Gå til sidens hovedinnhold

Når frykten trigger lidelsen

Panikkangst:

Det å få et panikkanfall, kan være en brutal opplevelse. Fra å være et oppegående menneske med kontroll over eget liv i det det ene øyeblikket, til å ligge hjelpesløs på gulvet med intens dødsangst i det neste.

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger.

En ung kvinne skrev nylig til meg og fortalte om sine panikkanfall. Kvinnen, som jeg heretter vil kalle A, har gitt meg tillatelse til å videreformidle noen av hennes tanker og opplevelser knyttet til det å skulle leve med slike anfall.

A skriver: «Vet bare at hos meg starter det alltid med brystsmerter som jeg vil beskrive som om noen holder hardt rundt hjertet mitt og strammer til alt de har. Så følger pusten etter, puster fort. Føles ut som den stopper i halsen og ikke går ned i lungene. Så begynner jeg å svette og blir utrolig varm».

Les også: - Det er en dårlig idé å samle rus og psykiatri på ett sted

Et typisk panikkanfall

A beskriver her et panikkanfall som kan være typisk for mange. Tilsynelatende ut av det blå kommer et intenst ubehag som inneholder de fleste av de komponenter man vanligvis forbinder med brå og dramatiske dødsprosesser.

De første symptomene kan nok variere fra person til person, men ofte starter anfallet med svetting og ubehagelig hjertebank, som så går over til rene, klemmende brystsmerter. Samtidig inntreffer åndenøden, som gradvis utvikler seg til en regelrett kvelningsfornemmelse.

Den ledsagende angsten

Alt dette ledsages av en gjennomborende dødsangst. Frykten for å dø kan bli så intens, at man fylles med en slags uvirkelighetsfølelse.

Plutselig kan det være vanskelig å skille dødsfrykten fra frykten for å bli gal.

Noen minutters varighet

Selv om typiske panikkanfall som regel ikke varer lengre enn noen få minutter, kan disse minuttene til gjengjeld være så dramatiske at pårørende gjerne rekker å tilkalle ambulanse.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen.

Når erfarne paramedics ankommer, ser de nok ganske fort hva dette handler om, men selvfølgelig vil de måtte sjekke vitale tegn før de kan konkludere i den ene elle andre retningen. Om somatisk sykdom kan avkreftes, blir det bare unntaksvis nødvendig med sykehusinnleggelse.

Beroliget, men skremt

Personen - som høyst ufrivillig - ble midtpunktet i dette akuttmedisinske dramaet vil selvfølgelig bli beroliget over å få vite at dette ikke handlet om en kollaps i hjerte eller lunger. At det hele forklares med at det inntraff et såkalt panikkanfall - en psykosomatisk kortslutning - kan likevel være vanskelig å ta inn over seg.

Så var tilfelle også for A: «Synes det var veldig rart å høre legen si at det ikke fysisk var noe feil med meg. Tydeligvis ikke alltid så lett å anerkjenne, men føles bedre nå som jeg ser flere og flere åpner opp om dette».

Les også: Pasienten som setter helsevesenet sjakk matt

Kan dette skje igjen?

Følelsen av å skulle dø som en følge av kroppslig sykdom kan nemlig være så vanvittig overbevisende. Skulle vedkommende likevel slå seg til ro med denne forklaringen, gjenstår spørsmålet: Kan dette skje igjen?

Bare det å stille dette spørsmålet kan være angstskapende i seg selv. Og bedre blir det ikke når svaret bekrefter at det foreligger en høy risiko for fremtidige gjentakelser. Dermed er det ikke lenger frykten for plutselig død som blir hovedproblemet, men heller frykten for nye panikkanfall.

Angst for å få angst

A beskriver denne opplevelsen på en treffende måte: «Føles ut som jeg er min egen største fiende i forkant av angsten og når den oppstår. Kan også få angst for å få angst. Vet ikke hva som trigger angsten hos meg ennå».

Når skjer det neste gang? I morgen? I neste uke? Om et år? Spørsmålene er mange, men ingen kan gi noen konkrete svar. Panikkanfall lar seg nemlig ikke forutse eller forbygge, fordi det er nettopp uforutsigbarheten som definerer denne typen angstanfall.

Les også: Når lovverket står i veien for tidlige tvangsinnleggelser på sykehus

Det uforutsigbare preger panikkanfallene

Og hva betyr dette? Jo, det betyr at panikkanfall ikke er begrenset til spesielle situasjoner eller omstendigheter, men kan inntreffe når som helst og hvor som helst. På en buss. I et kinolokale. Under en barnedåp. De skjer med andre ord i ganske så trivielle og fredelige situasjoner, og utløses ikke av fare.

Kvinnens erfaringer:

Heller ikke A vet når det kan skje med henne: «Som sagt så vet jeg ikke hva som trigger det ennå, bortsett fra at den nesten alltid oppstår når det er mye å gjøre eller i forbindelse med stress eller mye folk. Har skjedd én gang inne på et kjøpesenter og noen ganger på jobb (trodde også da at det var hjertet, skjønte ikke hva som skjedde).

Andre ganger i senere tid har jeg gått unna. Men nå som jeg vet hva det er, opplever jeg at jeg kan få det litt mildere. For eksempel at jeg har brystsmerter og en «irriterende» pust, men klarer å jobbe, ha en samtale og snakke med folk (litt på autopilot).

