger, psykologer og hver eneste, tenkelige, fjerne bekjent som kan ha litt kunnskap eller veiledning." (s.32-33)

Klikk på bildet for å forstørre.  

Nettavisen var på plass i New York i midten av august da Greta Thunberg la til med seilbåt etter to uker over Atlanteren.  Foto: Morten Ø. Karlsen

Anoreksien slipper gradvis taket, og Greta kan omsider bli gjenstand for en nevropsykiatrisk utredning. Hvor mange klinikker, psykologer eller barnepsykiatere som har vært konsultert over et tidsrom på flere måneder, kommer ikke frem i boken, men jeg sitter med en følelse av at det har vært ganske mange.

Gretas tre diagnoser

Utredningen munner ut i ikke mindre enn tre diagnoser: Aspbergers syndrom (autisme), OCD (tvangslidelse) og selektiv mutisme. Ernmann nærmest triumferer når diagnosene endelig er klarlagt, og brikkene har falt på plass. Særlig er det autismen som kan brukes for alt den er verdt.

"Greta har en diagnose, men det utelukker ikke at det er hun som har rett, og alle vi andre som har fullstendig feil (…) Greta tilhørte det lille fåtallet som kunne se karbondioksidene våre med det blotte øye.(…) Hun var barnet, vi var keiseren."(s.43).

Nå som Greta er diagnostisert, er det lillesøster Beatas tur. "Jeg tror Beata har ADHD, sier jeg til Svante senere. Dette er ikke vanlig trass." (s.49) Beata har nemlig en tendens til å bli sint og trassig når hun er hjemme sammen med foreldrene. På skolen fungerer hun imidlertid helt fint.

I ett av sine raserianfall kaster hun DVD-filmer etter moren. "Dere bryr dere bare om Greta. Aldri om meg. Jeg hater deg, mamma. Du er den verste jævla mammaen i hele verden, din jævla fuckings horejævel, skriker hun idet Jasper Pingvin treffer meg i hodet." (s 56)

Beatas tre diagnoser

Beata ender opp med følgende tre diagnoser: ADHD med innslag av Aspbergers, OCD og – hold deg fast - trass-syndrom(!) Ja, du leste riktig. Trass-syndrom, intet mindre.

Jeg visste faktisk ikke at denne diagnosen fantes, men det gjør den tydeligvis. (Enda godt at hun ikke tilfredsstilte kriteriene for "Utakknemlig drittunge som ikke setter pris på sin fantastiske mamma"-syndromet.)

Nå er i hvert fall diagnosene på plass. Psykologen har respondert på bestillingen.

Pappa Svante gråt lenge og inderlig på psykologens kontor i forkant av diagnostiseringen, og bidro med dette kanskje til det endelige resultatet.

Mor er selvfølgelig strålende fornøyd, og det er kanskje det viktigste i denne prosessen. Nå kan nemlig Beatas sinne og vanskelige atferd forklares som et utslag av hennes nevropsykiatriske lidelser.

At hun kan ha gode, selvstendige og plausible grunner til å være forbannet på sin navlebeskuende mor, blir således et ikke-tema.

Enkle forklaringer, komplekse spørsmål

Det betyr åpenbart mye for Ernman å kunne gi enkle forklaringer på komplekse spørsmål. For døtrenes del handler det om å gi dem nevropsykiatriske diagnoser, som kan forklare personligheten eller atferden deres.

Når det gjelder den varslede klimakrisen, er forklaringen også svært enkel: Det er CO2-utslippene som ødelegger klimaet, som igjen koker kloden. Punktum.

Deretter følger side opp og side ned om den varslede klimakatastrofen, hvor narrativet er: Temperaturen skyter i været, havnivået stiger, isbjørnene sulter i hjel, og millioner av klimaflyktninger vandrer hvileløst omkring.

I boken opererer hun skråsikkert med tvilsomme, nevropsykiatriske diagnoser. Den samme skråsikkerheten er til stede når hun omtaler de klimautfordringene hun mener verden står overfor.

Jenta med det triste ansiktsuttrykket

Jeg har ofte lurt på hvorfor Greta Thunberg ser så trist ut når hun er avbildet på en av sine mange turneer rundt om i verden. Det er selvfølgelig vanskelig for en 16 år gammel jente å vise glede når budskapet hun har fått i oppdrag å dele med resten av verden, handler om at jordkloden går til helvete om ti år.

