Gå til sidens hovedinnhold

Nå er vi ikke så skråsikre lenger

Den uavhengige Gjenopptakelseskommisjonen trenger mer tid på å vurdere om Baneheia-dommen fra 2001 bør gjenopptas. Det er bra. For det kan øke sjansen for at den faktisk blir det.

Det vil nemlig være godt for vår alminnelige rettstrygghet. Men også for de norske medienes del.

Jeg var ikke blant de 30-talls journalistene som dekket drapene på 10 år gamle Lena Sløgedal Paulsen og 8 år gamle Stine Sofie Sørstrønen i Baneheia i Kristiansand for snart 20 år siden.

Men jeg husker hvor skråsikre vi var, ikke minst mine krimkolleger med inngående kjennskap til saken, allerede lenge før rettssaken. Sikre på at Viggo Kristiansen rett og slett var et monster. At han ikke bare var skyldig, men var selve hovedmannen, han som hadde lokket med seg kameraten Jan Helge Andersen til å utføre den forferdelige udåden.

Les også: Nå skal Viggo Kristiansens ønske om en ny Baneheia-rettssak vurderes

Under etterforskningen tilsto han nemlig at han flere år før drapene i Baneheia gjentatte ganger hadde lokket med seg en syv år gammel jente og utsatt henne for grove seksuelle overgrep.

Dessuten satt han og flirte under rettssaken. Selveste «Reinkarnasjonen av ondskap», som Fædrelandsvennen formulerte det.

Siden har saken vært som et nasjonalt traume, og podkasten «Baneheia» på TV 2 går sin seiersgang på listene. Jeg har ikke hørt på den, og har forståelse for de pårørende i Kristiansand som mener det er opprivende at saken gjøres til det de kaller «nasjonal underholdning».

Men det er flere grunner til å stoppe opp:

Kristiansen har hele tiden hevdet at han er uskyldig, og dette er hans sjuende begjæring om gjenopptakelse. Hans advokat Arvid Sjødin hevder at bevisene fra 2001 ikke holder med nåtidens kunnskaper. Det gjelder særlig to av dem:

Mobilbeviset: Kristiansens mobil både sendte og mottok meldinger i perioden for drapet. Forsvareren mener at plasseringen av telemaster i området beviser at Kristiansen - eller i alle fall hans mobil - ikke befant seg i Baneheia på det tidspunktet.

DNA-beviset: Forsvareren påpeker at det ikke ble funnet DNA fra Kristiansen på området, men utelukkende fra Andersen. Domstolen la til grunn at det andre DNA-et som ble funnet, kan innehas av 54,6 prosent av alle norske menn. Men at det altså viser at de måtte være to om det. Forsvarerne har nyere ekspertise som trekker også det i tvil.

Her kan du lese flere innlegg av Erik Stephansen.

Men her er noen punkter til. For nå er vi ikke så skråsikre lenger:

Politiet gikk først ut og hevdet at de hadde DNA-bevis som med 100 prosent sikkerhet knyttet Kristiansen til åstedet. Dette viste seg senere å være usant, men ga utvilsomt næring til den massive forhåndsdømmingen.

Siden har det blitt skrevet bøker om saken, og avhørsdokumentene tyder på at det var politiet selv som først foreslo for Andersen at han var lokket med på det hele av Kristiansen.

Det viser at det den gangen ble brukt etterforsknings- og avhørsmetoder som politiet i dag har forlatt.

Dette bringer tankene over på vårt naboland og Sture Bergwall, eller Thomas Quick, som han også ble kalt. Vi husker alle da den monsterliknende mannen ble slept over til Norge for å peke ut hvor han hadde gjemt 9 år gamle Therese Johannessen ved Fjell i Drammen.

Det kunne han selvsagt ikke. For den sterkt sinnslidende og stoffavhengige mannen hadde ikke noe med Therese-saken å gjøre. Han hadde ikke med noen forsvinninger eller drap å gjøre. Han var en fullstendig uskyldig psykiatrisk pasient som ble belønnet med medisiner hver gang han tilsto et drap.

Og her er det at mediene kommer inn. For Quick-saken var ikke bare en politi-skandale. Eller en psykiatri-skandale. Det var også en presseskandale, fordi alle sammen også den gangen løp i flokk. Ingen stilte spørsmål ved om det virkelig kunne være sant at han hadde drept så mange.

Les også (Nettavisen+): Nektet å betale purregebyr på 200 kroner – blir truet med tvangssalg av Tesla til 450.000

Da Thomas Bergwall ble intervjuet av journalist Svein Tore Bergestuen på SKUP-konferansen i 2014, var det en sjokkerende opplevelse for oss som var til stede. Tidligere sjefredaktør John Olav Egeland i Dagbladet brev til Norsk Presseforbund, hvor han beskrev Quick-saken som «en stor skam» for norsk presse - og ba om en egen kommisjon der norske medier kunne gjennomgå sin egen rolle.

Den kommisjonen ble det aldri noe av. Og nå finnes faktisk muligheten for at vi kan ha gjort det tidligere også - det samme som politiet: Vært så 110 prosent sikre på at vi hadde «naila» rette mannen at vi fullstendig overså muligheten for at han kanskje var uskyldig.

Jeg understreker: Jeg har ikke grunnlag for å hevde at dommen for snart 20 år siden var gal. Men muligheten er der. Og denne usikkerheten bør verken politiet, domstolene eller pressen kunne leve med.

Derfor håper jeg at Gjenopptakelseskommisjonen, når de tar fram igjen saken i januar, kommer til den konklusjonen at saken bør gjenåpnes.

Bare slik kan vi bli endelig forsikret om at dommen var riktig. Eller eventuelt gal, slik at en mulig uskyldig dømt kan slippes fri.

Reklame

Kurs i dag: Disse boblene og vinene passer perfekt til 17. mai

Kommentarer til denne saken