Jeg tenker at alle ser hva som skjer, har ved et par anledninger også fortalt det høyt, men har da fått til svar at det ikke var noe som syntes før jeg selv nevnte det».

Diagnostiske kriterier

Panikkanfall er en naturlig del av det man kaller panikklidelser. For å få diagnosen panikklidelse må følgelig angstanfallene kunne defineres som panikkanfall, og disse bør helst ha oppstått flere ganger i løpet av en måned. En slik ansamling med panikkanfall etterfølges gjerne av en lengre, anfallsfri periode.

Les også: Ensomheten kan bli en lumsk fiende

Panikkanfall uten panikklidelse

Selv om panikkanfall i mange tilfeller er et uttrykk for en underliggende panikklidelse, behøver ikke dette alltid være tilfelle. Panikkanfall kan godt oppstå i andre sammenhenger - for eksempel hvis personen har en tilbakevendende depressiv lidelse. Eller hvis det foreligger en form for PTSD.

Også ved enkelte medisinske tilstander kan slike anfall oppstå. Fordi de somatiske symptomene er så fremtredende, oppsøker man gjerne hjertespesialister for en utredning. Slik var det for A, også:

«Jeg synes selv det er vanskelig å sette ord på det. Jeg begynte å få angst i mars i år. Visste ikke selv at det var angst. Dro to ganger på under to uker til legen og tok EKG-test for å sjekke hjertet - i full overbevisning om at det var hjerteproblemer. Heldigvis skjønte legen min mer enn meg. Han henviste meg videre, skal nå få behandling for dette».

Les også: Vi har allerede amerikanske tilstander i norsk psykiatri

Unngåelsesatferd

Når det etter hvert blir frykten for å få panikkanfall som blir det essensielle for personen det gjelder, kan resultatet i mange tilfeller bli at man utvikler en såkalt unngåelsesatferd. Man unngår visse steder eller situasjoner fordi man ikke vil risikere å få et panikkanfall i slike sammenhenger. (Her dukker sannelig skamfølelsen opp, også!).

Agorafobi

Dette kan nok være en plausibel forklaring på hvorfor panikklidelse ofte er ledsaget av den angstlidelsen som kalles agorafobi.

Agorafobi innebærer frykt for å være alene på offentlige steder, som kjøpesentra eller i kollektive transportmidler, eller på åpne plasser. Ja, egentlig er det vel en frykt for alle steder eller situasjoner som det kan være vanskelig å rømme fra dersom det skulle oppstå et angstanfall.

Les også: Hva er psykose?

Irritabelt hjertesyndrom

Panikklidelse har sin opprinnelse i en medisinsk tilstand som først ble beskrevet av legen Jacob Mendes da Costa i 1871. Under den amerikanske borgerkrigen i 1860-årene fant han hos mange av soldatene et symptombilde som vanskelig kunne forklares ut fra datidens sykdomslære. Heller var det et sammensatt syndrom, bestående av både psykiske og fysiske symptomer.

Han kalte dette syndromet for irritabelt hjertesyndrom. Mange av de symptomene som Mendes da Costa beskrev er i dag implementert i de diagnostiske kriteriene for panikklidelse.

I 1895 introduserte Sigmund Freud konseptet angstnevrose, som var tilnærmet identisk med den panikklidelsen vi opererer med i våre dager.

Behandle årsaken

Selv om det er slik at panikkanfall ikke kan forutses eller forebygges, er det fullt mulig å behandle årsaken til disse anfallene, enten det dreier seg om en ren panikklidelse, eller det er panikkanfall uten en slik tilknytning.

Handler dette om en panikklidelse, vil en psykodynamisk terapiprosess forsøke å nøste opp i, og bearbeide eventuelle psykologiske disposisjoner for slike dramatiske angstanfall.

Les også: Bruk av tvang kan dessverre være nødvendig ved psykoser

Fortrengte minner?

Kanskje er det fortrengte minner som i bestemte situasjoner trigges og vekkes til live, og som i neste omgang slipper løs den ukontrollerte angstreaksjonen?

Dette kan i så fall skje hvis minnene handler om en traumatiske opplevelse, som ikke lar seg håndtere på en rasjonell måte dersom den plutselig skulle tillates å forlate den ubevisste delen av sjelslivet.

Har man mistet et viktig familiemedlem i ulykke eller selvmord? Opplevde man som barn at foreldrenes skilsmisse var opprivende og vond? Ble man i en sårbar fase av livet separert fra sine foreldre, grunnet sykdom, krig eller naturkatastrofer?

Flere terapiformer

En tålmodig psykoterapi vil kunne nærme seg det fortrengte på en skånsom og oppklarende måte. Kognitive teknikker for hvordan man kan kupere et pågående panikkanfall er selvfølgelig også gode verktøy i denne forbindelse.

Les også: Bestialske kattedrap er ikke et rop om hjelp

Noen opplever at antidepressive medikamenter har en forebyggende effekt, ved at de gjør en mer «tykkhudet» og robust mot psykososiale påkjenninger.

Terapi hjelper!

Det er uansett mange veier til Rom. Det viktigste å ta med seg er at det er fullt mulig å gjøre noe med såvel panikklidelsen som panikkanfallene.

Terapi hjelper. Heldigvis.

Kommentarer til denne saken