Fred Heggen

Munchausen by proxy: Hvordan oppdage mishandlingen hvis radaren er slått av?

VEGRER SEG: Når helsepersonell vegrer seg mot å rette mistanke mot en tilsynelatende snill mor, gjør det at mødre med Munchausen by proxy er vanskelig å oppdage og stanse.

VEGRER SEG: Når helsepersonell vegrer seg mot å rette mistanke mot en tilsynelatende snill mor, gjør det at mødre med Munchausen by proxy er vanskelig å oppdage og stanse. Foto: (Colourbox)

Noen foreldre ser bare snille ut, mens de i virkeligheten bedriver grov og systematisk barnemishandling. Dette oppdages ikke hvis mishandlingsradaren vår er slått av.

Barnemishandling kan være så mangt. De fleste av oss har vel en forestilling om at mishandling av barn innebærer fysiske eller psykiske overgrep fra voksne omsorgspersoner. Mishandlingen kan være subtil, eller den kan være overveldende. Mishandling, slik de fleste av oss forstår begrepet, dreier seg uansett om noe mer enn lettere omsorgssvikt.

Får vi en mistanke om mishandling av et barn, gjør det noe med oss. Instinktivt får vi en trang til å ville intervenere for å beskytte barnet. Vi aksepterer ikke under noen omstendighet at foreldre utøver noen type vold mot sine barn, utnytter dem seksuelt, sulter dem, eller tvinger dem til å leve under umenneskelige forhold.

Hvis slike ting avdekkes, reagerer vi med avsky, fordømmelse eller hat, og vi nøler ikke med å varsle barnevern eller politi.

Les også: Langtidspsykiatrien avvikles - hvem skal ta seg av pasientene som trenger tid?

Vi beundrer de gode foreldrene

Samtidig elsker vi foreldre som viser hengivenhet overfor sine barn, som beskytter dem, eller som er villig til å gå i krigen for dem. Vi akter de foreldrene som automatisk lar egne behov vike for barnas behov.

De genuint oppofrende foreldrene er våre forbilder, som vi plasserer i båsen snille foreldre. Og uten å reflektere så altfor mye over det, stiller vi oss lojalt på deres side.

Stereotypier gir ofte tunnelsyn

To typer foreldre, altså. To motpoler som lett skaper stereotypier. Tunnelsynet melder seg; de slemme versus de snille foreldrene.

Selv om vi vet at det finnes mange foreldrevarianter mellom disse ytterpunktene, vil våre innlærte oppfatninger av hva som er henholdsvis godt og vondt, prege våre refleksjoner og vår vurderingsevne. Det er derfor ikke gitt at vi vil være i stand til å gjøre en riktig vurdering i alle tilfeller, i hvert fall ikke blant tilfellene som befinner seg i gråsonen.

Oppdage mishandling

Foreligger det troverdige opplysninger om at et barn lider overlast, eller man kan påvise skader hos dette barnet som mest sannsynlig må være påført, vil vi i mange tilfeller kunne slå fast at her har det skjedd barnemishandling.

Ja, også i tilfeller hvor årsakssammenhengen mellom skade/ sykdom og potensiell overgriper ikke er like opplagt, vil vi noen ganger være i stand til å gjennomskue unnskyldningene og bortforklaringene som den voksne personen strør om seg med.

Dette klarer vi fordi radaren – mishandlingsradaren - som fanger opp barnas ve og vel, er på. Og den er riktig innstilt.

Les også: - Vi trenger leger i psykiatrien

Overse mishandling

Men dette er et tveegget sverd, fordi; siden vi har vært overbevist om at vi i de fleste tilfeller har kunnet avsløre de slemme foreldrene, har vi vært av den oppfatning at det også må være tilfelle for de snille. Tankegangen har vært som følger; klarer vi å peke ut de slemme, bommer vi heller ikke på de snille.

Ja, så sikre har vi vært i dette spørsmålet, at vi mange ganger har valgt å stenge ned mishandlingsradaren i vårt møte med antatt snille foreldre. Som oftest har dette gått greit, fordi antatt snille foreldre viser seg å være snille.

Men det er ikke alltid slik. Noen ser dessverre bare snille ut, mens de i virkeligheten bedriver grov, systematisk barnemishandling.

Mishandlingen fortsetter

Fordi radaren vår er slått av, gis de derfor anledning til å fortsette med sine overgrep. Ikke bare kan de fortsette med sine ugjerninger i det skjulte, men de kan på samme tid bli sett på som ekstraordinære kvalitetsforeldre av omgivelsene.

Ingen klarer dette kunststykket bedre enn personene som har syndromet, Munchausen by proxy (Munchausen ved stedfortreder).

