Gå til sidens hovedinnhold

Når du aldri føler deg god nok

Frykten for ikke å være god nok, er dessverre en frykt mange bærer med seg gjennom hele livet.

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger.

Fordi denne frykten er så innarbeidet i tanker, følelser og reaksjoner, vil den kunne sette sitt preg på både selvfølelse og sosial fungering. Hvor stammer den fra, denne frykten for å være utilstrekkelig i egne eller andre øyne?

Sannsynligvis oppstår den tidlig i livet, ved at man må lære seg å være på vakt mot ulike reaksjonsmåter hos de nære omsorgspersoner.

Er man heldig, vokser man opp som et elsket barn. Men også da vil det være nødvendig å utvikle en sensitivitet overfor foreldrenes emosjonelle responser. Man lærer seg tidlig å undertrykke de egenskapene som utløser misnøye hos de foresatte.

Vinnerloddet er ikke for alle

Barnet som trekker vinnerloddet, kan vokse opp med en visshet om at hun i det store og hele er god nok, både for seg selv og sine omgivelser. I voksenlivet vil hun derfor kunne glede seg over en indre trygghet og en god selvfølelse.

Barna med dårligere vinnerlykke vil gjennom oppveksten, og videre inn i voksen alder, måtte forholde seg til en udefinerbar og lite bevisst følelse av ikke å strekke til på viktige områder i livet.

(Jeg skriver at denne følelsen må betegnes som lite bevisst, fordi den kun unntaksvis kommer frem i bevisstheten. Den er likevel altfor fremtredende og hemmende, til at den uten videre kan henvises til den ubevisste seksjonen av sjelslivet.)

LES OGSÅ: Kunstneren som svermet for tyven

Jeg tror at en følelse av ikke å være god nok, ofte kan gi seg til kjenne gjennom perioder med nedstemthet og fremtidspessimisme. Selv om livet tilsynelatende går på skinner, føles det som om noe mangler. Noe vesentlig.

Denne mangelfølelsen er imidlertid så vag og fordekt at den fort blir utilgjengelig for bearbeidelse og refleksjon. I stedet går man rundt og føler seg unormal, fordi man ikke gleder seg nok over et liv som tilsynelatende er optimalt.

Vi innfører krav til oss selv

Som voksne personer forventes det av oss at vi skal være trygge på oss selv. Vi skal ha en naturlig selvsikkerhet og autoritet, og vi skal handle og tenke rasjonelt i våre sosiale interaksjoner.

Vent nå litt; hvem er det egentlig som forventer dette av oss? Er ikke dette forventninger som vi selv konstruerer? Handler ikke dette om krav vi selv innfører, som et mål på antatt vellykkethet?

Mye tyder på at vi fra barnsben av er i besittelse av arkaiske forestillinger om hvordan voksne mennesker bør fungere i samspillet med andre voksne. Disse forestillingene er så toneangivende at vi glemmer at vi alle har individuelle styrker og svakheter.

Vi neglisjerer det faktum at vi har ulike sårbarhetsområder, som igjen vil avgjøre hvilke belastninger vi kan tåle. Sårbarheten påvirker naturligvis våre relasjonelle ferdigheter, og gir oss begrensninger i det sosiale livet.

Humørsyk sjef

For mange vil følelsen av utilstrekkelighet først komme til syne nettopp i de situasjoner hvor det oppstår relasjonelle problemer.

På en arbeidsplass, hvor man skal forholde seg til en humørsyk sjef eller baksnakkende arbeidskolleger. I en venninneflokk, hvor det viser seg at gamle konflikter ikke var eliminert, men bare levende begravd. Overfor søsken, hvor fortiet, men likevel livslang rivalisering, holder på å omgjøre kjærlighet til hat.

Men først og fremst vil følelsen av ikke å være god nok, kunne komme til uttrykk i forholdet til partneren.

Siden de færreste av oss er seg bevisst sine egne sårbarhetsområder, vil man heller ikke kunne forutsi hvordan man vil reagere i samspillet med en kjæreste. Sliter man i utgangspunktet med dårlig selvfølelse og indre utrygghet, kan en slik relasjon by på en rekke overraskelser av det negative slaget.

Det stormfulle forholdet

Siden egne, relasjonelle handicap har en lei tendens til å feies under teppet, kan det være vanskelig å forstå hvorfor forholdet blir så utfordrende for begge parter.

Når emosjonelle stormer skapes av det som tilsynelatende ser ut som harmløse bagateller, kan man lett miste motet. Når enhver krangel får et apokalyptisk preg, kan det være en prøvelse å holde ut.

I hvert fall når utgangspunktet for «katastrofen" var et feilvalgt ord, eller et tonefall som aldri var ment slik.

Men for personen som reagerer med avsindig sinne, stikker den ugjennomtenkte kommentaren så mye dypere. Den treffer en «glemt» nerve, som viser seg å ligge der fullstendig ubeskyttet.

Skaden den blir påført, vekker til live skinndøde minner, og ryster hele det fundamentet av liksom-trygghet, som personen omsider har begynt å stole på.

Det vil kunne skje igjen

Siden dette handler om sjelelige sår som man ikke er fullt ut bevisst, vil de reparasjonsmessige tiltakene som iverksettes i etterkant av den følelsesmessige tsunamien, kun ha kosmetisk effekt.

Dessverre vil det derfor kunne skje liknende overreaksjoner ved senere krangler eller uenigheter.

Konsekvensene vil kunne bli alvorlige og uavvendelige, og forhold som i utgangspunktet bør ha livets rett, får en helt unødvendig avslutning.

Les flere kommentarer av Fred Heggen

Nok en gang vil jeg peke på psykoterapi som en god metode for å gjøre noe med slike problemstillinger.

Ofte kan en bevisstgjøring av utilstrekkelighetens opprinnelse være en god start på den terapeutiske prosessen, som èn dag vil skape en følelse av endelig å være god nok.

«Inspirasjonspodden»

Dette er for øvrig en problemstilling jeg får anledning til å drøfte med Tina Løvberg i hennes glimrende podcast, «Inspirasjonspodden».

Løvberg har drevet denne podcasten siden januar 2020, og hun har allerede rukket å få en stor tilhørerskare.

Kommentarer til denne saken