Gå til sidens hovedinnhold

Nå bør samrøret mellom presse og politikk luftes ut

Jon Hustads tekst Gruppesex i presseklubben var en av Norges mest leste artikler sist helg. Nå bør presserommet luftes ut.

Eller for å si det på en annen måte: Enkelte ting var faktisk bedre før. Det skal jeg komme tilbake til.

Artikkelen til journalist Jon Hustad om kjærlighetsforviklingene i Norge var skrevet for Weekendavisen i Danmark. Den ble senere også publisert i Nordlys og i Nettavisen.

Årsaken til den enorme interessen er selvsagt de tette bindingene mellom presse og politikk. Slike bindinger er hyppig omtalt både i bøker og filmer, her får vi det servert i levende live:

Les også

Gruppesex i presseklubben

Nestleder i Arbeiderpartiet Hadia Tajik blir kjær i en ledende politisk journalist, Kristian Skard i Dagens Næringsliv. Og stortingsrepresentant og sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet Jette Christensen blir kjæreste med VGs sjefskommentator Frithjof Jacobsen.

Dette ville i seg selv vakt oppsikt. Når vi så vet at både Skard og Jacobsen spilte sentrale roller i presentasjonen av Giske-saken, blir det eksplosivt.

For å sette det i perspektiv, vil jeg gå tilbake til åpningen av den sagnomsuste presseklubben Ryktebørsen på 80-tallet:

Jeg sto selv sammen med feststemte pressekolleger da lederen for Oslo Journalistklubb, Dagbladets Ragnar Kvam jr., la armene jovialt rundt skuldrene på kveldens æresgjester, Gro Harlem Brundtland og SV-dronning Hanna Kvanmo den gangen for over 30 år siden.

Alle smilte bredt til pressefotografene, alle syntes dette var overmåte trivelig, da en svensk kollega plutselig snudde seg mot meg og sa:

- Dette hadde aldri gått an i Sverige! Da hadde Ragnar vært død som politisk journalist.

Han mente at en slik "vennskapelighet" viste for tette bånd mellom journalistikken og statsmakten. At leserne ville reagere. For vi skulle jo holde politikerne i ørene, ikke være kompiser!

Jeg var ikke enig med ham da, og jeg er ikke enig med ham nå. Et vennskapelig håndslag i offisielt lag er ikke så mye å reagere på. Men det kan likevel være grunn til å stoppe opp litt, fordi det i dag har gått mye lenger.

At norske politiske journalister går inn og ut av Stortinget som de vil, har uten tvil sine gode sider. Det øker kildetilfanget, og det gir innsikt, kunnskaper og nyheter som kanskje ellers ikke ville tilflytt offentligheten.

Men når båndene blir for tette, er det fare på ferde. Og disse båndene oppstår selvsagt lenge før det er snakk om kjæresteri eller annen intim omgang.

Det kan være snakk om vennskap eller uskyldige sympatier, at man spiser lunsj sammen, eller at det etter hvert føles naturlig å invitere hverandre på julebord eller fest.

Alt dette kan føre til at journalistene blir en del av "den styrende klassen", eller eliten, i alle fall i folk flests øyne. Et annet moment er at de nære forbindelsene speeder opp omfanget av anonyme kilder, altså kilder som ikke vil fortelle hvem de er, eller "stå fram", som det heter.

Andre land aksepterer det nesten ikke i det hele tatt, mens amerikansk presse er kjent for sitt krav om minst "to, uavhengige kilder" (ref. Deep Throat i Alle presidentens menn).

Norsk presse, derimot, er full av hemmelige kilder, som ofte forteller om interne maktkamper eller interne forhold - uten at leserne alltid har tilstrekkelig mulighet til å vurdere validiten eller eventuelle motiver som ligger bak.

Den viktigste eksponenten for slik journalistikk i Norge i dag, er nettopp VG.

Jon Hustad har sikkert rett i sitt hovedpoeng, at Hadia Tajik har mindre sjanse til å bli gjenvalgt som nestleder i Arbeiderpartiet etter Giske-saken, og etter at forholdet til DN-journalisten ble kjent. Og Frithjof Jacobsen måtte som kjent forlate VG på dagen.

Men saken er viktigere enn som så. Dette går på tilliten til politikerne løs, og ikke minst tilliten til pressen.

Indirekte kan for mye samrøre mellom presse og politikk også legge grunnlaget for useriøse blogger og nyhetssteder som vi i den etablerte pressen er så flinke til å kritisere i andre sammenhenger.

Les også

Hva sa egentlig Hadia Tajik?

Jeg mener derfor at Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag bør ta initiativet til en nødvendig debatt om hvor grensene bør gå. Hva er greit? Hva er ikke greit?

Dette bør skje i tillegg til VGs varslede interne gjennomgang. Dette gjelder nemlig oss alle.

Som premie, hvis du som leser har orket å komme helt til slutt i denne litt for lange kommentaren, skal du få høre den gamle defininisjonen av hva en "politisk journalist" er:

Jo, en politisk journalist er en journalist som ikke kan røpe en nyhet han har fått fra en hemmelig kilde for da kan han ødelegge forholdet sitt til den hemmelige kilden slik at han ikke får flere nyheter som han heller ikke kan skrive om.

Men det var før i tida.

Kommentarer til denne saken