På denne tiden av året, når det blir riktig kaldt ute og vanskelig å finne mat, da kommer rottene frem. De har lyst til å flytte inn i huset ditt. De vil gjerne også bo i kompostbingen i hagen.

Jeg kjøpte en billig kompostbinge av plast på Clas Ohlson uten å tenke på om den var rotte-sikker eller ei. Rottene gnagde en liten motorvei gjennom plasten, en bred tunnel opp av jorden og rett inn komposten. Der inne hadde de fest. Hver dag.

Hver morgen gikk jeg ut i hagen med en grønn bøtte fylt av mat-avfall. At det var rotter i komposten prøvde jeg å holde hemmelig. Jeg bodde på den tiden sammen med tre damer som rett og slett hadde nulltoleranse for skadedyr. Det var min kone og to døtre. Jeg ville ikke for alt i verden at de skulle oppdage rottene. Derfor gikk jeg i en jernvarebutikk og kjøpte rottegift. Rottegiften viste seg å være en slags røde frø som jeg la i en skål oppe i kompostbingen.

De første dagene skjedde det absolutt ingen ting. Matskålen med rottegift sto urørt. Da kom jeg til å tenke på at jeg bor i Bærum. Disse rottene var sikkert fine på det. Jeg skiftet nå strategi. Jeg smurte smørbrød med smør på. Det var en slags snitter. På toppen av skivene drysset jeg rottegift. Som pålegg. De gikk ned på høykant. Jeg mente nå at jeg var i gang med en solid suksess. Så feil kan man ta.

Det jeg hadde glemt å tenke på var at vi lever i en tid der oppmerksomhet betyr veldig mye for nesten alle. De fleste er jo villige til å strekke seg langt for å komme i rampelyset. I sosiale medier. Og andre steder. Disse rottene trakk seg ikke høflig tilbake til et skjulested for å dø i all stillhet. Nei, de gikk ut og la seg til å dø, midt ute på plenen. Hvor alle kunne se dem. Det var en katastrofe. De måtte jo bli oppdaget.

De tre damene var ikke nådige. De ropte og skrek. Jeg tok med meg en øks og gikk ut. Jeg ga rottene et lite kakk i hodet og bar dem etter halene og kastet dem i søppelkassen. Det skulle man jo tro ville gjøre susen og skape bedre stemning i heimen. Men nei, da. Ingen ville høre på meg. Jeg måtte slutte med min smørbrød-service.

Jeg ble sendt på kompost-kurs i Bærum kommune. Det var en tre times seanse i kommunegården i Sandvika. Vi fikk full opplæring. Vi fikk gratis kaffe. Ved fullført kurs fikk vi redusert den årlige, kommunale søppelavgiften til det halve og vi fikk gratis kompost-strø. Resten av livet.

Vi kunne dessuten få spørre kompostlæreren om hva vi ville. Vi kunne spørre om hva som helst. En av kursdeltakeren lurte på om det var noen grense for hvor mye man kan kompostere.

- Kan man for eksempel kompostere en hel hest, spurte han.

Læreren svarte da at hun ikke ville anbefale å kompostere en hest. Ikke en hund heller, la hun til.

Etter kurset gikk vi alle ut for å leve et nytt og bedre liv i hagen. Det innebar at jeg kjøpe en såkalt «Kompost Bjørn» på kommunens avfallsanlegg. Det er en ISO-godkjent, ganske dyr binge med tykt lokk, og dobbel bunn, en helt rotte-sikker løsning.

Den har vi brukt siden. Hos oss er det kompost med din glede. Hver eneste dag.