Nettavisen har reist langs frontlinjen mellom ukrainske styrker og russisk-støttede separatister. Dette er historiene til menneskene i krigen.
- Jeg ble livredd første gangen jeg hørte et artillerinedslag, sier 23 år gamle Nastya til Nettavisen.
- Da begynte jeg å vurdere om dette var noe for meg, og om det var feil av meg å komme hit.
Nettavisen møter Nastya på et improvisert kjøkken i en forlatt og utbombet boligblokk. Vi befinner oss ved frontlinjen og skyttergravene øst i Ukraina. Kun få hundre meter unna ligger motstanderen - de russisk-støttede separatistene.
Nastya er en av soldatene i bataljonen som nå skal bemanne frontlinjen i flere måneder fremover. De er første forsvarslinje mot fienden i øst, og et eventuelt angrep fra russiske styrker.
Den stadig økende spenningen mellom Russland og Ukraina har skapt bekymringer for verdenssamfunnet, og frykten for invasjon og storkrig blir omtalt som høyst reell. Bakgrunnen er oppbyggingen av russiske styrker ved flere punkter langs grensen til Ukraina. USA har uttalt at det dreier seg om over 100 000 soldater og tyngre militært utstyr.
Forhandlinger mellom Russland, USA, NATO og Ukraina har forsøkt å roe situasjonen, men enn så lenge har partene vært uenige. Russland ønsker garantier for at Ukraina ikke skal bli NATO-medlem, og at vestlige styrker fjerner våpen og tilstedeværelse i flere land som grenser mot Russland.
USA og NATO har på sin side bedt Russland om å trappe ned det militære nærværet langs grensen til Ukraina. Vesten planlegger også sanksjoner mot Russland, og flere land har sendt våpen til det ukrainske forsvaret. USA uttalte nylig at flere tusen soldater står klare til å deployere til Øst-Europa, og rundt 3000 skal allerede være på vei.
- Dette vil ikke være en krig mellom Ukraina og Russland, men er storkrig i Europa, sa Ukrainas president Volodomyr Zelensky.
Verdens oppmerksomhet er rettet mot den mye omtalte konflikten, og frontlinjen hvor Nastya og resten av soldatene står klare til å forsvare hjemlandet.
Ivaretatt av den nye familien
- Jeg var redd i starten, men nå vil jeg bli værende her, fortsetter Nastya, før hun igjen snur seg mot kjøkkenbenken. Hun skjærer opp kjøtt til dagens gryterett, som skal mette troppen som bemanner stillingene i skyttergravene utenfor boligblokken.
- De har blitt den nye familien min, sier Nastya om soldatene hun bor og lever sammen med.
Selv om Nastya nå har tatt spesielt ansvar for kjøkkenet i skyttergravene, har hun full opplæring i militære ferdigheter i sekken. Ved et eventuelt angrep, må hun forsvare frontlinjen på lik linje med resten av soldatene..
Konflikten har nå fått økt oppmerksomhet internasjonalt, men for soldater og sivile øst i Ukraina, har krigen allerede vært en realitet i snart åtte år.
Til nå har kampene krevd over 14 000 menneskeliv, hvor brorparten ble drept i starten av konflikten – i 2014 og 2015. I etterkant har flere våpenhviler forsøkt å roe situasjonen, men skuddene og artilleriene stilnet aldri helt.
Daglig blir det registrert flere titalls – noen ganger hundretalls – brudd på våpenhvilen, i det mange kaller en usynlig krig. Den dag i dag må soldatene på frontlinjen leve med skudd som farer over hodene deres, og lyden av artillerinedslag på natten.
Når smellene starter, må soldatene plukke opp våpnene og bemanne stillingene. Dette gjelder også Nastya.
Etter 12 års fravær får «Mohammed» fem minutter med moren ved sykesenga
- Hva tenker familien og vennene dine om at du er her på frontlinjen?