Munchausen by proxy

Munchausen by proxy er et syndrom som første gang ble beskrevet i 1977 av den kjente engelske barnelegen, Sir Roy Meadow.

I legetidsskriftet, The Lancet, beskrev han to tilfeller av barnemishandling, hvor mødrene bevisst hadde skadet barna sine, ved å fabrikkere eller påføre barna sykdom, for selv å få sympati og oppmerksomhet. Siden har det dukket opp en rekke likende tilfeller verden over.

Viktige kjennetegn

Foreligger det Munchhausens syndrom ved stedfortreder, er det gjerne to ting som kjennetegner sykehusinnleggelsen. Det ene er at barnets sykdomstilstand er uavklart og alvorlig. Ikke sjelden kommer det inn på sykehus med krampeanfall, pustebevær eller bevissthetstap, og alt fokus rettes følgelig mot livreddende behandling.

Det andre kjennetegnet er en mor som fremstår som eksepsjonelt bekymret over barnets tilstand, men som samtidig er elskverdig, positiv til helsevesenet, og fullstendig selvutslettende når det kommer til egne ønsker eller behov.

Les også: Tvang kan sikre den beste behandlingen

Den antatt hjertegode moren

Ja, jeg skriver mor, fordi det nesten alltid er moren som går inn i helterollen som oppofrende og kampvillig forelder, og som derfor også høster ros, beundring og anerkjennelse fra så vel helsevesen som nære omgivelser.

Vegringen mot å skulle mistenke

Det er ikke vanskelig å forstå at det kan være vanskelig for ansatte i helsevesenet å avsløre at moren i virkeligheten er en fordekt barnemishandler. Bare det å skulle erkjenne at man går rundt med en slik mistanke, kan nok medføre ubehag for den helseansatte det gjelder.

Hvordan kan jeg i det hele tatt ha slike tanker om denne angivelig godhjertede og tapre moren? Alle andre ser jo på henne som en helgen.

Les også: Munchausen syndrome by Proxy: Når mor er fienden

Fra pediatriveilederen

I «Pediatriveilederen» fra Helsebiblioteket.no tilrådes helsepersonell å mistenke at barnets sykdom er påført eller fabrikkert, når symptomer og funn ikke passer med kjente kliniske bilder, samt når én av følgende faktorer er til stede:

  • Symptomer og tegn oppstår kun når én forelder er til stede.
  • Symptomer og funn er kun observert av én forelder.
  • Respons på behandling er uventet dårlig.
  • Nye symptomer dukker opp så snart andre avtar.
  • Historien er biologisk usannsynlig.
  • Omsorgsgiver fortsetter å oppsøke nye/ flere behandlere og instanser, og tar initiativ til fornyet vurdering, utredning og behandling, til tross for at tilstanden er klinisk avklart.
  • Barnets daglige aktivitet påvirkes, og barnet bruker hjelpemidler utover det en forventer ut fra eventuell medisinsk tilstand.

Én faktor er tilstrekkelig

Legg merke til at det holder at kun én av disse faktorene er til stede, før man som helsepersonell bør stille seg spørsmålet om man her har å gjøre med en mor som har Munchausen by proxy.

Dessverre skjer ikke dette i praksis. Hvis så hadde vært tilfelle, ville det nemlig vært avslørt langt flere mødre med denne diagnosen, enn hva som er tilfelle i dag.

Sykehistorien er det essensielle

Ifølge den ovennevnte veilederen er det barnets sykehistorie som er nøkkelen til å avklare om det foreligger fabrikkert eller påført sykdom.

Sykehistorien er i slike tilfeller komplisert, og det er viktig å lage en kronologisk oversikt. Det er samtidig viktig å gjennomgå sykehistorien til eventuelle søsken.

Innleggelse og observasjon er nødvendig

Det er som regel nødvendig å legge barnet inn på sykehus, for å observere det tett, planmessig og årvåkent. Som oftest vil da symptomene forsvinne, eller avblekes.

Om symptomene dukker opp igjen, eller forverres, er det viktig å avklare om dette skjedde på et tidspunkt moren var alene med barnet. Det er for øvrig ikke lovlig med skjult videoovervåkning på norske sykehus.

Én ting forhindrer at de blir oppdaget

Nettopp vår vegring mot å skulle rette en potensielt feilaktig mistanke mot en vennlig og positiv mor, som tilsynelatende jobber utrettelig for at helsevenesenet skal komme til bunns i barnets symptombilde, er nok med på å forhindre at personer med Munchausen by proxy blir oppdaget og stanset.

I stedet får de fortsette sine overgrep mot forsvarsløse barn, som ikke våger annet enn å gå inn i rollen som kronisk syke pasienter med uforklarlige sykdomsbilder.

Og som resten av livet vil søke svar på følgende spørsmål: Hvordan kunne helsevesenet la dette skje?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.