Gå til sidens hovedinnhold

Når lovverket står i veien for tidlige tvangsinnleggelser på sykehus

Personer med alvorlige sinnslidelser risikerer i dag å måtte vente unødvendig lenge på behandlingen de er i behov av, fordi lovverket står i veien for tidlige tvangsinnleggelser på sykehus.

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger.

Den lovpålagte vurderingen av pasientenes samtykkekompetanse har siden 2017 fungert som dørvokter for psykiatriske institusjoner.

I mange tilfeller har denne funksjonen utvilsomt bidratt til å forsinke helsehjelpen og forlenge lidelsen til altfor mange pasienter.

Hva innebærer lovendringen?

I 2017 kom loven om obligatorisk vurdering av samtykkekompetanse hos psykiatriske pasienter. Denne loven forbyr bruk av tvang mot psykotiske eller maniske pasienter som anses som samtykkekompetente.

Forbudet gjelder dog ikke dersom disse pasientene vurderes å være til alvorlig fare for andre personers liv eller helsetilstand, eller til fare for eget liv.

Les også: - Det er en dårlig idé å samle rus og psykiatri på ett sted

Fritt frem for skjønnsmessige vurderinger

Ved å innføre denne loven åpnet man opp for en betydelig skjønnsmessig vurdering av såvel samtykkekompetanse som farlighet hos pasientene. Begge begrepene kan nemlig defineres på ulike måter, og fører ikke sjelden til uenighet blant fagfolkene som skal gjøre vurderingene.

Avgjør eksempelvis en legevaktslege at pasienten har sin samtykkekompetanse i behold, vil hun i henhold til lovens bokstav være forhindret i å tvangsinnlegge den åpenbart psykotiske pasienten, uansett hva de pårørende måtte mene om saken.

Resultatet blir i så fall at pasienten forlater legevakten, fordi de aller fleste psykotiske pasienter er av en oppfatning at de er psykisk friske, og at de følgelig ikke trenger en frivillig innleggelse på en psykiatrisk avdeling.

Én mulig forklaring

En rekke samtykkevurderinger som gjøres av fagfolk får nettopp et slikt utfall. At dette «mønsteret» har en tendens til å gå igjen kan sikkert forklares på flere måter. Én forklaring er at den faglig ansvarlige ikke ønsker å ta belastningen det utvilsomt er å ta stilling til om pasientens samtykkekompetanse er reell eller ikke.

Les også: Ensomheten kan bli en lumsk fiende

Reell samtykkekompetanse

Når jeg løfter frem begrepet reell samtykkekompetanse, er det fordi jeg er av den oppfatning at virkelig samtykkekompetanse må innebære at pasienten fullt ut forstår konsekvensene av sine valg og handlinger.

Når en pasient argumenterer iherdig mot en akutt tvangsinnleggelse, må man følgelig kunne forvente at vedkommende redegjør adekvat for et alternativt scenario, hvor verken sykehusinnleggelse eller oppstart med medikamentell behandling inngår.

Her kan du lese flere innlegg av Fred Heggen.

Uforpliktende løfter fra pasientens side, om å gjenoppta en frivillig oppfølging på DPS eller tilsynelatende gå med på å innta medisiner, bør slettes ikke være nok for at fagpersonen skal kunne erklære vedkommende for samtykkekompetent.

Om å gjenvinne samtykkekompetansen

I mine øyne skal det nemlig veldig mye til før man kan erklære at en pasient med aktive psykose- eller manisymptomer har fått gjenvunnet en reell samtykkekompetanse. Jeg vil faktisk påstå at i de aller fleste tilfeller hvor denne problematikken er inne i bildet, vil ikke pasienten kunne anses som reelt samtykkekompetent.

Det bør med andre ord være unødvendig å vente til pasienten er gjennomgripende preget av psykotiske eller maniske symptomer før en tvangsinnleggelse kan gjennomføres.