- Vennene mine skjønner ikke hva jeg driver med, og de er bekymret. Familien min er veldig støttende, siden faren min har jobbet i forsvaret i alle år, sier Nastya, og minnes tilbake til barndommen da hun pleide å kle seg ut som soldat. Hun smiler bredt.
- Pappa er veldig stolt.
«Kan ikke unngå å bli bekymret»
I havnebyen Mariupol møtte Nettavisen også moren til Nastya.
Datterens forsvarskarriere kom først som et sjokk på moren. Men det er en realitet hun har lært seg å leve med.
- Det er klart jeg også er stolt av Nastya, sier moren fra sofaen i en av byens mange, tomme strandhotell.
- Men som mor kan jeg ikke unngå å være bekymret for henne. Jeg lurer på hvordan det går, om hun er frisk, om hun blir bra behandlet.
Nastya ble nylig syk, forteller hun.
- Da var det vondt å være så langt unna.
Mariupol er en fem timers kjøretur fra skyttergravene. Sist gang hun fikk klemme datteren, var da hun sa farvel 1. juledag.
Moren har med en mappe med fotografier fra Nastyas oppvekst. Øverst i bunken ligger et portrett fra barnehagen. Hun hadde selv valgt ut en kadett-uniform, og poserte villig med en pistol for fotografen.
- Da var hun bare tre år, forklarer moren.
- Faren hennes var i hæren, og han fortalte Nastya historier fra jobben, men jeg trodde ikke at det var soldat hun skulle bli.
Les også: Slik har Putin i det skjulte rustet opp Russland for krig
Moren beskriver Nastya som en bestemt og sterk person, som aldri klager.
- Nastya studerte egentlig juss, men så kom beskjeden om at hun hadde meldt seg på en seleksjon i forsvaret. Hun lovte først at hun skulle være stasjonert nær hjemstedet hennes.
Så kom beskjeden om at hun hadde meldt seg til tjeneste på frontlinjen.
Samtalen sitter fortsatt friskt i minnet til moren.
- Hun sa «nå er det jeg som skal beskytte dere».
Fjernt fra hverdagen
Tilbake ved frontlinjen, og Nastyas nye hjem, vandrer vi nå gjennom de trange skyttergravene.
Presseoffiseren Kristina veileder oss flere hundre meter gjennom det håndgravde nettverket av grøfter.
Ved starten av skyttergravene er veggene grunne, så soldatene må tidvis holde hodet lavt for å unngå sikt mot fienden
Hun ber oss være forsiktige, og holde hodet lavt.
En bemannet bunker fungerer både som oppholdsrom og forsvarsstilling.
Den er forsterket med sandsekker og betongblokker.
Frontlinjen er hjem for både soldater og løshunder.
Ofte tar soldatene vare på dem.
De får både mat og navn.
I sofaen står en ladd kalasjnikov.
Våpen står oppstilt. Soldatene må være klare til å forsvare stillingene til enhver tid.
Soldatene i skyttergravene lever med en konstant, overhengende fare.
Fiendtlige skarpskyttere og granatnedslag kan i verste fall koste dem livet.
Likevel er det den langvarige deployeringen som tærer sterkest på mange.
For Kristina er det fraværet fra barna som tynger mest.
- Jeg vil egentlig ikke prate om det, sier hun med en gråtkvalt stemme.
I hjembyen Kharkiv – en fem timers kjøretur unna - har hun en datter på ett år og ni måneder, og en fire år gammel sønn. Faren tar ansvar mens hun er borte.
- Jeg besøkte de for et par uker siden, og jeg håper å dra tilbake i februar.
Les også: Alarmen gikk i Sverige. Radaren varslet et helt hinsides fly. Var det USA? Eller Russland? (+)
Mykola (59) ønsker ikke å få avbildet ansiktet, men han forteller om barnebarna som sitter hjemme og venter. Sønnesønnen har akkurat begynt på skolen.
- Han sier han gleder seg til jeg kan komme hjem og hjelpe ham med matteleksene. Det er null problem, sier jeg!