Ja, hvem klarer vel å smile når man står der som et preprogrammert medium, og forteller en siklende verdenspresse at vi om kort tid vil stå overfor en katastrofe av apokalyptiske dimensjoner?

Kanskje er det jeg som er gammeldags, men ærlig talt, burde hun ikke heller ha vært hjemme i Sverige, og fullført skolegangen?

Andre grunner?

Kan det være andre grunner til at Greta fremstår så trist? Kan oppveksten hennes spille en rolle i dette? Hvordan stiller egentlig Greta – eller Beata, for den saks skyld – seg til diagnosene hun har fått? Eller til medikamentene hun muligens har blitt satt på?

Hvordan var det egentlig å bli dratt med rundt til ulike fagfolk for der å bli utredet for obskure, nevropsykiatriske lidelser som moren hennes mente hun hadde?

Kanskje føltes det nedverdigende. Kanskje følte hun seg som en vare som skulle klassifiseres, og settes i en bås. Og hvorfor har det vært så viktig for moren hennes å oute diagnosene hennes?

Munchausen by proxy

Hvorfor får Gretas historie meg til å tenke på Munchausens syndrom by proxy?

Jo, det har sin årsak i at denne historien får meg til å tenke på en mail jeg for en tid tilbake fikk fra en ung kvinne. Denne kvinnen skrev at hun og hennes søsken hadde vokst opp med en mor som hadde Munchausen by proxy.

Ifølge kvinnen dro moren barna med rundt til ulike fagfolk og til psykiatriske poliklinikker, fordi hun var så overbevist om at barna hadde alt fra rene psykiske lidelser til mer komplekse nevropsykiatriske sykdommer.

Overalt konkluderte fagfolkene negativt; barna var friske. Men dette førte bare til at moren tok dem med seg til en ny klinikk.

Et vedvarende overgrep

Kvinnen som skrev til meg, følte hun og søsknene, som en følge av mors besettelse, hadde vært utsatt for et vedvarende overgrep. Det verste var likevel at ingen grep inn, og fikk stanset moren. Ingen fagfolk kom barna til unnsetning. Barnevernet ble aldri koblet inn.

Kvinnens historie fikk meg til å bli klar over at det finnes foreldre som er overbevist om at barna deres har psykiske eller nevropsykiatriske lidelser, og at de derfor sørger for at barna må gjennomgå gjentatte utredninger, uansett om fagfolkene bestrider indikasjonene for disse.

Noen av disse foreldrene har sannsynligvis en variant av Munchausen syndrom by proxy, og bedriver en systematisk barnemishandling.

Jeg forholder meg til boken

Jeg insuinerer selvfølgelig ikke at Ernman har et slikt syndrom, jeg konstaterer bare at historiene har visse likheter.

Når det gjelder utredningen og diagnostiseringen av Greta Thunberg, eller søsteren, må jeg forholde meg til den informasjonen som finnes i boken som Ernman selv har valgt å gi ut.

Det sier seg selv at jeg ikke kan uttale meg faglig om diagnosene man landet på, men jeg må likevel ha lov til å stille spørsmål ved morens motiv(er) for å la døtrene gjennomgå disse utredningene.

Det skulle også vært interessant å vite motivene for å skrive denne boken, hvor hennes egne døtre så til de grader blir utlevert.

Diagnoser ingen ulempe

Uansett turnerer Greta rundt, eller hun leder skolestreiker, med alle diagnosene i en heller transparent ryggsekk. (Aspberger-diagnosen har for øvrig blitt klistret i pannen hennes.) Jeg tenker at de ikke har vært til noen direkte ulempe for henne.

Som verdens fremste klimaforkjemper kan det tvert imot være en fordel å kunne påberope seg visse lidelser, da disse i folks fantasier kan forbindes med spesielle egenskaper eller talenter. I tillegg skjermer de henne mot kritiske røster. Stakkars, hun har nok sine utfordringer.

Dommedagsprofeten Greta Thunberg får derfor fortsette å skremme verden. Sirkuset lever i beste velgående.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.