Les også: Pasienten som setter helsevesenet sjakk matt

Også farlighetsbegrepet kan fortolkes

Men også det såkalte farlighetsbegrepet blir tolket på så ymse vis. Én vanlig misforståelse som skjer er at fagpersonen tenker at pasienten må være til umiddelbar fare for andre mennesker dersom farevilkåret skal påberopes. Dette leder til at man feilaktig velger å definere en pasient som ufarlig for andre, fordi vedkommende der og da fremstår som rolig og forutsigbar.

Ikke sjelden fører slike feilvurderinger til at en tvangsinnleggelse ikke skjer - eller ikke opprettholdes.

Voldshistorikken vil være avgjørende

Jeg skriver at dette er en feil lovfortolkning, fordi det er ikke pasientens tilstandsbilde der og da som skal ligge til grunn for en vurdering av farlighet. Det som først og fremst vil være avgjørende for vurderingen om en psykotisk pasient bør defineres som farlig for andre mennesker, er pasientens voldshistorikk.

Er dette en pasient som i sin sykehistorie har flere hendelser hvor han i psykotisk tilstand har tydd til voldsbruk, bør dette være tilstrekkelig til at farevilkåret kan påberopes i de aller fleste tilfeller.

En ulykke for pasientene

Personlig mener jeg det var en ulykke for det psykiatriske fagfeltet å innføre den obligatoriske vurderingen av pasientenes samtykkekompetanse.

Les også: Maktesløse pårørende ser sine kjære gå til grunne

Lovendringen i 2017 har unektelig ført til at mange pasienter med psykoselidelser eller maniske tilstander, som for lengst burde vært innlagt på psykiatriske sykehus, i stedet har fått anledning til å bli unødvendig preget av sin sykdom.

Resultatet ser vi i dag i det offentlige rommet, hvor mange av disse pasientene på uverdig vis blamerer seg selv eller plager sine omgivelser.

De som likevel lider mest, er familiene til pasientene det gjelder. I mange tilfeller snakker vi her om rene familietragedier.

Hvordan tror du det er for familiene?

Hvordan det må være for en familie å skulle forholde seg til et manisk familiemedlem over tid, fordi verken fastlege eller legevakt finner grunnlag for å tvangsinnlegge vedkommende, kan man jo bare prøve å forestille seg.

Les også: Vi har allerede amerikanske tilstander i norsk psykiatri

Har man aldri vært i kontakt med en manisk person, kan det kanskje være vanskelig å forestille seg intensiteten eller impulsiviteten som preger personens atferd, følelser eller tankegang - og som i mange tilfeller driver den øvrige familien «på flukt».

Jo tidligere en innleggelse skjer i slike tilfeller, jo bedre er det for pasienten og de pårørende.

Det kan være vanskelig å fatte

Den samme argumentasjonen vil også gjelde for de «tunge» psykosene; jo lengre tid det tar før innleggelsen skjer, jo sykere blir pasienten.

Vet man ikke hva en psykose er, eller har man aldri måttet forholde seg til en psykotisk person, kan det helt sikkert være vanskelig å fatte at noen kan romme så mye tankemessig galskap, eller komme med så mange realitetsbristende utsagn.

Det ender alltid med innleggelse

Min erfaring er at personer med ubehandlede, alvorlige psykiske lidelser før eller siden blir innlagt på psykiatriske sykehus.

Enten det er snakk om personer med gjennomgripende eller overstyrende psykotiske symptomer, eller det handler om personer som gjennomlever en manisk episode, vil man alltid komme til et punkt hvor et sykehusopphold blir ansett som det eneste logiske tiltaket.

Les også: Hva er psykose?

Alle som jobber med denne typen pasienter vet dette. De aller fleste som har sin yrkeshverdag i psykiatrien, vet også at jo sykere pasienten er på innleggelsestidspunktet, jo lengre kommer sykehusoppholdet til å bli.

Hadde innleggelsen skjedd på et tidligere tidspunkt, ville lidelsen til pasienten og hennes pårørende, og ressursbruken til helsevesenet, blitt betydelig redusert.

Kommentarer til denne saken