Fienden i sikte
Mykola bemanner en stilling sammen med Aleksander. Fra et utkikkshull med kamuflasjenett ser man rett mot de fiendtlige stillingene. De må bruke en periskopkikkert for å unngå å eksponere seg for skarpskytterne på den andre siden.
- Nå er de noen hundre meter unna oss, men noen ganger kommer de nærmere, sier Aleksander.
Mykalo ønsker ikke å bli avbildet, men han viser villig frem lyddemperen på geværet.
Aleksander speider mot de fiendtlige stillingene.
I fem måneder fremover skal han og medsoldatene holde frontlinjen og beskytte territoriet mot et eventuelt angrep.
Mens verden frykter en storskala invasjon fra Russland, tar soldatene i fremste forsvarslinje det med påfallende ro. Sersjanten Sergei forteller til Nettavisen at de har fokus på arbeidsoppgavene og situasjonen de står i til enhver tid.
- Vi kan ikke gjøre noe annerledes. Oppgaven vår er å forsvare området på best mulig måte, og det gjør vi uavhengig av hva politikerne sier.
De har levd med at spenningene i konflikten går opp og ned over årene som har gått.
- Dette er ikke noe nytt, sier han.
Inngangen til den røde sonen ved skyttergravene er strengt bevoktet.
Øst i Ukraina møter man regelmessig væpnede veikontrollposter.
På slettene i området står det fraflyttede bunkere og forsvarsstillinger fra krigens tidligere dager.
Livsfarlig oppdrag
Vi beveger oss nordover langs frontlinjen. Området er sterkt preget av den langvarige konflikten.
Langs hovedveiene står forlatte forsvarsverk og bunkere, fra tiden da kampene stod lenger inn på det ukrainske territoriet. Vi blir regelmessig stanset av væpnede vakter ved veikontrollposter. De sjekker pressekort, pass, og noen ganger bagasjerommet før vi blir vinket videre.
Neste stoppested er Poposna. En landsby kun få kilometere fra frontlinjen og skyttergravene.
I utkanten av landsbyen ligger hovedkvarteret til bataljonen som har ansvaret for forsvarslinjen i området. Vi har fått tillatelse til å besøke leiren.
Bak den strengt bevoktede porten finner vi en snøkledd oppstillingsplass. Soldater vandrer mellom de utslitte byggene, og pansrede kjøretøy står i de improviserte garasjene.
Dzhemil Izmailov møter oss utenfor hovedbygningen.
Han leker med en av bataljonens maskoter – hunden Baton.
- Han er en krigshelt, sier Izmailov, og peker på øyet til Baton.
- Han ble blind da en mine gikk av ved skyttergravene.
Izmailov er Ukrainas yngste bataljonssjef – en bragd han fikk som 24-åring i fjor. Nå er han 25 år, med ansvar for bataljonen som forsvarer 38 kilometer av frontlinjen.
Tross ung alder har han selv lang erfaring med skarpe kamphandlinger på frontlinjen. På kontoret hans forteller han Nettavisen om én spesiell hendelse, da han nesten mistet livet for en av fiendens skarpskyttere.
- To av mennene mine gjorde en serie med feiltakelser, og plutselig befant de seg foran stillingene våre – fullt eksponert for fienden. De klarte ikke å komme seg tilbake selv, så jeg måtte løpe ut og hjelpe dem.
Izmailov husker fortsatt lyden av kula som fløy rett over hodet hans. Han knipser med fingrene i luften for å illustrere.
Ved spørsmål om dagens, politiske situasjon, svarer han at styrkene hans alltid er godt forberedt på en mulig invasjon.
- Vi er nødt til å holde territoriet uansett. Hvis vi fokuserte alt for mye på den overhengende faren, ville det ødelagt moralen hos soldatene.
Eksklusivt: Her trener Norge på krig: Får ikke svar på ubehagelig spørsmål om Russland: – Farlig for meg å svare på det spørsmålet
Han legger ved at han frykter mer for tap av soldatene sine, enn for sitt eget liv.
- Krigen har aldri tatt pause. Vi blir regelmessig beskutt fra den andre siden.
