RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Nei takk, vi har det bra

Sist oppdatert:
Kristin Halvorsen og Åslaug Haga kan like eller mislike det, men jo rikere nordmenn blir, jo mer nei-folk blir de.

Nordmenn har det for godt til å bli sanne europeere. Så lenge oljen flommer, renta er lav og pengeboka tung, styrker EU-motstanderne seg.

En måling i Aftenposten viser at hele 48 prosent av dem som har bestemt seg, sier nei til EU. Selv om ja-siden fortsatt er størst, har nei-siden gått fram sju prosentpoeng bare siden mai. I en Dagbladet-måling nylig var det sågar flertall for nei-standpunktet.

Valgforsker Frank Aarebrot tirrer på seg nei-lederne med sin forklaring av at nei-siden øker i oppslutning. ”De rike vil ikke dele med de fattige. Når Ola føler seg rik, og det gjør han når oljeprisen er høy og renten lav slik som nå, da er han mer skeptisk til å gå inn i et fellesskap”, mener Aarebrot og får støtte av kollega Bernt Aardal.

Og de har helt rett. Selv om forklaringen er en rød klut foran ansiktet på SV-leder Kristin Halvorsen og Sp-leder Åslaug Haga, så kan argumentet understøttes av historien.

Den største drivkraften bak EEC, senere EF og så EU i etterkrigstida, har vært nasjonalstatenes gjenoppbygging av velferdsstaten. Deltakerlandenes motiv for å avgi suverenitet til det overnasjonale organet har vært å sikre økonomisk vekst og derigjennom velstand for innbyggerne. Et av hovedargumentene for at statsminister Harold Macmillan og Storbritannia søkte medlemskap forut for Charles de Gaulles veto i 1961, var at EEC hadde en sterkere vekstrate enn britene. Samme type motiver lå til grunn da Einar Gerhardsen rett etterpå søkte norsk medlemskap. Slike økonomiske motiver lå også bak søknadene i 1972 og 1994.

HTML EMBED
Hva avgjør ditt EU-syn?
Økonomi
Ideologi
Miljø
Sysselsetting
Velferd
Sikkerhetspolitikk
Bryr meg ikke

Se resultat

Problemet både i Storbritannia og Norge har imidlertid vært at folkeopinionen ikke har vært like integrasjonsvillige som sine statsledere. Jo bedre stilt innbyggerne er økonomisk, jo vanskeligere blir det å argumentere for å gå med i integrasjonen. Også irenes holdning til EU har svingt i takt med de økonomiske konjunkturene; før medlemskapet var ja-flertallet stort, nå som medlemmer og med mer sus i økonomien, har nei-siden også der styrket seg.

Ola Nordmanns rikdom minsker tilsynelatende risikoen ved å stå alene. EU som løsning på økonomiske problemer blir mindre viktig, og da står bare de politiske argumentene igjen – noe som styrker nei-siden på bekostning av ja-siden.

Forklaringsmodellen gjør at venstresidens kritikk av EU som en rikmannsklubb blir hul og hyklersk, og det er dette som virkelig hisser opp venstresiden blant EU-motstanderne. Den rike gutten i klassen er jo faktisk Norge, som i likhet med Sveits ikke trenger å samarbeide. Den rike gutten i klassen preges ikke alltid av sympatiske trekk: ”Bare jeg får kose meg i pengebingen min, så kan de andre gjøre hva de vil”-holdningen er der, og vi liker den ikke.

Kall det gjerne rikmannsisolasjonisme, og dette paradokset er nesten ikke til å leve med for nei-siden. Store deler av den rødgrønne norske nei-aksen liker å tro at det norske folket sier nei av ideelle årsaker, derfor er forklaringen mer enn bitter å svelge.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere