Jeg skulle bare kjøpe meg en ny bukse. Og siden jeg ikke ville at det skulle se ut som jeg var sekstifem, stakk jeg innom en Zara-butikk i Oslo.
«Unnskyld, vet du hvor herreavdeligen er?» Ekspeditøren så rart på meg og trakk på skuldrene.
«Herreavdelingen!» Jeg hevet stemmen i håp om å overdøve diskomusikken som gjallet mellom de rustikke betongveggene preget av retroindustriell estetikk. Men det hjalp ikke. Hun så fremdeles undrende på meg, og jeg innså at uttrykket «herreavdelingen» sammen med min alder og stil antagelig signaliserte at jeg ikke hørte hjemme her. Og i et lite øyeblikk følte jeg meg like velkommen som en europeisk oppdagelsesreisende i Afrikas jungel for hundre og femti år siden, som snubler over en hittil ukjent folkestamme. Men det var for sent å snu. For tredje gang prøvde jeg meg:
«Herreavdelingen!»
«In english, please», svarte ekspeditøren med en engelsklærers mine.
«Eh ...mans department…» Nei, det ble feil. Jeg følte meg som klassens idiot. Någen minus. Lite godt, kanskje. Hadde jeg nå bare kunnet snakke swr-språket jeg var best i, så skulle jeg nok ha kommet arrogansen hennes i forkjøpet.
Høstmote for menn: 5 trender du går for
Da skulle jeg ha fått henne til å forstå at det var hun som dreit seg ut, fordi hun ikke skjønte at denne kunden i virkeligheten var en kul og trendy retrofyr, som hadde rotet litt i den språklige søppelhaugen, og med viten og vilje plukket opp dette tilårskomne uttrykket og pyntet seg med det som en form for mild ironi. Litt på linje med de sporty herrehattene hun opplagt forbandt med rocka artister på YouTube og TV, men som for min generasjon hørte hjemme i arbeiderklassen, bygda eller en sketsj på Chat Noir.
Jeg gjorde nok et forsøk, men så ga jeg opp. Jeg gikk rundt litt på egen hånd til jeg omsider fant herreavdelingen og en bukse som passet perfekt til en som nekter å se ut som han ikke snakker flytende engelsk. Men i det jeg skulle betale greide jeg ikke å holde meg lenger.
«Er det i det hele tatt noen her i butikken som snakker norsk?», spurte jeg på engelsk.
«Ikke for øyeblikket», svarte hun, og så på meg som jeg var et høyreradikalisert nettroll fra et lite sted i Nord-Trøndelag. Jeg ble nesten litt urolig for at hun kom til å beslaglegge buksa jeg nettopp hadde kjøpt i redsel for at jeg kom til å gi en internasjonal kleskjede et sidrumpa og gammelmodig rykte.
Høstmote 2019: Nå skal skjørtet se slik ut
Men så begynte hun å forklare meg, langsomt og med høy stemme som om hun snakket med en tunghørt olding, at engelsk, det var nå en gang arbeidsspråket i Zara, at de aller fleste av kundene snakket like godt engelsk som det hun gjorde, og at alt som hadde med mote, trend, ungdom og vitalitet naturligvis måtte uttrykkes på engelsk.
Vel ute av butikken satte jeg meg på en fortausrestaurant, henvendte meg til en kelner og ba om å få en halvliter.
«In english, please», svarte han.
Vi forlanger at flyktninger og innvandrere skal lære seg norsk når de kommer hit, men når vi selv går inn i en klesbutikk, på et hotell, en kafé eller en restaurant i vårt eget land, tar vi det for gitt at det er vi som skal snakke engelsk. Ja, at det er kult å snakke engelsk, fordi det skiller klinten fra hveten.
Kjempetap for Zara Norge
Kan dette være noe av forklaringen på underskuddet hos Zara, at folk har fått nok av den globaliserte språkarrogansen hos de store multinasjonale konsernene?
Jeg tviler på det. Jeg tviler i det hele tatt på om mine tippoldebarn kommer til å snakke det samme språket som meg. So what!?