Informasjonsstøy
Dette har også lokalbefolkningen fått erfare.
Ved hovedgaten i Popasna møter vi Svetlana. Hun er pensjonert, og på vei til sitt årlige isbad med vennegjengen.
- Ja, vi hører fortsatt smell i det fjerne. Men de treffer ikke byen her, så da går det fint.
Svetlana minnes tilbake til krigens tidligere dager, da ukrainske styrker kjempet mot russisk-støttede separatister i landsbyens gater. Da var hjembyen en krigssone, og daglig hørte hun om soldater og sivile som mistet livet.
Til sammenligning med dette, er hverdagen nå rolig. Selv om de regelmessig hører både skudd og artilleri på nattestid.
- Vi ønsker bare å leve et normalt liv, sier Svetlana, som legger ved at hun ikke tror på trusselen de snakker om i media.
- Det er bare informasjonsstøy.
- Hva skal til for at du forlater hjemstedet?
- Hvis bombene begynner å falle inne i byen – da skal jeg vurdere å dra.
- Hva skal til for at Svetlana forlater hjemstedet?
- Hvis bombene begynner å falle inne i byen – da skal jeg vurdere å dra
Om noe skulle skje, står også bataljonen til Dzhemil Izmailov klar for å beskytte lokalbefolkningen i Popasna.
Lokale forsvarsstyrker
Men frontlinjen i øst er ikke det eneste stedet de ukrainske styrkene forbereder seg på angrep. Med den overhengende faren for en russisk invasjon, har også de territorielle styrkene fått utvidet mandat. Oppgaven er å forberede lokalbefolkningen på krig.
Vi er i landsbyen Izium, i utkanten av storbyen Kharkiv. Kharkiv er Ukrainas nest største by, og ligger kun 4 mil fra den russiske grensen.
Mange analytikere – og selv Ukrainas president – har uttalt at Kharkiv kan være en av de første byene som blir tatt hvis Russland bestemmer seg for å angripe. Byen har et relativt høyt antall pro-russiske innbyggere. Kharkiv er også en viktig inntektskilde for Ukraina, med en stor IT-industri, og hele 34 universiteter.
Hvis konflikten kommer til byen, skal befolkningen og infrastrukturen bli beskyttet av de lokale forsvarsstyrkene – og frivillige sivile, sier Wazili til Nettavisen.
Vi møter offiseren i et kaldt, forlatt skolebygg. Enheten har nettopp fått tillatelse til å gjøre om bygningen til et hovedkvarter for administrasjon og utdanning. Hensikten er å trene opp sivile til å bidra i krigen.
- Vi gir de grunnleggende ferdigheter. Dette kan være førstehjelp, våpenhåndtering, korrekt oppførsel ved bombetrusler, bygging av hindringer og forsvarsstillinger, og mye mer.
Han anslår at mellom at 1500 og 2000 sivile rundt Izium ville stilt opp og bidratt ved en invasjon. Mandatet til enheten hans er å gi trening til 500 personer som kan gå inn i hæren ved behov.
- Det er en sterk motivasjon i å forsvare hjemmet sitt og familien.
- Mange er også veteraner.
- De har allerede skarp erfaring fra starten av konflikten.
I 2014, da konflikten i Donbass startet, var den ukrainske hæren avhengig av frivillige som meldte seg til å kjempe. Siden den gang har hæren bygd seg opp, og blitt mer profesjonell, sier Wazili.
- Selv om hæren er profesjonell og sterk, er sivile også klare til kamp. Og flere og flere vil få riktig trening.
Ukraina innførte nylig også en lov som tillater jegere å bruke registrerte jaktvåpen for å forsvare landet ved et angrep. Dette bidrar ytterligere til det lokale forsvaret, sier Wazili.
Vil beskytte familien
27 år gamle Roman er en av de lokale som har meldt seg til tjeneste. I én måned har han deltatt på kurs og trening for å best mulig kunne forsvare hjemstedet sitt.
- Jeg lovte familien min å beskytte dem.
