RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

MP3-spilleren feirer 10 år

Sist oppdatert:
Det vi alle ser på som en selvfølge feirer nå tiårsjubileum - og like lenge med søksmål.

Det var nok ikke mange som forutså hvilken enorm påvirkning den relativt obskure teknologien kalt MPEG1 Layer 3 skulle få da det ble ferdigutviklet under første halvdel av 90-tallet, og som sommeren 1995 formelt fikk filnavn .mp3.

Muligheten til å oppleve det de fleste så på som tilnærmet CD-kvalitet på som kunne lagres på under en tidel av plassen som en ukomprimert musikkfil opptok på en harddisk var rett og slett revolusjonerende.

Verken pen, liten eller billig - men først.
Verken pen, liten eller billig - men først.

Koreansk selskap først ute
Det koreanske selskapet Saehan Information Systems var det første selskapet som innså verdien av mp3-filer som et format som var ideelt å ha med seg som bærbar musikk, og under CeBIT-messen i Tyskland i mars 1998 viste de frem en prototype av verdens første mp3-spiller som de kalte MPMan F10, melder The Register.

Spilleren hadde en lagringskapasitet på 32 MB, noe som ga brukerne plass til typisk 8-9 sanger – altså ikke i nærheten av en full CD.

LCD-displayet på spilleren var ikke akkurat det vi forventer av en spiller i dag, og størrelsen var heller ikke spesielt imponerende med tanke på at den målte 91 x 70 x 165 mm.

Meget treg overføring
Å overføre musikken til de første spillerne var heller ingen spesielt morsom oppgave. På dette tidspunktet var det ingen som hadde hørt om USB, og overføringen på MPMan gikk derfor over parallellporten på en datamaskin (printerporten), og overføring av musikk tok rundt ett minutt per megabyte.

Den første norske testen av spilleren kan du lese her.

Spilleren ble dyttet ut på det amerikanske markedet i mai 1998 med en pris på 250 dollar. Til sammenligning koster i dag en iPod Nano 149 dollar og en iPod Classic 249 dollar.

Diamond Multimedias Rio PMP300 har blitt stående igjen som en legende.
Diamond Multimedias Rio PMP300 har blitt stående igjen som en legende.

Nummer to ble mest kjent
Det var først i september det samme året at Diamond Multimedia lanserte det som mange feilaktig anser som verdens første MP3-spiller: Rio PMP300 – også den med 32 MB minne og overføring gjennom parallellporten. Den hadde derimot et langt mer tiltalende design som ligger veldig på det vi i dag kjenner fra iPod.

Spilleren hadde også støtte for SmartMedia-minnekort, noe som gjorde at brukerne kunne lagre langt mer musikk.

Her begynte søksmålene fra platebransjen
Og det var ved lanseringen av denne spilleren, som ble dyttet ut på markedet til 200 dollar, at den amerikanske musikkbransjen for første gang fikk panikk for at de var i ferd med å miste kontrollen over musikkdistribusjon. De gikk derfor til søksmål mot Rio for å stoppe salget av spilleren, og klarte å få et midlertidig salgsforbud 16 oktober det året.

Årsaken var at de mente spilleren brøt med den såkalte «Audio Home Recordings Act». Ti dager senere ble derimot forbudet satt til side fordi retten kom frem til at spilleren ikke var en opptaksenhet, som loven spesifikt regulerte. All oppmerksomheten rundt Rio-spilleren førte til at de fleste glemte MPMan, og Rio PMP300 ble det populære produktet.

Produsenter livredd for søksmål
Siden den gang har RIAA forfulgt alt som har med digital musikk å gjøre på en svært aggressiv måte, noe som førte til at en myriade av produsenter som produserte mp3-spillere i årene som fulgte var livredde for søksmål og implementerte noen av de mest patetiske og meningsløse «kopibeskyttelsesfunksjoner» som industrien har sett for å kunne hevde overfor RIAA at de ikke oppfordret til piratkopiering.

I praksis betydde det blant annet at svært mange spillere ble levert med meget lite brukervennlig programvare for overføring av musikk til spilleren. Primært forsøkte de fleste seg på å nekte deg å overføre musikk tilbake fra spilleren til datamaskinen. Noen hadde en spesifikk sperre på filer av filtype mp3, men kunne enkelt overkjøres med midlertidig å endre filnavnet til for eksempel wav.

Microsoft gir deler av inntektene fra Zune-salget til musikkindustrien for å unngå bråk.
Microsoft gir deler av inntektene fra Zune-salget til musikkindustrien for å unngå bråk.

Andre spillere satt musikkfilene til å være skjult etter filoverføringen til spilleren i det håp om at brukere ikke var smarte nok til å finne Windows’ funksjon. Heldigvis ser det ut til at de fleste produsentene nå har gitt opp denne meningsløse kampen, som aldri fungerte, selv om det fortsatt er støtte for forskjellige DRM-teknologier – som heller aldri har fungert.

Et press på produsentene eksisterer likevel fortsatt. Microsoft gir for eksempel en andel av salgsinntektene for sine Zune-spillere til de største plateselskapene for å komme seg unna deres vrede og potensielle søksmål, og musikkindustrien har også raslet med sablene mot Apple fordi bransjen ikke får en andel av iPod-salget.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere