*Nettavisen* Nyheter.

Friske meninger

Muslimhatere gjør frihetskampen i islam vanskeligere

 

Sylo Taraku har skrevet bok om frihetskampen i islam, og er glad for at ikke-religiøse muslimer og folk som har forlatt islam nå er blitt tydeligere i debatten. Foto: Paul Weaver

Sekulære muslimer har krevd og tatt sin plass i offentligheten. De fortjener støtte, men muslimhatere gjør deres kamp vanskeligere.

Av Sylo Taraku, aktuell med utgivelsen av boken «Frihetskampen i islam» - om hvordan sekulære muslimer forsøker å modernisere islam.

Det heter at frihet er ikke er noe man får, men noen man tar. Sekulære muslimer i Vesten venter ikke på at de religiøse autoritetene skal gi dem friheten – de griper den selv. De hever stemmen sin, bryter tabuer og fungerer som rollemodeller for andre – med alle de omkostningene det innebærer.

Mens progressive skriftlærde innen islam utfordrer de konservative autoritetene fra et teologisk perspektiv, går den sekulære tilnærmingen ut på å kritisere de intolerante tolkningene av islam fra et menneskerettslig og humanistisk perspektiv.

De konservative muslimene i Norge har siden 1970-tallet hatt sine organiserte miljøer og en institusjonell forankring i mange av moskeene. De har vært naturlige dialogpartnere for andre livssynsgrupper og myndigheter. De har også fungert som naturlige representanter for muslimer når journalister og andre har lurt på hva muslimer mener om aktuelle spørsmål.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Det er mange som forsøker å kjempe en frihetskamp mot de religiøse kreftene i islam.  Foto: Bokomslag

De sekulære muslimene har vært aktive i sivilsamfunnet, de også, men i organisasjoner og miljøer som har jobbet med ikke-religiøse spørsmål. Særlig etter karikaturstriden oppsto det et behov for sekulære muslimske krefter å organisere seg og heve stemmen. Det var et ønske om en motvekt til de mer konservative og konfliktorienterte stemmene.

Sekulære muslimer kjente seg ikke igjen i offerretorikken på vegne av alle muslimer. I januar 2010 ble den danske tegneren Kurt Westergaard forsøkt drept med øks av en muslimsk ekstremist i hjemmet sitt.

Da organisasjonen LIM, som jeg var med å etablere sammen med flere andre, demonstrerte for ytringsfrihet, følte vi oss veldig alene.

De religiøse miljøene så på oss med stor mistenksomhet. Etter hvert ble debatten imidlertid mindre polarisert, og flere moderate stemmer lot høre fra seg. LIM åpnet veien for andre sekulære organisasjoner.

I dag finnes det nettverk og organisasjoner som heter «Senter for Sekulær Integrering», «Født Fri», «Sekulær Allianse», «Ex-Muslims of Norway» og så videre. Den skamløse bevegelsen har satt negativ sosial kontroll i minoritetsmiljøer sterkt på dagsorden. Minotenk er også en viktig organisasjon som fremmer liberale verdier og arbeidet mot radikalisering. De har hatt en større forankring i religiøse muslimske miljøer enn de ovennevnte. De har også i større grad hatt nettverk blant unge muslimer, mens LIM har tradisjonelt hatt mer nettverk blant de mer voksne førstegenerasjonsinnvandrerne.

Organisasjoner for sekulære muslimer, eller for muslimer som har forlatt islam, har dukket opp mange steder i vestlige land etter terrorangrepene i USA den 11. september 2001, og spesielt etter karikaturstriden.

Man finner i disse miljøene både dem som er personlig religiøse, men tydelige tilhengere av en sekulær stat, og personlig sekulære, som ikke tar religionen så alvorlig i hverdagen og ikke er særlig opptatt av hva som er halal og haram. Betegnelsen sekulær kan også omfatte dem som har forlatt islam og er blitt agnostikere, eller ateister.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Sylo Taraku trekker fram Nettavisens konferanse i 2017 som vellykket samarbeid mellom teoretikere, praktikere og kritikere.

Eksempler på slike organisasjoner er «Muslims for Progressive Values» i USA, «Muslim Canadian Congress», «British Muslims for Secular Democracy» i Storbritannia, «Ex-Muslims» i Storbritannia, Nord-Amerika, Østerrike, Tyskland, Frankrike og så videre.

Det er ikke forsket særlig mye på disse grupperingene, men etter å ha snakket med flere av aktivistene, og etter å ha fulgt dem tett på internett og sosiale medier, er mitt inntrykk at særlig tre hensyn har vært sentrale i etableringen av slike organisasjoner: Det første er en frustrasjon over de konservative talspersonenes dominans, og over at disse har uttalt seg på vegne av muslimer i samfunnsdebatten. Frustrasjonen var sterkest under karikaturstriden.

Det andre er et følt behov for å fungere som motvekt mot de ortodokse muslimene, og for å åpne veien for andre muslimer som ønsker å bidra i verdikampen mot fundamentalistene.

Det tredje er et ønske om å bedre muslimers omdømme og motvirke muslimhat gjennom å vise mangfold – og ved å vise at det finnes tydelige progressive stemmer i muslimske miljøer.

Jeg var i en periode generalsekretær i LIM og er fortsatt engasjert i dette miljøet. Det gleder meg derfor at sekulære stemmer med muslimsk bakgrunn blir hørt både av myndighetene og i mediedebatten. Det viktigste ved slike organisasjoner er den plattformen og tryggheten miljøene skaper for muslimske fritenkere. Sekulære stemmer kan også signalisere overfor muslimske ungdommer som søker etter identitet, at det er forskjellige måter å være muslim på.

I 2017 arrangerte LIM og Nettavisenen konferanse som samlet både forskere, kritikere og praktikere til en samtale om integreringsutfordringer.

Dette inspirerte Fafos forskningssjef Anne Britt Djuve til å skrive en tankevekkendekronikk om integreringsfeltets «ideologiske ghettoer», om hvordan «teoretikerne, kritikerne og praktikerne» holdt på med sitt uten å vise interesse for hverandres arbeid og perspektiver. Hun mente at den nevnte konferansen var et godt eksempel på det motsatte. «Fortsatt befinner de tre miljøene seg likevel i hver sin ideologiske ghetto, med begrenset vilje til å kikke over gjerdet. Kanskje er likevel den viktigste endringen at sekulære muslimer har krevd og tatt sin plass i offentligheten», skrev hun.

Kampen om ordet har dermed vært vellykket. Mangfoldet blant muslimer er mye synligere i dag enn tidligere. Journalister og andre vet at det er ulike meninger blant muslimer.

I boken min, Frihetskampen i islam, skriver jeg hvordan sekulære muslimer ofte befinner seg i kryssilden mellom venstresiden og høyresiden som har sine kulturkriger seg imellom.

Når sekulære muslimer påpeker negative forhold i muslimske miljøer, kan det oppfattes som et bidrag til å bekrefte ytre høyres narrativ om integreringsproblemer. Denne situasjonen utgjør et dilemma for sekulære muslimer. Skal de tone ned sin kritikk og sine frihetskamper for å ta hensyn til kulturkrigen mellom venstresiden og høyresiden? Eller skal de bare konsentrere seg om sine kamper uten å bry seg om hvilken politisk fløy som vil tjene mest på det?

Det finnes heldigvis sterke stemmer på venstresiden som virkelig har støttet sekulære muslimer, og som har vært tydelige kritikere av radikale islamister og andre problematiske krefter i minoritetsmiljøer. Samtidig har de tatt muslimer i forsvar mot demoniserende og hatefull retorikk. Det er viktig å gjøre begge deler.

Når muslimer utsettes for mistenkeliggjøring hele tiden og må forsvare seg, så har de ikke lenger overskudd til å drive med selvkritikk. Det blir enklere å bare søke tilflukt i offerrollen og ignorere all kritikk, også den saklige og seriøse.

Annonsebilag