Roman forteller at bestemoren hans fortsatt bor i Luhansk, i de separatist-holdte områdene.
- Hun har fortalt meg hvor fælt livet er der.
- Hvor lite penger de har, og hvor dyrt alt har blitt.
-Jeg vil forhindre at resten av familien min lider samme skjebne.
Sist gang han så bestemoren sin var i fjor. Tidligere var de skilt av kun en 3-timers kjøretur. Nå bruker bestemoren 24 timer på å komme seg til resten av familien.
- Det er veldig komplisert å komme seg over på den andre siden.
Roman tror selv det er en 50-50 sjanse for at konflikten bryter ut.
- Vi føler et sterkt press her, men vi tar det likevel med ro.
Fra Kerala til Kharkiv
Denne roen er også til syne i Kharkiv sentrum. I universitetsområdet går hverdagen sin vante gang, og studentene flokker seg i de mange kafeene og restaurantene på campus.
På en av kafeene møter vi Ansu (17), Saurav (21), Punnya (18) og Shan (19)). De er alle fra Kerala i India, og studerer i Kharkiv på første året.
- Kharkiv er et av de mest populære stedene å studere for de fra Kerala, sier Ansu.
Hun mener det er rundt 3000 studenter bare fra Kerala som befinner seg i byen.
Selv om de leser om den pågående krisen i de internasjonale nyhetene, føler de ingen frykt for et eventuelt angrep.
- Vi har hatt møter mellom studentene og lærerne der vi snakker ut om situasjonen. Vi føler ikke vi har noe å bekymre oss for.
Shan mener foreldrene kjenner mer på frykten enn de selv.
- Når de ringer spør de meg om alt går bra, og om ting er trygt. Jeg sier bare «jada, alt er bra», for å berolige de.
Shan retter spørsmålene tilbake til Nettavisen.
- Har dere virkelig dratt helt hit for å skrive om situasjonen? Er det sant?
Hun ser tankefullt ned i kaffekoppen.
- Så har jeg noe å bekymre meg for?
Andre internasjonale studenter har samme oppfattelse av situasjonen. En studentgjeng fra Egypt stanser på gaten og forsikrer om at de ikke føler noe frykt for fremtiden – til tross for at den russiske grensen er en kort kjøretur fra universitetet.
Ansu, Saurav, Punnya og Shan tror ikke de har noe å bekymre seg over.
Pliktet til å stille opp
For de lokale, ukrainske studentene er stemningen en litt annen. Venneparet Artem og Amina spiser lunsj mellom forelesningene. Begge forteller at de kjenner alvoret på kroppen, selv om de er uenige i sannsynligheten for konflikt.
Artem tror det vil komme et angrep snart – men han er ikke redd.
Amina frykter et angrep – men hun tror ikke det vil skje.
- Vi leser mye nyheter. Det er ikke greit at Russland har samlet så mange soldater på grensen, sier Artem.
Han er tydelig på at han vil være med på å forsvare byen hvis noe skjer. Både han og broren er med i et reservistprogram for studenter, hvor de får regelmessig trening av militæret, så de kan stille seg i rekkene med resten av forsvaret ved et angrep.
- Vi vil bli her og slåss. Jeg er ikke redd, men jeg er klar.
Amina tror derimot at spenningene i konflikten er et falskt spill – i håp om å oppnå noen politiske fordeler.
Også hun kan bli dratt inn i konflikten hvis noe skulle eskalere.
Ukraina innførte nylig enda en lov som bestemmer at kvinner av diverse yrker skal melde seg til tjeneste ved en krisesituasjon. Først omhandlet dette et hundretalls yrker, men på grunn av misnøye, ble dette senket til 12 forskjellige typer arbeid.
Amina studerer til å bli tolk, og hun tror derfor at hun kan være en av de som blir pliktig til å melde seg.
Artem skyter inn: «Hvorfor vil Russland angripe oss? Vi vil aldri bli en del av dem, eller gamle Sovjetunionen».
- Vi beveger oss mot Vesten nå.